FNs klimakonvensjon og Kyotoavtalen

På FNs miljøtoppmøte i Rio i 1992 var det bred internasjonal enighet om behovet for å hindre klimaendringene. Resultatet var FNs klimakonvensjon (United Nations Framework Convention on Climate Change – UNFCCC). 192 land har tilsluttet seg konvensjonen.

I 1997 ble konkrete mål for å begrense klimagasser nedfelt i Kyotoprotokollen. Avtalen ble forhandlet fram under FNs klimakonvensjon, og ferdigforhandlet og vedtatt på partsmøtet i Kyoto i Japan i desember 1997. Mens FNs klimakonvensjon oppfordrer de tilsluttede landene (partene) til å begrense sine klimagassutslipp, forplikter Kyotoavtalen partene til å redusere utslippene sine.

184 land har ratifisert Kyotoavtalen, men det er bare industrilandene som har juridisk bindende utslippsforpliktelser. De fleste industrilandene har plikt til å redusere utslippene sine, mens noen land, for eksempel Norge, fikk et tak for hvor mye utslippene deres kunne vokse. I gjennomsnitt skal utslippene i industrilandene for perioden 2008 til 2012 ligge 5,2 prosent under utslippene i 1990.

Alle viktige utslippsland må med

Når vi sier at avtalen skal være ”global”, er det i betydningen at alle viktige utslippsland må med. Avtalen skal avløse Kyotoavtalen, som er ratifisert av 184 land, men ikke av USA, og som bare har forpliktelser for industrilandene. Kyotoavtalen gjelder fram til 2012.

Skal utviklingslandene ha forpliktelser etter avtalen?

Et av de store stridstemaene er om utviklingslandene også skal få utslippsforpliktelser i den nye avtalen, noe de neppe kommer til å godta uten at også USA forplikter seg til å kutte i utslippene. USA krever videre at Kina, som heller ikke har forpliktelser etter Kyotoavtalen, må forplikte seg til en ny avtale.

Blessed by Bush

Med George Bush som president i USA var det relativt enkelt for EU å framstå som den sterke drivkraften i forhandlingene fram mot København-møtet. Da Barack Obama tok over som amerikansk president, endret forhandlingsklimaet seg. Miljøverndepartementet skriver på sine nettsider at amerikanernes tydelige engasjement i forhandlingene ”gjør det vanskelig for andre land, som Canada og Russland, å gjemme seg bak USA”. Den nye presidenten har både lovet en mer ambisiøs klimapolitikk og hentet inn noen av Clinton-administrasjonens forhandlere fra arbeidet med Kyotoavtalen.

Mye avhenger av USA fram mot klimatoppmøtet i København. USA er et av landene i verden med høyest utslipp av klimagasser per innbygger, men er ikke med på Kyotoavtalen. Foto: FN/Evan Schneider.

Men USA har det også travelt på hjemmebane – for å kunne forplikte seg til utslippskutt i København, må landet først få på plass ny, nasjonal lovgiving. Den amerikanske presidenten vil nemlig ikke gå på samme smell som Bill Clinton gjorde i sin regjeringstid; etter først å ha forhandlet fram Kyotoavtalen, fikk han nei til ratifisering fra det amerikanske senatet.

Mange utviklingsland har vært kritiske til de internasjonale forhandlingene som forbereder København-toppmøtet, nettopp fordi så mye beror på nasjonal lovgiving i USA

Mye må avklares fram mot København

Et halvt år før regjeringslederne setter seg til forhandlingsbordet i København er mye uavklart. USA har varslet at det er lite sannsynlig at de er klare til å forplikte seg til tallfestede utslippskutt fram mot 2020, men at de antakelig kan forplikte seg til drastiske kutt (opp mot 80 prosent) innen 2050. Kina sier de kan forplikte seg til lavere karbonintensitet (at økonomien skal vokse raskere enn utslippene), men ikke til konkrete utslippstall. Mange utviklingsland vil ikke binde seg til noe som helst før de får se finansieringsmekanismer som virker og gjør dem i stand til å investere i ny og bedre teknologi.

EUs 20-20-20

EU har allerede forpliktet seg til å redusere sine samlede utslipp av klimagasser med minst 20 prosent innen 2020. Innen 2020 skal også 20 prosent av EUs energibehov bli mettet av fornybare energikilder. I de forberedende forhandlingene fram mot toppmøtet i København har EU varslet at medlemslandene kan forplikte seg til enda kraftigere kutt innen 2020 dersom andre viktige utslippsland, som ikke er med i Kyotoavtalen, også tar på seg forpliktelser.

Skog, skip og finansiering

Men det er ikke bare hvor mange prosent hvert land skal kutte i egne utslipp som skal debatteres og vedtas i København. Norges tre klare prioriteringer i forhandlingene er økt satsing på skog, at utslippene fra internasjonal skipsfart må reguleres, og at det kommer på plass en finansieringsordning som setter utviklingslandene i stand til å gjennomføre utslippsreduserende tiltak.

Avskoging i utviklingsland står i dag for 20 prosent av de globale CO2-utslippene, og dette er utslipp som ikke er omfattet av Kyotoavtalen. Under partsmøtet på Bali i 2007 ble partene enige om å se på hvordan utslippene knyttet til avskoging kunne tas inn i klimaforhandlingene, og Norge jobber for å få inkludert dette i en ny avtale.

Det er omstridt om en eventuell regulering av utslipp fra skipsfart kun skal gjelde industriland, eller om den skal gjelde alle land, som Norge har foreslått. Mange utviklingsland er kritiske til reguleringer både av skip og luftfart.

Finansieringsordningen kommer til å bli et stridstema. Mexico har foreslått å opprette et multilateralt klimafond under FNs klimakonvensjon som de rike landene forplikter seg til å finansiere. Norges forslag er å auksjonere bort noen av utslippsrettighetene (kvotene) i en ny klimaavtale, for å bruke inntektene til tilpasningstiltak og teknologiutvikling i utviklingsland. Kina har foreslått at alle rike land skal betale en fast prosent av BNP på utslippsreduksjoner i utviklingsland.

Under Kyotoprotokollen og i EUs kvotesystem (som Norge er en del av) kan land og bedrifter gjøre opp for sine utslipp ved å kjøpe kvoter fra utslippsreduserende prosjekter i utviklingsland. I USA arbeider myndighetene for å få til et tilsvarende kvotesystem, men amerikanerne er så langt helt klare på at de ikke vil bruke amerikanske penger på utvikling av teknologi i utlandet.

Å finne miljøvennlige energikilder som monner er en utfordring for verdenssamfunnet i fremtiden. Foto: FN/ Christofer Herwig

Hva er de fleksible mekanismene?

Kvotesystemet er en av de tre fleksible mekanismene som Kyotoavtalen åpner for. De to andre er felles gjennomføring (Joint Implementation – JI) og den grønne utviklingsmekanismen (Clean Development Mechanism - CDM):

• Felles gjennomføring mellom industriland med forpliktelser innebærer at et land som har store kostnader forbundet med å redusere egne utslipp av klimagasser, kan investere i et annet land hvor kostnadene er lavere. Investorlandet kan bli kreditert hele eller deler av utslippsreduksjonen.

• Den grønne utviklingsmekanismen innebærer at industriland med forpliktelser og utviklingsland uten forpliktelser kan samarbeide om prosjekter som bidrar til bærekraftig utvikling i utviklingslandet, og som samtidig bidrar til reduserte klimagassutslipp. Investorlandet har anledning til å bruke oppnådde utslippsreduksjoner fra slike prosjekter til å møte deler av sine utslippsforpliktelser under Kyotoavtalen.

• Internasjonal kvotehandel er basert på omsettelige tillatelser til utslipp av klimagasser. En kvote tilsvarer utslipp av ett tonn CO2. Kvotehandel innebærer at landene blir enige om en form for salgbare utslippstillatelser. I et internasjonalt kvotehandelssystem mellom land som har utslippsforpliktelser, vil land eller bedrifter kunne kjøpe utslippskvoter fra land eller bedrifter som oppnår sine utslippsforpliktelser med billigere tiltak. For at kvotesystemet skal virke, må det være færre kvoter (utslippsrettigheter) enn de forventede utslippene.

De tre fleksible mekanismene var alle viktige for å få enighet om Kyotoavtalen. Prinsippet for alle tre er at utslippskuttene skal tas der det er billigst. Det er forventet at en ny klimaavtale vil ha tilsvarende mekanismer.

Visste du at…

• sekretariatet til FNs klimakonvensjon holder til i Bonn?

• møtet i København er det 15. partsmøtet (Conference of Parties) i FNs klimakonvensjonen, og derfor kalles COP15?

• Norge for første gang hadde med en representant fra de frivillige organisasjonene i delegasjonen til et partsmøte i 2007? Det var Bård Lahn fra Norges naturvernforbund.

• klimakonvensjonen har en egen artikkel om at landene må sørge for at befolkningen får vite om klimaendringene? Dette er artikkel 6 i konvensjonen.

Følg klimatoppmøtet på fn.no