Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
Folkerettens sentrale formål er å unngå krig, men statene henfaller likevel til væpnede konflikter. Krig er faktisk et av de mest regulerte områdene innen folkeretten.
Reglene som gjelder for krig forsøker å legge forholdene til rette slik at man unngår de mest ekstreme utslag av lidelser krigføring kan medføre. Mens denne disiplinen innen folkeretten tidligere kaltes krigens folkerett eller retten om væpnede konflikter, er i dag den vanligste betegnelsen humanitær folkerett. Til tross for at krig i sin natur er inhumant og at man av erfaring vet at reglene om krig ofte blir brutt, er det viktig med rettslig regulering også her. En granskningskommisjon opprettet av FN i 1984 konstaterte at selv i krigen mellom Iran og Irak på 80-tallet bestrebet begge parter seg på å følge regelverket.
De viktigste reglene innen humanitær folkerett finner vi i Haag-konvensjonene, som omhandlet selve krigføringen, og Genève-konvensjonene, som tar sikte på å beskytte krigens ofre. I tillegg er det nødvendig å supplere med sedvanerett, både der spørsmålene ikke er regulert i traktater og der de er regulert, men traktatene ikke er ratifisert av de involverte statene.
Haag-konvensjonene stammer fra fredskonferansen i Haag i 1907. Her ble reglene fra den tilsvarende konferansen i 1899 revidert og utfylt, slik at i alt 13 konvensjoner ble vedtatt den 18. oktober 1907. Det sentrale er de to prinsipper om ikke-diskriminering og proporsjonalitet. Prinsippet om proporsjonalitet innebærer et forbud mot å forårsake overflødig skade eller unødvendig lidelse. Bombingen av Dresden i 1945, som førte til tap av 135 000 sivile menneskeliv, er et eksempel på en hendelse som vil anses å være i strid med kravet til proporsjonalitet.
Konvensjonene inneholder videre en rekke forbud mot eller begrensninger i bruk av bestemte våpentyper — for eksempel ble det vedtatt forbud mot ekspanderende prosjektiler. I senere konvensjoner er det fulgt opp med forbud mot bruk av gass, samt kjemiske og biologiske våpen. I nyere tid har man fortsatt arbeidet med å begrense bruk av våpentyper som i særlig grad rammer sivile eller forårsaker unødvendig skade. Brannvåpen som napalm og fosfor ble mye brukt for eksempel under Vietnam-krigen, men er nå ikke tillatt brukt mot sivilbefolkning eller i tettbebygd strøk. Bruk av miner ble underlagt forskjellige begrensninger på 80-tallet, mens det i 1997 ble vedtatt forbud mot såkalte antipersonellminer — miner som kan utløses av personell. I 2008 har arbeidet for å få til et forbud mot klasebomber fått internasjonalt gjennomslag.
Spørsmål om bruk av atomvåpen står i dag i en særstilling. Siden sprengningene av bombene over Hiroshima og Nagasaki i 1945 har temaet vært heftig debattert, og det har blitt inngått konvensjoner om blant annet ikke-spredning og atomvåpenfrie soner. Spørsmålet om bruk av atomvåpen generelt er i strid med folkeretten har blitt behandlet av Den internasjonale domstol, uten at den kom til noen tydelig konklusjon. Domstolens uttalelser kan likevel tyde på at det ikke eksisterer noe generelt forbud, men at lovlig bruk i tilfelle vil være betinget av en ekstrem selvforsvarssituasjon hvor statens eksistens er truet.
Genève-konvensjonene er nedfelt i fire konvensjoner av 12. august 1949, samt to tilleggsprotokoller av 10. juni 1977. Konvensjonene handler om forbedring av syke og såredes kår i væpnede styrker i felten, behandling av krigsfanger og beskyttelse av sivile i krigstid. Disse konvensjonene har til formål å beskytte særlig utsatte grupper, og utgjør kjernen i humanitære folkerett.
Konvensjonene om syke og sårede bygger på at syke og sårede soldater både skal respekteres og beskyttes under alle forhold, og også motta den pleie og tilsyn som deres tilstand tilsier. I tillegg skal all behandling og pleie skje uten noen form for forskjellebehandling på grunn av kjønn, rase, nasjonalitet, religion, politisk oppfatning eller lignende forhold. For å gjøre beskyttelsen av syke og sårede effektiv, er det i tillegg forbudt å angripe eller på annen måte hindre sanitetsavdelingens virksomhet — selvsagt under forutsetning av at sanitetspersonellet og sanitetsutstyret bare brukes til sanitetsoppgaver. Sanitetsavdelinger og -personell skal derfor bære et eget beskyttelsesmerke, det røde korset — eller i muslimske land, den røde halvmåne.
Konvensjonen om krigsfanger setter opp et detaljert regelverk om hvordan fangene skal behandles fra de tas til fange til de sendes hjem etter krigens slutt. Formålet med å ta krigsfanger er å hindre at de på ny slutter seg til sine egne for å gjenoppta striden, men de har likevel krav på en minimumsstandard i måten de behandles på. Selv om fangene holdes under streng bevoktning, skal de som hovedregel gis like gode vilkår som deres egne soldater lever under. For eksempel er forholdene på Guantanamo-basen, der blant annet soldater fra Taliban ble plassert høsten 2001, under den standard som kreves av konvensjonen.
Den siste konvensjonen regulerer først og fremst spørsmål angående behandlingen av sivilbefolkningen i okkupert område. Reglene begrenser okkupasjonsmaktens adgang til å vedta lover for det okkuperte området, foreta tvangsforflytninger av sivilbefolkningen og pålegge sivilbefolkningen arbeid. Israel har helt siden okkupasjonen av Vestbredden og Gazastripen i 1967 hevdet at denne konvensjonen ikke får anvendelse på disse områdene, men fikk ikke medhold i dette av Den internasjonale domstol da saken om muren ble behandlet i 2004.
For å holde tritt med utviklingen ble det i 1977 nødvendig å supplere konvensjonene med ytterlige regler. I tillegg gjaldt konvensjonene så langt bare krig mellom stater, mens interne konflikter — eller borgerkriger — falt utenfor. Den andre tilleggsprotokollen etablerte derfor visse regler som også skulle gjelde i interne konflikter, men denne protokollen har på langt nær blitt ratifisert av like mange stater som de fire opprinnelige konvensjonene. Reglene den inneholder er også sterkt begrenset, så beskyttelsen av enkeltindivider i interne konflikter er fortsatt vesentlig svakere enn i internasjonale konflikter. For eksempel vil en krigsfange i en internasjonal konflikt ikke kunne straffes for selve krigsdeltakelsen, mens han i en intern konflikt gjerne vil bli ansett som en opprører som har forbrutt seg mot statsmakten — og slike straffes tradisjonelt svært hardt.
Som i folkeretten ellers er det store problemet med humanitær folkerett at det ikke fins noe sanksjonsapparat mot stater som bryter konvensjonenes bestemmelser. Det finnes heller ikke noe eget organ som overvåker at disse reglene overholdes, og det eneste for eksempel Den internasjonale domstol kan gjøre, er å konstatere at det foreligger konvensjonsbrudd.
Ofte blir stater som har krenket konvensjonene utsatt for kritikk fra andre stater, men etter en stund — og gjerne en unnskyldning fra staten som har brutt konvensjonen — stilner kritikken, og med det er saken i praksis ute av verden. Slik for eksempel saken om USAs behandling av fangene på Guantanamo-basen fortonet seg.
Dette betyr likevel ikke at ethvert brudd på reglene i den humanitære folkerett vil være helt uten konsekvenser. Når en stat misligholder sine forpliktelser etter for eksempel Genève-konvensjonene innebærer dette ofte at et individ har gjort seg skyldig i en forbrytelse som kan straffes ved Den internasjonale straffedomstol (ICC). Selv om det her ikke egentlig er Genève-konvensjonene som er hjemmelen for å straffe, men domstolens eget regelverk, kan trusselen om straffeforfølgning av individene bidra til at konvensjonene i større grad respekteres.
English