Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
FN har flere midler til rådighet for å skape fred. Soldatene med de lyseblå hjelmene er selve symbolet på FNs fredsarbeid. Fredsbevarende operasjoner er fremdeles et svært viktig tiltak i FNs arbeid for å sikre internasjonal fred og sikkerhet.
FN ble opprettet å bevare internasjonal fred og sikkerhet. I følge FN-pakten kan freden sikres på to måter: Enten ved bruk av fredelige metoder som forhandling og mekling, eller ved bruk av makt. Fredelige alternativer til konfliktløsning skal alltid prøves først.
FN har flere midler til rådighet for å skape fred:
- En resolusjon fra Sikkerhetsrådet som beordrer våpenhvile og staker ut kursen til en løsning på konflikten,
- Generalsekretæren som upartisk instans,
- Et kompromiss utarbeidet av en mekler,
- Hemmelig diplomati via uformelle kanaler,
- Innsamling av fakta om en konflikt, observasjonsgrupper,
- Innføring av sanksjoner, for eksempel våpenembargo, handelsboikott, brudd på kommunikasjoner til sjøs og til lands og diplomatisk isolasjon
- Fredsbevarende styrker av tropper fra medlemsland under FNs befaling.
Dersom fredelige alternativer ikke fører frem, har FNs Sikkerhetsråd mandat til å sette inn militære styrker enten for å forebygge, avverge eller avslutte konflikter. Den første fredsbevarende operasjonen (UNTSO) ble dannet i mai 1948. Denne skulle overvåke en skjør fredsavtale etter den første arabisk-israelske krigen som oppstod etter delingen av Palestina i 1947. Det var relativt få fredsoperasjoner under den kalde krigen. Bare 13 fredsbevarende operasjoner ble iverksatt før 1989. USA og Sovjetunionen ble ikke enige om kollektive tiltak for bevaring av internasjonal fred og sikkerhet. Fra begynnelsen av 1990-tallet økte antallet fredsoperasjoner.
Siden 1948 har rundt 130 nasjoner bidratt med militære styrker og sivile politistyrker til de ulike fredsoperasjonene. Mer enn 1 million mennesker har tjenestegjort under FN-flagget, og mer enn 2600 personer har mistet livet i FNs tjeneste. Per 31. desember 2009 var 97 779 FN-soldater, militære observatører og sivile politifolk utplassert i forskjellige deler av verden. Dersom sivilt personell internasjonalt og lokalt regnes med, blir antallet rundt 120 000.
Da den kalde krigen tok slutt, oppsto regionale og interne konflikter som krevde internasjonal oppmerksomhet. Men de nye konfliktene var på mange måter mer komplekse enn tradisjonelle konflikter mellom stater. En ny type konflikter krevde en ny type fredsoperasjon. I 2000 ble Brahimi-rapporten lagt frem med konkrete forslag og anbefalinger til endringer som skulle gjøre FNs fredsoperasjoner bedre rustet til å møte de nye utfordringene. Rapporten foreslo blant annet en omfattende omstruktureringer av hovedkvartersstaben DPKO ("Department of Peacekeeping Operations") i New York. Rapporten understrekte også betydning av et klart mandat fra Sikkerhetsrådet, samtykke fra partene i konflikten og at nødvendige ressurser måtte være tilgjengelige.
Det siste tiåret har diskusjonen rundt humanitære intervensjoner fått mye oppmerksomhet. I tilfeller der en vesentlig del av en stats sivilbefolkning er utsatt for grove, systematiske overgrep, kan det internasjonale samfunnet se bort fra statens folkerettslige autonomi, altså sette statens suverenitet til side. En humanitær intervensjon for å minimere sivilbefolkningens lidelser er da en mulighet. Humanitær intervensjon innebærer en militær maktinnblanding fra en utenforstående part uten samtykke fra det landet hvor intervensjonen finner sted. Humanitære intervensjoner er omdiskutert. I følge internasjonal rett er de legitime hvis ett av følgende kriterier er til stede:
1. Det forekommer alvorlig skade på mennesker. Det er tap av menneskeliv som er et resultat av en bevisst statshandling.
2. FN ønsker å stoppe eller avverge menneskelig lidelse
3. Dette er siste utvei: Alle andre ikke-militære tiltak må være forsøkt
4. Omfanget av den militære intervensjonen bør være minst mulig
5. Det skal være en rimelig sannsynlighet for å kunne stoppe lidelsene ved intervensjonen
FNs sikkerhetsråd er den eneste myndighet som kan godkjenne en militær intervensjon
Men hvorfor beskytter FN noen og ikke andre? Det er klart at humanitær intervensjon lett kan bli politisert. Derfor er FN svært forsiktig med å benytte intervensjon som virkemiddel i internasjonal politikk. Mange har kritisert FN for å ikke iverksette humanitære intervensjoner i for eksempel Tibet, Tsjetsjenia og Sudan, hvor flere mener at kriteriene for intervensjon er oppfylt. Men FNs makt avhenger av at medlemslandene er enige. Dersom ikke FNs medlemmer er enige om å intervenere, kan organisasjonen lite gjøre på egen hånd.
Generalforsamlingen vedtar budsjettene for hver fredsbevarende operasjon. Kostnadene deles mellom medlemslandene etter en spesiell bidragsskala, som fastsettes av Generalforsamlingen. Budsjettet for FNs fredsbevarende operasjoner fra 1. juli 2008 til 30.juni 2009 er på circa 7,1 milliarder dollar. Til sammenligning var kostnadene i 1985 626 millioner dollar. Det er en stadig utfordring for FN å få medlemslandene til å betale det de skal. Per 31. mai 2008, hadde FNs fredsbevarende operasjoner utestående 1,8 milliarder dollar hos medlemslandene.
En annen utfordring for FN er å få flere land til å bidra med militært og sivilt personell til fredsstyrkene slik at styrkene raskt kan utplasseres i konfliktområder. Det har vært særlig vanskelig å få vestlige land til å stille styrker til disposisjon for fredsbevarende operasjoner i Afrika. Vestlige land har prioritert å sende styrker til operasjoner i land som representerer en mer ”umiddelbar” sikkerhetsrisiko som Balkan, Afghanistan og Irak.
English