Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
FN har flere organer som overvåker at medlemslandene overholder menneskerettighetene.
FNs overvåkingsmekanismer for menneskerettigheter kan deles inn i to grupper:
I den første gruppen finner vi FNs menneskerettighetsråd, spesialrapportørene, høykommissæren for menneskerettigheter, og underkommisjonen for fremming og beskyttelse av menneskerettigheter.
I den andre gruppen har vi syv ekspertkomiteer som påser at medlemslandene overholder konvensjonene de har forpliktet seg til.
Som en del av den omfattende FN-reformen tidligere generalsekretær Kofi Annan satte i gang, ble FNs menneskerettighetskommisjon erstattet av FNs menneskerettighetsråd i 2006. FNs menneskerettighetskommisjon ble opprettet under FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC) i 1946 og var organisasjonens hovedforum for menneskerettighetsspørsmål frem til omorganiseringen. FNs menneskerettighetsråd er direkte underlagt Generalforsamlingen og har en høyere organisasjonsmessig status enn kommisjonen hadde.
Rådet har totalt 47 seter fordelt på 13 seter til Afrika, 13 seter til Asia, 6 seter til Øst-Europa, 8 seter til Latin-Amerika og Karibien, og 7 seter til Vest-Europa og andre. Hvert medlem av rådet må godkjennes i en anonym avstemming i Generalforsamlingen med absolutt flertall (97 av 193 stemmer).
Rådsmedlemmene kan kun sitte i to sammenhengende perioder på til sammen seks år. Ved misnøye kan Generalforsamlingen suspendere et rådsmedlem med to-tredelers flertall. Alle FNs medlemstater skal bli kontinuerlig vurdert opp mot menneskerettighetsstandardene som rådet forutsetter.
Rådet har hovedsete i Genève og møtes tre ganger i året, en periode på til sammen ti uker. I tillegg vil eventuelle ekstraordinære møter om spesielle hastesaker og saker som rådsmedlemmer er bekymret for tilkomme.
I sitt første år ble rådet kritisert for å fokusere for mye på ett land, nemlig Israel.
Praksisen med spesialrapportører ble opprettet under et mandat fra FNs menneskerettighetskommisjon. De omtales ofte som spesialprosedyrer, spesialrepresentanter for generalsekretæren eller uavhengige eksperter. Spesialrapportørene blir utpekt av generalsekretæren for tre år av gangen. De er som oftest individer, men i noen tilfeller er de også arbeidsgrupper med fem medlemmer fra ulike regioner. Spesialrapportørene blir valgt ut på grunnlag av deres personlige kapasitet og lønnes ikke for arbeidet han eller hun gjør. Dette er fordi de skal ha en objektiv tilnærming til oppgavene.
I dag jobber spesialrapportørene under mandater gitt av FNs menneskerettighetsråd. Det er for tiden 31 temabaserte rapportører og åtte landbaserte rapportører. Disse skal undersøke, overvåke, rapportere og gi råd om menneskerettighetssituasjoner i land og territorier eller innenfor et bestemt felt.
Hver enkelt rapportørs mandat er kontinuerlig oppe til vurdering, og mandatene blir som regel utvidet i ett eller tre år.
Rapportørene kan følge opp individuelle klager, utføre feltstudier, bidra med teknisk rådgivning til land eller bare promotere menneskerettigheter generelt. De blir utstyrt med personell fra kontoret til høykommissæren for menneskerettigheter (se under) i tillegg til at de får hjelp med logistikk og annet forberedende arbeid.
I 2006 kommuniserte spesialrapportørene over 1100 ganger med regjeringer i 143 land etter påstander om brudd av menneskerettighetene. Spesialrapportørene jobber sammen, på tvers av tilhørighet til tema og land, i nesten halvparten av alle sakene.
I noen tilfeller mener spesialrapportørene det er nødvendig å besøke et land for å undersøke menneskerettighetssituasjonen nærmere. Ethvert besøk må godkjennes av landet de skal inn i. Når de kommer tilbake, legger de frem rapporter og forslag.
Som navnet tilsier var underkommisjonen tidligere underlagt FNs menneskerettighetskommisjon. Da den ble etablert i 1947 hadde den 12 medlemmer. I dag består underkommisjonen av 13 eksperter som har blitt valgt ut på grunnlag av geografisk spredning og personlig kapasitet. Underkommisjonens hovedformål er å studere menneskerettighetsspørsmål for så å komme med anbefalinger om hvordan kan unngå menneskerettighetsbrudd. Underkommisjonen omtales ofte som en tankesmie.
I 1993 ønsket FN å styrke organisasjonens menneskerettighetsarbeid, og opprettet en høykommissær for menneskerettigheter. Høykommissæren har stilling som undergeneralsekretær og rapporterer til generalsekretæren. Under seg har høykommisæren en vise-høykommissær, samt en nærmere 600 ansatte på kontorer i Geneve, New York, Bangkok, Santiago, Addis Ababa, Almaty, Beirut, Pretoria, og Yaoundé. Hovedkontoret til høykommissæren (OHCHR) ligger i Genève.
OHCHR jobber for å fremme, beskytte og realisere praksisen av menneskerettighetene gjennom en bedre koordinering innad i organisasjonen og et sterkere internasjonalt samarbeid. Bl.a. henter de inn informasjon og gjennomfører undersøkelser, de driver med rådgivning og undervisning, de mottar rapporter og klager, og de har opprettet feltkontorer en rekke steder i verden. Høykommissæren gir også støtte til arbeidet som menneskerettighetsrådet, underkommisjonen og konvensjonsorganene utfører.
Den internasjonale straffedomstolen (ICC) ble opprettet i 2002. ICCs mandat er nøye beskrevet i Romavedtektene. Domstolen kan rettsforfølge personer for å ha begått krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten, og folkemord. Land som har ratifisert Romavedtektene, forplikter seg til å selv rettsforfølge personer anklaget for slike forbrytelser, eller å overgi de til ICC. Domstolen skal altså kun gripe inn når de nasjonale domstolene ikke kan eller vil forfølge forbrytelsen nasjonalt. Det kan også være at et lands regjering ikke er villig til å rettsforfølge egne borgere, spesielt hvis de mistenkte er høytstående personer.
ICC har kun myndighet til å forfølge forbrytelser begått etter at Romavedtektene trådte i kraft 1. juli 2002. Domstolen kan altså ikke rettsforfølge personer anklaget for å ha begått slike forbrytelser før denne datoen.
Etter konfliktene i Rwanda og det tidligere Jugoslavia, opprettet FNs Sikkerhetsråd to internasjonale domstoler for å stille krigsforbrytere til ansvar for sine handlinger. Disse domstolene, Den internasjonale straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia(ICTY) og Den internasjonale straffedomstolen for Rwanda (ICTR), er ikke permanente. Domstolene ble etablert etter at forbrytelsene ble begått, og er bundet til sakene de ble opprettet for. Krigsforbrytelser dømmes under det som kalles internasjonal humanitær rett. Internasjonal humanitær rett bygger på Genève-konvensjonene.
En permanent domstol med mandat til å forfølge enkeltpersoner for de mest alvorlige forbrytelser, grusomheter og massemord, er mye mer virkningsfull og effektiv enn midlertidige domstoler som opprettes etter at forbrytelsene har funnet sted. Den kan handle hurtigere, og eventuelt begrense voldens omfang og varighet. Dessuten har domstolens eksistens også en avskrekkende virkning.
Syv komiteer overvåker de ulike konvensjonene:
Individer kan i enkelte tilfeller klage inn menneskerettighetsbrudd til ICCPR, CERD, CAT og CEDAW.
Stater har muligheten til å klage inn andre stater for alle komiteene, men dette har aldri skjedd.
Med tilstrekkelig informasjon om tortur eller systematisk diskriminering av kvinner kan henholdsvis CAT og CEDAW på eget initiativ foreta undersøkelser i et land.
English