Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
Internasjonal rett håndheves i en rekke forskjellige organer. Her kan du lese mer om de viktigste.
Folkeforbundet opprettet det som ble kalt ”Den faste internasjonale domstol” i 1922, og denne ble videreført under navnet ”Den internasjonale domstol” i 1945. Samtidig ble den gjort til en del av FN-systemet ved å bli gitt status som et av FNs hovedorganer. Domstolen ble lagt til Haag i Nederland.
Retten består at 15 dommere som hver velges for ni år. Hvert tredje år velges fem nye dommere, slik at man får en jevn, kontinuerlig utskiftning. Ved valget av dommere skal det tas hensyn til behovet for at alle de sentrale former for sivilisasjoner og rettssystemer i verden er representert. Dommerne skal likevel være uavhengige, og ikke opptre som representanter for sine land. Dersom landene i saken ikke har en dommer av sin nasjonalitet i dommerpanelet, kan de oppnevne en dommer for den konkrete saken.
Bare stater kan være parter ved domstolen. Den kan likevel i prinsippet ta stilling til også for eksempel brudd på menneskerettigheter, men bare der det er en stat som har brakt saken inn. Dette var tilfellet i saken fra 1992 mellom Bosnia-Herzegovina og Serbia-Montenegro, som gjaldt folkemord. På samme måte som individer ikke kan klage saker inn, kan de heller ikke bli dømt ved Den internasjonale domstol. Individer må rette sine klager til andre organer som for eksempel Den europeiske menneskerettighetsdomstol, og kan dømmes i Den internasjonale straffedomstol.
Internasjonale organisasjoner var ikke anerkjent som folkerettssubjekter da statuttene for domstolen ble vedtatt, så heller ikke slike organisasjoner kan være parter. Dette kan få upraktiske konsekvenser, som illustreres ved den såkalte Lockerbiesaken fra 1992. FNs Sikkerhetsråd hadde fattet vedtak om at Libya måtte utlevere to personer som var mistenkt for terrorhandlinger til USA og Storbritannia, men siden FN ikke kan være part for domstolen, kunne Libya ikke gå til sak mot organisasjonen og kreve vedtaket kjent ugyldig. I stedet måtte de gå til sak mot USA og Storbritannia for å hindre at disse iverksatte tiltak basert på Sikkerhetsrådets vedtak.
Den internasjonale domstol har ikke alle de samme egenskaper som nasjonale domstoler. For eksempel er ikke folkeretten organisert med en tredeling av makten i lovgivende, utøvende og dømmende myndighet mellom sentrale organer. Utgangspunktet i FN er at hvert organ selv avgjør sin rettslige kompetanse, og det er omstridt om domstolen kan overprøve vedtak fattet av Sikkerhetsrådet og Generalforsamlingen som ledd i en tvist mellom stater.
I tillegg er statene ikke automatisk underlagt domstolens myndighet — heller ikke landene som er medlem av FN. Partene må godkjenne domstolens kompetanse før den kan avgjøre en konflikt, og slik godkjenning kan bli gitt på tre forskjellige måter. For det første kan statene bli enige om å henvise en konkret konflikt til domstolen, for det andre kan en stat på forhånd godkjenne domstolens kompetanse i visse typer saker gjennom en konvensjon, og den tredje måten er å avgi erklæring om at de godtar domstolens kompetanse som obligatorisk i forhold til andre stater som har avgitt tilsvarende erklæring. Norge er blant de 65 statene — ca. en tredjedel av FNs medlemmer — som pr. 31. juli 2007 har avgitt slik erklæring.
Visse likheter med nasjonale domstoler finnes det naturlig nok også. Saksbehandlingen er slik vi kjenner den fra norske domstoler: Saken begynner med en stevning, så utveksles det prosesskrifter mellom partene, og til slutt er det muntlig behandling ved domstolen. Vanligvis tar det veldig lang tid fra en sak blir henvist til domstolen før en avgjørelse faller, som oftest flere år.
Den internasjonale domstol avgjør sakene den behandler på bakgrunn av folkeretten. De anerkjente kilder som avgjørelsene kan bygge på er internasjonale konvensjoner og traktater, internasjonal sedvanerett, alminnelige rettsgrunnsetninger, tidligere rettsavgjørelser og juridisk teori. Utgangspunktet er at dommene er rettslig bindende, men mulighetene for å tvangsfullbyrde en dom er begrensede. En part kan henvise saken til Sikkerhetsrådet dersom den andre parten ikke oppfyller dommen, men dersom Sikkerhetsrådet skal kunne treffe vedtak i saken, fordrer det for det første at ingen av de faste medlemmene bruker vetoretten. I tillegg kan tvangstiltak uansett bare besluttes der det eksisterer en trussel mot freden, et brudd på freden eller en aggresjonshandling, og Sikkerhetsrådet har så langt aldri aksjonert på grunnlag av en dom fra Den internasjonale domstol.
Dommene kan ikke ankes, men det er mulig å angripe en dom ved ”revisjon” dersom det foreligger nye fakta om forhold som var en avgjørende faktor da dommen ble avsagt. Dette tilsvarer det som i norsk rett kalles gjenåpning, og går ut på at en rettskraftig avgjørelse tas opp til ny behandling.
I tillegg til å avsi dommer, gir domstolen rådgivende uttalelser som svar på spørsmål stilt av Generalforsamlingen og Sikkerhetsrådet. Det har ikke blitt avgitt mange slike uttalelser, og de er heller ikke bindende. Et tilfelle da en slik rådgivende uttalelse ble gitt, var i forbindelse med reisningen av muren i de okkuperte palestinske territoriene i 2004.
FNs sikkerhetsråd vedtok i 1993 en resolusjon om opprettelse av Jugoslavia-domstolen, for å kunne stille individer som gjorde seg skyldig i humanitære overgrep i forbindelse med krigen i Jugoslavia for retten. Domstolen har sete i Haag, og består av 16 faste og 12 ad hoc dommere. Den norske høyesterettsdommeren Ole Bjørn Støle har for tiden permisjon fra Norges Høyesterett for å gjøre tjeneste som ad hoc dommer.
Domstolen dømmer for fire straffbare handlinger, nemlig grove brudd på Genève-konvensjonen av 1949, brudd på krigens folkerett, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Maksstraffen er livsvarig fengsel, og så langt har 161 personer blitt tiltalt — den mest kjente av dem Slobodan Miloevi?, tidligere president i Serbia og Jugoslavia.
Å gjennomføre et krigsoppgjør av denne størrelsesorden er en tidkrevende prosess. Domstolen er ment å være midlertidig, men selv om det er over 15 år siden den ble opprettet er den fortsatt virksom. For tiden pågår 48 saker, så det vil nok fortsatt ta noe tid før domstolen kan oppløses. Domstolen hadde pr. 1. mars 2008 1146 ansatte, deriblant et eget aktorat.
På samme måte som Jugoslavia-domstolen ble Rwanda-domstolen i 1994 opprettet ved en resolusjon av FNs sikkerhetsråd. Denne domstolen ble lagt til Arusha i Tanzania, og består av 16 faste dommere og 9 ad hoc dommere. Nordmannen Erik Møse var tidligere domstolens president, og er fortsatt en av de faste dommerne.
Formålet med etableringen av domstolen var blant annet å bidra til å gjenopprette og bevare fred i regionen. I likhet med Jugoslavia-domstolen, er det bare individer som kan stilles for retten. De straffbare handlinger som pådømmes er folkemord, forbrytelser mot menneskeheten samt visse krenkelser av Genève-konvensjonen. Selv om også Rwanda-domstolen er ment å være midlertidig, kan det ta noe tid før den oppløses. Mens 33 saker har blitt ferdigbehandlet pågår fortsatt 28, i tillegg til at åtte saker venter på å bli tatt under behandling.
Helt siden 1947 hadde arbeidet med å etablere en internasjonal straffedomstol pågått, uten at statene ved inngangen til 90-tallet hadde klart å komme til enighet. Erfaringene med Jugoslavia- og Rwanda-domstolene viste med all tydelighet behovet for en slik domstol, og ga støtet til at Den internasjonale straffedomstol som den første permanente internasjonale straffedomstol ble etablert i 1998. Domstolen er ikke et underorgan av FN, men et uavhengig internasjonalt organ.
Den internasjonale straffedomstol har sete i Haag, og består av 18 dommere. Norge har for tiden ingen dommere i denne domstolen. Forbrytelseskategoriene som behandles er folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og aggresjonsforbrytelser. Domstolens kompetanse gjelder handlinger som er foretatt etter 1. juli 2002, da domstolens statutter ikke trådte i kraft før denne datoen.
Utgangspunktet i folkeretten er at statene bare er underlagt myndigheten til de internasjonale organer de uttrykkelig har anerkjent kompetansen til. Man skulle dermed tro at det er nødvendig med samtykke fra de berørte stater for at domstolen skal være kompetent. Slike begrensninger ble imidlertid aldri respektert i domstolene som ble etablert i særtilfellene Nürnberg, Tokyo, Jugoslavia og Rwanda, og spørsmålet ble heftig debattert i forbindelse med opprettelsen av Den internasjonale straffedomstol. Kompromisset man til slutt endte opp med ble at domstolen er kompetent dersom hjemstaten til den anklagede er part i vedtektene, eller forbrytelsen er begått på territoriet til en av partene. I tillegg kan FNs sikkerhetsråd bringe saker inn for domstolen, uavhengig av den anklagedes hjemstat og hvor handlingen ble begått.
Fire saker har blitt behandlet, nemlig situasjonene i Kongo, Uganda, Darfur-provinsen i Sudan og Den Sentralafrikanske Republikk. Alle gjelder grove krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, for eksempel er lederen av opprørsgruppen UPC, Thomas Lubango Dyilo, i saken vedrørende Kongo anklagd for å ha rekruttert barn under 15 år og benyttet dem til å utføre kamphandlinger. Sakene har blitt etterforsket og arrestordrer har blitt utstedt, men så langt har ingen blitt dømt.
Europarådet er en organisasjon som har kommet litt i skyggen av EU, til tross for at samtlige europeiske stater med unntak av Hviterussland er medlem der. Den viktigste konvensjonen Europarådet har gitt er Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, og Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) er opprettet for å påse at statene etterlever konvensjonen. Domstolen kan både vurdere sakens fakta, avvise saker, bidra til at forlik blir inngått og avsi bindende dom. Dersom konvensjonsbrudd blir konstatert kan den også tilkjenne klageren erstatning, men det skjer ikke så ofte. Som ellers i folkeretten er statene som utgangspunkt ikke underlagt noen annen myndighet, men da medlemskap i Europarådet forutsetter at man anerkjenner domstolens kompetanse, er klageordningen tvungen. Både individklager og statsklager kan tas til behandling, men individklager er det klart mest praktiske. Bare ved to anledninger har en stat blitt klagd inn av andre stater.
Domstolen består av en dommer fra hvert medlemsland. Statene foreslår kandidater som Europarådets parlamentarikerforsamling velger for 6 år av gangen. Den norske dommeren er for tiden Sverre Erik Jebens.
Retten settes sammen i enten komiteer, kamre, storkammer eller plenum, avhengig av hva som skal behandles. Komiteer består av tre dommere, og avgjør om en sak skal fremmes til behandling. På dette stadiet kan en sak bli avvist, strøket fra sakslisten eller tillatt fremmet. Kamre består av syv dommere, hvorav en skal komme fra den innklagde staten. Kamrene skal vurdere både avvisningsgrunnene og realiteten i saken — det er altså her den ordinære behandlingen av en sak finner sted. Dersom en sak reiser et alvorlig spørsmål om tolkningen av konvensjonen eller det er snakk om å komme til et resultat som er uforenlig med en tidligere dom avsagt av domstolen, kan kamrene henvise saken til storkammer. Storkammer settes med 17 dommere, og også her skal dommeren fra staten som er innklagd delta i behandlingen. Dommer som kamrene avsier kan også på visse strenge vilkår overprøves i storkammer, dersom en av partene begjærer det. I tillegg skal storkammeret gi rådgivende uttalelser som svar til spørsmål Europarådets ministerkomité kan fremsette.
Alle domstolens rettsprosesser er i utgangspunktet åpne. Dette innebærer at hvem som helst kan delta i muntlige høringer som publikum, og har tilgang til dokumentene.
Dersom saken ikke fyller vilkårene for å bli tatt under behandling, kan den på ethvert stadium bli avvist. Et vilkår for å ta en individklage under behandling, er at saken må klages inn av den som mener å ha blitt utsatt for en krenkelse. Dette kan gjøres både av enkeltpersoner, grupper av personer og ikke-statlige organisasjoner, men man kan ikke klage på vegne av andre. I tillegg må man ha uttømt alle nasjonale rettsmidler, det vil si at alle anke- og klagemuligheter i hjemlandet må være prøvd helt til topps. Meningen er at statene skal ha muligheten til selv å ordne opp først. Klagen må fremsettes for EMD innen seks måneder etter at de nasjonale rettsmidlene er uttømt. Anonyme klager avvises, og åpenbart grunnløse klager samt misbruk av klageretten lider samme skjebne. For eksempel vil en klage fra en innsatt om at innesperring i seg selv krenker retten til frihet og bevegelse bli ansett som åpenbart grunnløs. Klagen må heller ikke være behandlet av EMD eller en annen internasjonal tilsynsordning tidligere, blant annet fordi man ønsker å spare ressurser og å unngå forvirringen som måtte oppstå dersom et organ kommer til en konklusjon mens et annet kommer til den motsatte. Høyesteretts dom i KRL-saken har likevel blitt behandlet både av EMD og FNs Menneskerettighetskomité. Grunnen til dette er at det var syv foreldrepar som sammen hadde gått til sak mot staten. Fire av dem valgte å klage saken inn til Menneskerettighetskomiteen, mens de tre resterende valgte å klage til EMD. Da hvert individ skal anses for å ha en egen sak, kom domstolen til at det som var behandlet av Menneskerettighetskomiteen ikke var ”samme sak” som var klagd inn til EMD.
EMD er kjent for sin dynamiske tolkningsstil, som innebærer at forståelsen av bestemmelsene i konvensjonen endrer seg i takt med tiden. På denne måten hender det at rettigheter som tidligere ikke var ansett å bli beskyttet innfortolkes i bestemmelsene. Statene har vist seg stort sett å innrette seg etter dommene, noe som har gjort domstolen til et populært klageorgan. Dette har ført til en kraftig økning i saksmengden de seneste årene, og arbeidsmengden nærmer seg et nivå som kan true domstolens effektivitet. I 2007 ble 41700 saker klagd inn, og selv om de fleste avvises, tar det som regel flere år å få dom i de sakene som faktisk fremmes.
FNs Menneskerettighetskomité har sitt sete i Genève, og består av 18 medlemmer som nomineres og velges av statene. Komiteen har til oppgave å påse at statene oppfyller sine forpliktelser etter konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Dette gjøres først og fremst ved behandling av statsrapporter, men komiteen har også som oppgave å behandle både statsklager og individklager. Mens mellom 50 og 100 individklager blir behandlet årlig, har systemet med statsklager så langt aldri blitt benyttet. Individklagene avgjøres ved at komiteen kommer med en uttalelse der den konstaterer om det foreligger konvensjonsbrudd eller ikke. Slike uttalelser er ikke rettslig bindende, men statene innretter seg nokså ofte etter dem. Dermed avgjør komiteen i praksis mange tvister mellom stater og individer, selv om den ikke er noen egentlig domstol. Klageordningen er frivillig, og gjelder bare for stater som i tillegg til å ha ratifisert selve konvensjonen uttrykkelig har sluttet seg til klageordningen. Pr. 1. juni 2008 er 104 stater tilsluttet klageordningen.
Det er bare individer som har klagerett, men klagen kan fremmes av en representant for den som mener å være utsatt for en krenkelse. Forskjellige former for organisasjoner og grupper har altså ikke klagerett.
Saksbehandlingen består av to faser, som begge er skriftlige og konfidensielle. I den første fasen tar komiteen stilling til om saken skal avvises, og dersom den kommer forbi dette hinderet tas det i fase to stilling til innholdet i klagen. Avvisningsgrunnene ligner på de andre internasjonale organer som for eksempel Den europeiske menneskerettighetsdomstol opererer med. Klagen må for det første ikke være anonym, og ikke fremstå som misbruk av klageretten. For eksempel vil klager som er ført i at aggressivt eller krenkende språk, eller klager som gjelder tilnærmelsesvis samme forhold som er avgjort i en tidligere sak mellom partene bli ansett som misbruk av klageretten. Videre må klagen ikke være uforenelig med konvensjonen. Denne avvisningsgrunnen innebærer blant annet at man ikke kan klage på grunn av rettigheter som ikke er beskyttet av konvensjonen, eller på forhold som oppstod før staten sluttet seg til konvensjonen. Endelig må man ha uttømt de nasjonale rettsmidler, og klagen må ikke være gjenstand for en annen internasjonal undersøkelse. Som for avvisningsgrunnene ved Den europeiske menneskerettighetsdomstol er tanken her at statene først skal ha muligheten til å ordne opp selv, og at man ønsker å unngå dobbeltbehandling i forskjellige internasjonale organer.
Behandlingen starter med at komiteen oversender klagen til den berørte staten. Staten får da seks måneder på seg til å oversende en redegjørelse til belysning av saken. Komiteen behandler så saken basert på den informasjon den har fått fra partene, og ber eventuelt partene yte mer informasjon dersom det er behov for det. Det holdes derimot ingen muntlige høringer. Saken avsluttes med at komiteen kommer med en uttalelse der den gir uttrykk for sine synspunkter, og denne uttalelsen offentliggjøres. Uttalelsene er ofte formulert som dommer, men har ingen formell domskraft, og komiteen kan ikke pålegge partene å betale erstatning eller lignende. På den annen side er det vanlig at der komiteen kommer til at det foreligger konvensjonsbrudd, vil de i den neste statsrapporten spørre staten hvilke tiltak som er iverksatt for å etterleve konklusjonene i klagesaken.
English