Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
I nyhetsbildet hører vi daglig om alt fra mangel på ytringsfrihet i Russland, barnearbeid i India til matmangel i Mali. Felles for alle historiene, er at de handler om brudd på menneskerettighetene.
Menneskerettighetserklæringen har blitt delt inn i forpliktende konvensjoner - med politiske og sivile rettigheter på den ene siden og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter på den andre. Men erklæringen er ikke juridisk forpliktende.
Det har vært stor uenighet om hva slags type rettigheter man bør prioritere, noe som setter spørsmålstegn ved om alle rettighetene er universelle.
Det er statene som har inngått de internasjonale avtalene, og de er derfor ansvarlige for å implementere rettighetene i sine land. Enkelte stater har fulgt FNs oppfordring om å integrere rettighetene i de nasjonale lovverkene, men det er ikke alltid praksisen blant befolkningen endrer seg som følge av dette.
Mange av problemene med å opprettholde den internasjonale menneskerettighetsstandarden dreier seg i stor grad om staters suverene handlingsfrihet innenfor sine egne grenser. Det er en gjensidig forståelse og respekt blant alle verdens stater om at hvert enkelt land har suveren og ukrenkelig autoritet innenfor sine grenser.
Når det begås menneskerettighetsbrudd, oppstår dilemmaet mellom respekt for statssuvereniteten eller respekt for menneskerettighetene. For FN har svaret i stor grad vært fordømmelse og sanksjoner, og i noen tilfeller humanitære intervensjoner.
Menneskerettighetsrådet er FNs hovedorgan for menneskerettigheter. Rådet har spesialrapportører som undersøker påstander om menneskerettighetsbrudd i ulike land. I tillegg har FN en høykommissær for menneskerettigheter som koordinerer menneskerettighetsarbeidet i hele organisasjonen.
Det juridiske rammeverket rundt menneskerettighetene er organisert både nasjonalt, regionalt og internasjonalt. I Strasbourg i Frankrike finner vi Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. I Haag i Nederland finner vi Den internasjonale domstolen, hvor stater kan trekkes for retten av andre stater. Her er også Den internasjonale straffedomstolen, hvor individer kan stilles til ansvar for sine handlinger. I tillegg har det blitt satt opp midlertidige domstoler etter krigene i Rwanda og det tidligere Jugoslavia.
I motsetning til den humanitære folkeretten og internasjonal strafferettspleie er subjektet for menneskerettighetene individer og ikke stater. Det er derfor verdt å stille seg spørsmålet om det finnes et individuelt ansvar for å overholde menneskerettighetene. Er det ikke bare stater og organisasjoner som har plikter overfor andre mennesker, men også hvert enkelt individ?
English