Klimaendringene – vår tids største trussel?

Vi har allerede sett alvorlige virkninger av klimaendringene, for eksempel hetebølgen som tok livet av flere tusen europeere sommeren 2003. Derfor skulle en også tro at verden var i ferd med å begrense skadene mest mulig, men dessverre har utslippene av klimagasser aldri økt så raskt som i dag.

Hvorfor blir det varmere?

En del klimagasser finnes naturlig i atmosfæren, og de bidrar til at det i det hele tatt er liv på jorda. Men hvorfor kaller vi dem klimagasser, og hva er egentlig global oppvarming?
De gassene som slipper gjennom strålene fra sola, samtidig som de tar opp varmen i strålene jorda reflekterer tilbake, kaller vi klimagasser. Kort sagt kan vi si at klimagassene sørger for at jorda blir tilført mer varme enn den varmen som slippes ut.
Takket være de klimagassene som naturlig finnes i atmosfæren, har temperaturen på jorda blitt levelig, men etter at konsentrasjonene av klimagasser i atmosfæren har økt utover det naturlige i flere hundre år, har vi også fått sterkere og raskere temperaturøkninger enn de vi har observert tidligere.

Menneskene har skylda

Ved inngangen til den industrielle revolusjon lå konsentrasjonen av karbondioksid (CO2) i atmosfæren på rundt 280 deler per million (ppm). Utslippene og opptaket av CO2 i naturen var mer eller mindre i balanse.

Siden da har vi skapt et samfunn der stort sett alt vi gjør er avhengig av fossile brensler. Tradisjonelle biler, busser, båter og fly forbrenner bensin, diesel eller olje og bidrar til utslipp av CO2. I Norge kommer det meste av elektrisitetsforsyningen vår fra fornybar vannkraft, men mange steder i verden er det sterkt forurensende kullkraftverk som skaffer elektrisitet til å varme opp og kjøle ned vann, mat, boliger og kontorer.

Mens det naturlige CO2-kretsløpet var omtrent i balanse, kom menneskenes utslipp i tillegg. CO2 og andre klimagasser lever lenge i atmosfæren, og selv om de menneskelige utslippene er små i forhold til de enorme mengdene CO2 som er bundet i naturens kretsløp, øker CO2-konsentrasjonen i atmosfæren for hvert år som går.

FNs klimapanel kom med sin fjerde hovedrapport i 2007. Rapporten viser at havnivået og temperaturen på jorda stiger i takt med den økte konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren. Forskerne har aldri vært sikrere på at klimaendringene er menneskeskapte. Om vi ikke klarer å redusere de stadig voksende utslippene våre, vil temperaturen også fortsette å øke raskere og raskere.

Deilig at det blir litt varmere?

Fra den industrielle revolusjon til i dag har den globale gjennomsnittstemperaturen økt med 0,8 grader. Og den største temperaturøkningen har kommet de siste femti årene. 11 av de 12 årene mellom 1995 og 2006 var blant de 12 varmeste årene som hadde blitt registrert siden målingene startet i 1850.

Utslippene av klimagasser øker hvert eneste år, og vi er raskt på veg mot en gjennomsnittlig temperaturøkning i verden på 2 grader. For oss nordmenn høres det kanskje ganske hyggelig og behagelig ut om det blir litt varmere, men i 2007-rapporten fra FNs klimapanel viser klimaforskerne at konsekvensene vil bli enorme:

Om den globale gjennomsnittstemperaturen øker med 2 grader, må vi forberede oss på at
• mer enn 2 milliarder mennesker kan stå uten vann i 2050
• 20 til 30 prosent av verdens arter kan bli utryddet
• flere små øystater og elvedeltaer der det i dag bor mange hundre millioner mennesker, kan forsvinne i havet
• enkelte land i Afrika kan miste opptil halvparten av matproduksjonen
• verden stadig oftere vil rammes av ekstremvær som hetebølger og orkaner, med katastrofale konsekvenser for matproduksjon og mennesker

Hvorfor stiger havene?

Økte temperaturer setter fart i fenomener som issmelting, fordamping, stormer og ulike typer ekstremvær. Men hvorfor stiger havene?

Havene har absorbert svært mye av den CO2-en vi mennesker har sluppet ut. Dermed har havene blitt surere, noe som forandrer livsvilkårene til mange arter som lever i havet. Men havet blir ikke bare surere, det blir varmere også. Verdenshavene har faktisk absorbert mer enn 80 prosent av varmen som har blitt tilført klimasystemet. Forskerne har observert at gjennomsnittstemperaturene i verdenshavene har steget helt ned til dybder på minst 3000 meter – og havvann som varmes opp, utvider seg. Dette kaller vi termisk ekspansjon. I tillegg stiger verdenshavene når permanente snø- og isformasjoner smelter.

Fra 1993 til 2003 steg verdenshavene med rundt 3 centimeter. Det høres kanskje lite ut, men kombinert med stadig mer og sterkere ekstremvær har den økte vannstanden konsekvenser for dem som bor nær kysten. Likevel er det en svært beskjeden økning i forhold til hva vi kan vente oss hvis for eksempel hele Grønlandsisen smelter – da forventer forskerne at verdenshavene kan stige med opptil 7 meter.

Klarer vi å nå togradersmålet?

EU og Norge har som mål at verden skal klare å kutte så mye i utslippene at gjennomsnittstemperaturen i verden ikke øker med mer enn 2 grader fra førindustrielt nivå. Det er mange regjeringer, både i industriland og utviklingsland, som synes togradersmålet er for ambisiøst. De ser at kutt i utslippene kan stå i vegen for økonomisk utvikling og fortsatt økt levestandard for befolkningen.

Samtidig får representantene for små øystater og sårbare utviklingsland på kjempedeltaene i Asia gjerne tårer i øynene når noen snakker om togradersmålet. De vet at store deler av landene deres vil bli skylt på havet om gjennomsnittstemperaturen stiger med to grader.

Om vi skal ha mulighet til å begrense temperaturstigningen (fra den industrielle revolusjon) til 2,0 – 2,4 grader, viser 2007-rapporten fra FNs klimapanel at vi må få til tre ting:

1) stabilisere CO2-konsentrasjonen i atmosfæren på et nivå mellom 350 og 400 ppm

2) nå utslippstoppen og begynne å redusere de globale utslippene mellom år 2000 og 2015

3) redusere de globale utslippene med 50 til 85 prosent innen 2050

Målinger NILU – Norsk institutt for luftforskning gjennomfører på Svalbard på oppdrag fra Statens forurensningstilsyn (SFT), viser at konsentrasjonen lå på 384 ppm i 2007.

Utslippene øker

Klimagassene lever lenge i atmosfæren, og ideelt sett burde 2007 vært året da vi endelig klarte å snu utviklingen og kutte i verdens samlede utslipp – men i stedet opplevde vi at de globale utslippene økte mer enn noen gang. De to sektorene som bidrar mest til økningen globalt, er energiforsyning og transport.

I Norge er det særlig olje- og gassproduksjonen og økningen i vegtrafikken som bidrar til at vi ikke klarer å kutte i egne klimagassutslipp. Kyotoprotokollen, som er en avtale der Norge og en rekke andre industriland har forpliktet seg til å kutte i utslippene, krever at Norge kan øke utslippene sine med maksimalt 1 prosent mellom 1990 og 2012, men fra 1990 til 2007 økte de norske utslippene med nesten 11 prosent.

Hvordan kan vi få det til?

Norges samlede CO2-utslipp per år er nå på rundt 55 millioner tonn. Det blir ca 12 tonn CO2 per nordmann. Om vi skal kutte disse utslippene med 85 prosent (vi må regne med å kutte mer enn en gjennomsnittlig kineser, som har et utslipp på rundt 4 tonn), kan hver nordmann slippe ut mindre enn to tonn CO2 i 2050. Med dagens teknologi og gjennomsnittlige utslipp fra kjøring med privatbil måtte du ha parkert bilen etter ti måneder – sjølsagt forutsatt at du ikke hadde andre utslipp av klimagasser.

Heldigvis finnes det mange alternativer. Om vi kutter i olje- og gassproduksjonen og vrir norsk næringsliv mer over til løsninger basert på fornybar energi, blir belastningen på den enkelte naturligvis mindre.

FNs klimapanel peker på at mange tiltak for å kutte i klimagassutslippene er rimelige. Noen investeringer, for eksempel i byggsektoren, vil til og med lønne seg økonomisk, men mange andre kommer til å koste. Vi må organisere måten vi lever på helt annerledes enn i dag, og det er nødvendig å investere i ny teknologi. Bygninger, energiforsyning, matproduksjon, transport, offentlig forvaltning og næringsliv – alt må tenkes gjennom for å finne nye løsninger. Barna som vokser opp i dag, vil forhåpentligvis oppleve en teknologisk revolusjon.

Klimapanelets beregninger viser at verden fortsatt kommer til å utvikle seg selv om vi gjennomfører massive kutt i klimagassutslippene. Menneskene kommer til og med fortsatt til å bli rikere – men det kommer til å gå litt saktere enn om vi ikke brydde oss om klimaendringene.

Neste stopp København

På tross av at FNs klimapanel fikk Nobels fredspris for sitt arbeid med å vise verden hvor alvorlige klimaendringene er og kan bli – og også hva vi kan gjøre for å begrense dem – har ikke verdens ledere så langt vært i stand til å følge opp.

Neste korsvei blir klimaforhandlingene i København 2009, der verdens ledere skal forhandle fram en ny global klimaavtale. Hos Miljøverndepartementet kan du lese mer om klimaforhandlingene.

De viktigste klimagassene:

I denne artikkelen har vi fokusert på CO2. Det finnes flere klimagasser, og mange av dem bdrar mye mer til global oppvarming per tonn enn ett tonn CO2. For eksempel har ett tonn metan nesten 25 ganger så stor påvirkning som ett tonn CO2. Samtidig er mengden CO2 så mye større enn mengden av de andre gassene at CO2 fortsatt er den aller viktigste og mest alvorlige klimagassen. De andre klimagassene eller grupper av gasser som er omfattet av Kyotoprotokollen, er metan (CH4), lystgass (N2O), perfluorkarboner (PFK-er), hydrofluorkarboner (HFK-er) og svovelheksafluorid (SF6).

Når vi skal sammenligne effektene av ulike klimagasser, snakker vi ofte om CO2-ekvivalenter. Ett tonn metan er altså nesten 25 tonn CO2-ekvivalenter.

Følg klimatoppmøtet på fn.no