Utskrift

Er menneskerettighetene universelle?

Menneskerettighetserklæringen bygger på tanken om at vi har visse rettigheter i kraft av det å være menneske. Disse rettighetene gjelder for absolutt alle uavhengig av opphav, tilhørighet, alder og kjønn. Men hvorfor overholder ikke alle menneskerettighetene? Kanskje de ikke er så universelle som erklæringen skal ha det til?

Menneskerettighetserklæringen blir ofte kritisert av mennesker som mener den er skrevet med en hvit, middelaldrende mann fra Vesten i tankene. Kritikken kommer fra flere hold, blant annet fra ikke-vestlige politikere og feminister. Ifølge disse, representerer verdiene menneskerettighetene bygger på liberale, maskuline og vestlige idealer.

Allerede i 1948 var det opposisjon mot FNs menneskerettighetsregime. Sovjetunionen mente at vesten brukte menneskerettigheter som et politisk våpen i den kalde krigen. De argumenterte med at politiske og sivile rettigheter er av mindre betydning for folk flest enn økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, siden de førstnevnte ikke kan praktiseres i et samfunn med enorme økonomiske forskjeller. Ifølge Sovjetunionen burde økonomiske og sosiale rettigheter prioriteres fordi de er med på å justere slike forskjeller, samtidig som de i større grad gjenspeiler kommunistiske samfunnsprioriteringer.

Rettigheter eller utvikling

Etter at avkoloniseringen eskalerte på 1960 og 70-tallet var det de nye landene i sør som uttrykte et ønske om mer fokus på økonomiske rettigheter, spesielt med tanke på den internasjonale økonomiske verdensordenen. Uenigheten rundt hvilke rettigheter som bør prioriteres er ikke avklart i dag. Stemmer fra sør mener at sivile og politiske rettigheter må finne seg i å være i baksetet. Det viktigste for disse landene er økonomisk utvikling, slik at befolkningens økonomiske og sosiale rettigheter kan bli innfridd først. Politisk opposisjon og fagforeninger er luksusgoder fattige land ikke har råd til i startfasen. Suksesshistoriene Singapore, Sør-Korea og Taiwan kan sees på som et resultat av mildt autoritære styresmakter.

Som et motargument hevder den indiske professoren og nobelprisvinner i økonomi Amartya Sen at politisk frihet og utvikling ikke er uforenlige. Sen mener at ved å styrke demokratiet gjennom de politiske og sivile rettighetene, vil økonomisk utvikling følge etter. Ofte har argumentet mot sivile og politiske rettigheter blitt brukt av diktaturregimer og andre ledere som ønsker å beholde makten, og som heller ikke er interessert i å endre innbyggernes situasjon.

Det er en sterk støtte til prinsippet om selvbestemmelse i land i sør. I forbindelse med utviklingsdebatten, har spørsmålet om retten til økonomisk, sosial, kulturell og politisk utvikling kommet opp. FNs generalforsamling vedtok i 1986 en erklæring som anerkjente retten til utvikling som en ubrytelig menneskerettighet for både individer og grupper.

På mange måter forutsetter menneskerettighetene nedfelt i Menneskerettighetserklæringen et liberalt demokrati. Men med dagens system har stater rett til å bestemme styresettet innenfor sine egne grenser, og også implisitt retten til å ikke adoptere liberale prinsipper. Det er ikke bare stater som har vært motvillige mot å implementere menneskerettighetene. Enkelte grupper mener også de har rett til å styre seg slik som de ser best egnet.

Grupperettigheter

På 1980-tallet dukket det opp regionale rettighetserklæringer. ”The African Charter of Human and Peoples’ Rights 1981”, også kjent som Banjul-pakten, fremhever afrikanske verdier sentrert rundt familien og storfamilien. Opprettelsen av Banjul-pakten indikerer at universelle og afrikanske verdier ikke er fullstendig kompatible. Enda viktigere er bekreftelsen på at universelle individbaserte ideer ikke alltid stemmer overens med fellesskapsidealene som finnes i andre kulturer. Dette har stor innvirkning på implementeringen og praksisen av menneskerettighetene.

Enkelte grupper, særlig urbefolkninger, ser på tilpasning til menneskerettighetsprinsipper som et kulturelt folkemord. De føler at individuelle rettigheter skal kunne settes til side slik at de kan bevare og verne om fellesskapets kulturelle identitet. Ved å påtvinge grupper menneskerettighetene, forlenges bare følelsen av å være ofre for imperialisme blant disse. Men det er viktig å huske på at de som snakker for urbefolkningene, ikke alltid er representative for alle i gruppen. Det finnes alltid noen som ønsker forandring.

Et av de viktigste spørsmålene som denne kritikken belyser, er om de vestlige liberale verdier fortjener en så stor plass i menneskerettighetsregimet? Hva gjør de så viktige? Ikke-vestlige ser ofte på vestlige verdiers fremtredende rolle som en avspeiling av det internasjonale maktbildet. Bør det komme andre verdier med bakgrunn i andre tradisjoner med i debatten?

Asiatiske verdier

”Vi er ikke like”, argumenterte østasiatiske ledere under FNs verdenskonferanse om menneskerettigheter i Wien i 1993. De mente det burde være mange ulike menneskerettighetsregimer tilpasset forholdene der de gjelder. Derfor utarbeidet de Bangkok-deklarasjonen av 1993 før konferansen. I dette dokumentet avviste de politiseringen av menneskerettighetene og fremhevet dobbelstandarden til vestlige land. De understreket at mens menneskerettigheter kan brukes for å etablere internasjonale normer, er det opp til hver enkelt stat hvordan de følger det opp innenfor sine egne grenser.

I bunnen lå en regelrett avvisning av universell tankegang. Etter harde forhandlinger kunne man derfor lese i sluttdokumentet etter Wien-konferansen at menneskerettighetene er universelle og udelelige, men at ”... betydningen av nasjonale og regionale særegenheter og ulik historisk, kulturell og religiøs bakgrunn må tas i betraktning.” Og fordi mange historiske, kulturelle og religiøse tradisjoner ikke anerkjenner universelle rettigheter, kan denne ordlyden undergrave universalismens gjennomslagskraft.

Ideologisk sett, så føler østasiatiske kritikere at den vestlige oppfatningen av menneskeverdet setter individet opp mot fellesskapet i form av rettigheter som individet har krav på. Asiatiske verdier, derimot, bygger på individets plikter til familien og fellesskapet. Dette betyr ikke at individet ikke har rettigheter, men at de må sees in en større sosial sammenheng. En singaporsk diplomat brukte et eksempel hvor han satte retten til personlig sikkerhet opp mot retten til personlig frihet. Han mente at det i vesten er akseptabelt å ha utrygge gater, fordi det betyr at den individuelle friheten og rettsikkerheten ivaretas. I Singapore, derimot, foretrekker majoriteten at kriminelle blir fengslet uten lange rettsprosedyrer slik at gatene er trygge.

Den sterke opposisjonen fra østasiatiske land har stilnet de siste årene. Det er viktig å huske på at kategoriseringen inn i vestlige verdier og asiatiske verdier skjuler mer enn den avslører, og ikke minst ta i betraktning at det ofte ligger politiske beveggrunner bak argumentene.

Feministisk kritikk – ”det personlige er det politiske”

Feministenes kritikk baserer seg både på ideologiske og politiske argumenter. Av alle de store vestlige politiske tenkerne, var det bare John Stuart Mill som forsøkte å unngå en patriarkalsk tilnærming til kvinner. Både den franske og den amerikanske uavhengighetserklæringen ble begge skrevet med et maskulint personlig pronomen. Samme tendens til å begunstige det maskuline ser man også i FNs menneskerettighetserklæring, selv om det her blir understreket at kvinner og menn har de samme rettighetene.

Utenom denne generelle henvisningen, nevnes spesifikke kvinnelige rettigheter kun i forhold til graviditet og i egenskap av å være mor. Menn blir primært ansett som brødvinner og familieoverhode gjennom hele dokumentet. Dette kan kanskje sees på som et produkt av tiden da den ble nedfelt, og senere konvensjoner har blitt skrevet med et mer forsiktig språk. I 1979 fikk kvinnene også sin egen konvensjon, Konvensjon om å avskaffe alle former for diskriminering mot kvinner. Den mer politisk korrekte språkbruken i dette dokumentet er vel og bra på papiret, men problemene oppstår i det man skal forsøke å sette rettighetene ut i livet.

Å kunne nyte sine sivile og politiske rettigheter, forutsetter en frihet til å delta i det offentlige rom. Det krever at man har mulighet til å møte andre for å diskutere politiske spørsmål, ytre seg fritt, danne opinionsgrupper og eie land. Gjennom historien har dette vært privilegier som kvinner ikke har hatt tilgang til, og det er bare i den nyere tid at de har blitt sluppet ut av det private rom og inn på den offentlige arenaen. Det er nemlig her de fleste sivile og politiske rettighetene gjør seg gjeldende. I det private rom finnes det ingen beskyttelse mot overtramp, og det står til og med i artikkel 12 at ” ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse”.

Menneskerettighetsbrudd som begås i den private sfæren, som vold mot kvinner, blir derfor usynlige. Denne usynligheten har gjort det vanskelig for kvinner å få den beskyttelsen de trenger i hjemmene sine. I enkelte kulturer, og tidligere også i vestlig kultur, har mannen rett til å tukte kone og barn, bestemme over konas eiendeler og fullbyrde sin ”ekteskapelige rettighet” når han måtte ønske. Et lignende eksempel på kvinners svake stilling er militærets syn på seksuelle overgrep mot kvinner i beseirede områder. Denne praksisen har tradisjonelt blitt sett på som en belønning for soldatene, hvor de besudler de beseiredes ”eiendeler”.

Lov versus praksis

Det er viktig at statene legger til rette for at folk kan velge om de vil gjøre krav på rettighetene sine. Asiatiske verdier er ikke nødvendigvis uforenlige med universelle rettigheter. Hvis innbyggerne i asiatiske land kan velge om de vil jobbe eller ikke eller om de vil gifte seg eller ikke, så kan asiatisk kultur og universelle menneskerettigheter sameksistere. Så lenge folk har muligheten til å ta individuelle valg, må vi respektere deres avgjørelser. Menneskerettighetene bygger tross alt på en overbevisning om at vi kan velge det gode liv for oss selv.

Men selvfølgelig har tradisjoner en stor innvirkning på individulle valg, særlig med tanke på kvinners rettigheter. I land der menneskerettighetene har blitt inkorporert i grunnloven skulle man tro at praksisen naturlig vil følge etter. Allikevel er det i enkelte land stor forskjell på hva som er juridisk lovlig og hva som faktisk blir praktisert. Enkebrenning er for eksempel forbudt etter indisk lov, men tilfeller forekommer fortsatt på grasrotnivå. Det samme gjelder diskriminering av såkalt kasteløse, som også er uttrykkelig forbudt.

FNs undergeneralsekretær Radhika Coomaraswamy mener at sivilsamfunnet må spille en større rolle for å endre holdningene blant folk i alle samfunnslag. Hun føler at det er umulig å endre praksisen kun gjennom juridiske justeringer. For de fleste er samfunnspress minst like viktig som loven. Samtidig, hvis hver enkelt stat hadde støttet menneskerettighetenes universalitet, finnes det et håp om at samfunnet kan endre seg. En del av det å være menneske er nemlig vår kapasitet til å skape og endre vår kultur.