Folkerettens historie

Folkerettens historie

Folkeretten har gått gjennom dramatiske endringer fra de første store sivilisasjonene oppstod i oldtiden til dagens postmoderne, globaliserte verdenssamfunn. Viktige historiske hendelser har hatt stor betydning for at folkeretten har utviklet seg til å få akkurat det innhold den har i dag, og de største skrittene i utviklingen har ofte skjedd i forbindelse med fredsforhandlinger etter store kriger.

Siden det først og fremst er statene som er subjektene i folkeretten, er dannelsen av stater særlig viktig. Denne prosessen skjedde gradvis fra 1400-tallet til freden i Westfalen i 1648, som regnes som den endelige etableringen av selvstendige nasjonalstater. Også før dette finner vi regler med et innhold som vi i dag regner for å ligge i folkerettens kjerneområde, og man kan dermed dele folkeretten inn i følgende fem hovedepoker: (1) før freden i Westfalen, (2) fra freden i Westfalen til første verdenskrig, (3) de to verdenskrigene, (4) fra FN-pakten til slutten av den kalde krigen og (5) fra slutten av den kalde krigen til i dag.

1. Folkeretten før freden i Westfalen

Den eldste kjente folkerettslige avtalen er den såkalte Lagash-Umma-traktaten, som ble inngått allerede ca. 2100 f.Kr. Avtalen ble hugget i sten, og fastslo grensen mellom to sumeriske folk i Mesopotamia. Forskjellige religiøse tekster tok til orde for humanitet og rettferdighet i samkvem mellom ulike forskjellige folkegrupper, og allerede på denne tiden ble prinsippet om at sendemenn skulle være ukrenkelige respektert.

Romerne bygde opp et omfattende rettssystem, som har hatt stor betydning også for utviklingen av dagens moderne rettssystemer. Blant annet ga romerretten oss begrepet ius gentium, som ordrett betyr folkerett. Opprinnelig ble begrepet brukt som betegnelse på rettsregler som gjaldt mellom ikke-romere, og senere også mellom romere og ikke-romere, så begrepet hadde den gang et noe annet innhold enn det vi forstår med ”folkerett” i dag.

Noe av den lille rettsutviklingen som er å spore i middelalderen finner vi i den vesteuropeiske kristenhet. For eksempel oppstår her begrepet ”rettferdig krig” i en rettslig sammenheng, særlig i forbindelse med korstogene. Italienske bystater som Milano og Firenze etablerte faste diplomatiske forbindelser, og i 1520 ble det inngått en traktat mellom England og Frankrike om utveksling av faste ambassadører.

Erverv av landterritorium ved krig var i prinsippet ikke tillatt, men det fant likevel sted. Dette ble særlig aktuelt etter oppdagelsen av Amerika, og ved etablering av kolonier i Afrika og Asia. Som den ledende kolonimakt var perioden fra slutten av 1400-tallet helt frem til freden i Westfalen preget av spansk dominans.

2. Fra freden i Westfalen til første verdenskrig

Freden i Westfalen i 1648 markerte slutten på trettiårskrigen, og bestod av to fredstraktater som den tysk-romerske keiser som den tapende part inngikk med henholdsvis Sverige og Frankrike. Man ønsket gjennom detaljerte bestemmelser i disse avtalene å legge til rette for en fredelig utvikling. Boktrykkerkunsten skulle få stor betydning for utviklingen av folkeretten i denne perioden, da den for første gang gjorde masseproduksjon av folkerettsteoretikernes skrifter mulig. Folkerettslærde bidro til å legge grunnlaget for den rettsorden fredsslutningen innledet.

Koloniseringen førte til kamp om herredømme på havet. Frankrike overtok Spanias rolle som den dominerende stormakt i Europa, en rolle de beholdt helt til Napoleons nederlag ved Waterloo i 1815. Det var en urolig periode, og til tross for at fredsavtalene i Westfalen forsøkte å etablere systemer basert på voldgift, var krig det vanligste middel for konfliktløsning. Samtidig var handelsvirksomheten livlig, og fremstillingen av nye, presise kart mot slutten av 1700-tallet ble en viktig faktor i utviklingen av nasjonalstaten. Nøyaktige kart er en forutsetning for klare landegrenser, som igjen ga grunnlaget for eksklusiv statlig suverenitet på eget territorium og ordningen med statsborgerskap. På den annen side medførte dette også nye grensetvister, og med det væpnede konflikter.

Også den franske revolusjon fikk innflytelse på utviklingen av folkeretten. Revolusjonen introduserte for eksempel likhetsprinsippet — prinsippet om at alle stater var likeverdige, uavhengig av territorium og befolkning. Andre deler av arven etter den franske revolusjon er statssuverenitet og folkenes selvbestemmelsesrett — prinsipper som i dag spiller en frentredende rolle i folkeretten.

Etter Napoleons fall i 1815 var det britenes tur til å innta den dominerende rolle. England var den ledende kolonimakt, men spilte en mer tilbaketrukket rolle i Europa. Napoleonskrigene hadde rystet Europa, og Wienkongressen i 1814-1815 hadde som formål å legge forholdene til rette for å forhindre nye krigsutbrudd. Systemet som ble etablert på kongressen kalles gjerne ”den hellige allianse” eller ”den europeiske konsert”. Stormaktene Østerrike, Russland, Preussen, England og Frankrike dominerte systemet — blant annet var disse alltid involvert i de avgjørelser som skulle treffes, mens mindre stater bare var med i saker som berørte dem. En parallell til dette skulle vi senere få se i form av systemet med faste medlemmer i FNs sikkerhetsråd.

I denne perioden ble naturretten skjøvet til side. Positivismen ble nå det dominerende syn, og man ønsket å etablere skrevet folkerett. Traktater ble mer og mer vanlig, for eksempel ble den første Genève-konvensjon om beskyttelse av syke og sårede i krig vedtatt i 1864. Voldgift fikk igjen større betydning som tvisteløsningsmetode.

Den industrielle revolusjon i Europa bidro til å styrke de europeiske landenes innflytelse, og imperialismen nådde sitt høydepunkt mot slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet. Kolonikappløpet ble legitimert ved at man sondret mellom siviliserte og ikke-siviliserte samfunn. Kolonimaktene anså territoriene de la under seg som terra nullius — land som ikke tilhørte noen — og folkerettslig ble koloniene ikke regnet som egne rettssubjekter, men som en del av moderlandet. For de noe mer utviklede områder ble det etablert mellomløsninger som protektorater og suzerenitetsforhold. I motsetning til kolonier avgir et protektorat sin suverenitet bare delvis, typisk ved å oppgi sin folkerettslige handleevne i bytte med militær beskyttelse. For eksempel var Egypt britisk protektorat, Tunis og Marokko franske protektorater og Bulgaria under Tyrkias suzerenitet.

3. De to verdenskrigene

I forkant av første verdenskrig ble det avholdt to fredskonferanser i Haag; den første i 1899 og den andre i 1907. Under den første ble det vedtatt en konvensjon som etablerte den faste voldgiftsrett i Haag — forløperen til den senere domstolen i Haag — mens det på den andre konferansen blant annet ble vedtatt en deklarasjon om forbud mot å kaste prosjektiler og sprengstoff ned fra ballonger eller fra ”andre nyere metoder av tilsvarende art”.

Samtidig som det naturlig nok var et nederlag for datidens diplomati at første verdenskrig brøt ut, skjedde det i det minste i henhold til de regler som da gjaldt om avgivelse av formelle krigserklæringer før kamphandlingene ble satt i gang. Også regelverkene om krigsføring og om behandling av krigsfanger ble i stor grad respektert.

Fredsforhandlingene i Paris etter første verdenskrig varte i flere år, og nå ble europakartet mer eller mindre trukket opp på nytt. Grenser ble justert, og nye stater kom til. For Norges del ble Svalbardtraktaten som ga Norge suverenitet over Svalbard inngått i 1920. USA tok initiativet til opprettelsen av Folkeforbundet, men ble selv stående utenfor. Formålet med forbundet var å bygge et system som skulle løse internasjonale konflikter med fredelige midler. Det nye folkerettssystemet man etablerte etter første verdenskrig inneholdt elementer som markerte de første skritt i en gradvis svekkelse av nasjonalstatens suverenitet, samtidig som individenes stilling ble styrket gjennom blant annet menneskerettigheter og minoritetsvern. Etableringen av Sovjetunionen førte derimot til at Sovjet etter hvert ble en ivrig forsvarer av nasjonalstatens suverenitet, for å hindre internasjonal innblanding i interne forhold.

I mellomkrigstiden ble det inngått en rekke traktater, og mange av disse regulerte bruk av krig. Samtidig fikk naturretten en viss oppblomstring, blant annet ved lanseringen av ”jus cogens” — læren om at det eksisterer overordnede, uskrevne folkerettslige normer som ikke skal kunne fravikes ved traktat. 30-årene så fremveksten av politisk aggressive diktaturstater, som det skulle vise seg at Folkeforbundet ikke maktet å håndtere. For eksempel ble Japans invasjon av Mandsjuria i 1931 fordømt av Folkeforbundet to år senere, med den virkning at Japan meldte seg ut av forbundet. Forbundets synkende prestisje kulminerte med utbruddet av andre verdenskrig.

Utbruddet av andre verdenskrig viste i seg selv folkerettens utilstrekkelighet, i tillegg til at folkerettens mangelfulle regulering ble avdekket og utnyttet av begge parter i konflikten. På den annen side ble også en god del av folkerettsreglene som regulerte krigssituasjoner respektert.

I etterkant av krigen fikk man for første gang et rettsoppgjør basert på et folkerettslig regelverk med domstollignende organer etablert på folkerettslig grunnlag. Tyske ledere ble dømt av et internasjonalt tribunal i Nürnberg, mens japanske ledere ble stilt for et tilsvarende tribunal i Tokyo. Andre verdenskrig markerer dermed en viktig milepæl i folkeretten hva gjelder å stille individer til ansvar for sine handlinger.

4. Fra FN-pakten til slutten av den kalde krigen

Ettersom utbruddet av andre verdenskrig med tydelighet markerte Folkeforbundets fallitt, var det ikke aktuelt å videreføre denne organisasjonen. I stedet ble FN dannet, og FN-pakten ble vedtatt i San Francisco 26. juni 1945. Etter de omfattende ødeleggelsene og overgrep mot enkeltindivider og grupper av mennesker som fant sted i forbindelse med andre verdenskrig, ønsket man en verdensorganisasjon som kunne hindre krig og beskytte individenes rettigheter i større grad enn Folkeforbundet hadde klart. Et viktig element for å få til dette var FNs sikkerhetsråd, som ble gitt ganske omfattende fullmakter til å treffe beslutninger som er bindende for alle medlemslandene. De fem stormaktene i 1945 ble gitt fast plass i Sikkerhetsrådet, samt vetorett til å blokkere beslutninger.

FN-paktens artikkel 1 (3) slår fast at et av FNs formål var å fremme menneskerettighetene. Dette gav seg først utslag i Verdenserklæringen om menneskerettigheter som kom i 1948. Erklæringen er imidlertid ikke et juridisk bindende dokument, men snarere en politisk programerklæring. Vedtakelsen av de materielle rettighetene i juridisk bindende dokumenter kom først i 1966, da FNs to konvensjoner om henholdsvis økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, og sivile og politiske rettigheter ble inngått.

Et annet grunnleggende formål for FN som kom til uttrykk i paktens artikkel 1 (2), var prinsippet om folkenes selvbestemmelsesrett. Prinsippet innebar at kolonisystemet måtte avskaffes, noe som førte til at antallet stater både i verdenssamfunnet generelt og blant FNs medlemmer ble mer enn fordoblet. Folkeretten hadde så langt vært dominert av de europeiske og nordamerikanske stater, men disse kom nå i mindretall.

Motsetningene mellom blokkene i øst og vest viste seg raskt etter andre verdenskrig, og den kalde krigen preget perioden fra 1945 til 1990. Den kalde krigens betydning for utviklingen av folkeretten viste seg for eksempel ved at de faste medlemmene i Sikkerhetsrådet hyppig benyttet seg av sin vetorett for å blokkere FNs inngripen i konflikter.

Et område det derimot hersket enighet mellom de to blokkene på, var ikke-spredning av atomvåpen. Enigheten ble markert med ikkespredningsavtalen fra 1968. Ellers var epoken preget av at regionale internasjonale organisasjoner ble opprettet, for eksempel Europarådet, NATO, Warszawa-pakten og Det europeiske kull- og stålfellesskap som senere ble til EU.

Til tross for motsetningene mellom maktblokkene, ble det inngått atskillige traktater. To av de viktigste var Wien-konvensjonene om diplomatiske forbindelser fra 1961 og om traktatretten fra 1969. Mange av konvensjonene som ble inngått var imidlertid bare formelle skriftlige vedtakelser av det som allerede gjaldt som sedvanerett.

5. Fra slutten av den kalde krigen til i dag

Berlinmurens fall i 1989 og oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 markerte et viktig skifte i folkeretten. Tidligere kommunistiske regjeringer ble avløst av demokratisk valgte regjeringer, og østeuropeiske land søkte kontakt vestover gjennom medlemskap i Europarådet, NATO og EU. Russland var sterkt svekket i forhold til den rollen Sovjetunionen hadde hatt, og USA ble stående igjen som den eneste supermakt. Posisjonen som ubestridt ledende supermakt har medført at amerikanerne i enkelte sammenhenger har opptrådt som et slags verdenspoliti. Den siste krigen i Irak gir et eksempel på at selv om USA ønsker å få folkerettslig aksept for sine handlinger, viser de samtidig vilje til å gjennomføre det de selv anser som nødvendige tiltak til tross for motstand og protester fra majoriteten i FN.

De første årene etter den kalde krigen var preget av optimisme og enighet, som åpnet muligheter for samlede aksjoner gjennom FN, som for eksempel mot Irak etter invasjonen av Kuwait og i det tidligere Jugoslavia. Tilliten til bruk av folkerettsdomstoler økte, noe som viser seg i den økte saksmengden til Den internasjonale domstol i Haag, samt bruken av domstoler opprettet for anledningen i forbindelse med konfliktene i Jugoslavia og Rwanda. Etter terroranslagene i USA 11. september 2001 har fokus blitt rettet mot internasjonalt samarbeid for bekjempelse av terrorisme. I motsetning til den kalde krigen er dette ikke noen konflikt mellom stater, men mellom statene på den ene siden og forskjellige grupperinger og enkeltpersoner som Al-Qaida og Osama bin Laden på den andre.