Utskrift

Statssuverenitet og menneskerettighetene

Det er statene som har hovedansvaret for å påse at menneskerettighetene ikke brytes innenfor sine egne landegrenser. Hva kan det internasjonale samfunnet gjøre når dette skjer? Et alternativ er å gripe inn i form av en humanitær intervensjon.

Men dette er et veldig omstridt virkemiddel og på grunn av dagens statssystem er det heller ingen enkel oppgave.

Fredsavtalen etter trettiårskrigene i 1648, kjent som Freden i Westfalen, la grunnlaget for det nåværende statssystemet. Dette systemets viktigste kjennetegn er prinsippet om at en stat har suveren autoritet innenfor sine grenser. Systemet opprettholdes ved at alle stater gjensidig respekterer hverandres suverenitet. Store internasjonale avtaler blir som oftest inngått mellom suverene stater. Når en stat underskriver internasjonale avtaler eller blir med i regionale samarbeid, fraskriver den seg noe av sin suverenitet.

FN ble bygget rundt statssuverenitetsprinisppet. I FN-paktens artikkel 2.7. står det at ”Intet i denne Pakt berettiger de Forente Nasjoner til å; blande seg inn i forhold som etter sin natur ligger innenfor noen stats egen jurisdiksjon eller innebærer at noe medlem må; underkaste slike saker bileggelse etter denne Pakt; men dette prinsipp skal ikke hindre anvendelsen av tvangstiltak etter kapitel VII.” Kapittel VII handler om tiltak mot trusler mot freden, fredsbrudd og angrepshandlinger, og dreier seg i prinsippet om å opprettholde internasjonal orden.

I statssuverenitetsprinsippet ligger det alltid et potensial for stater å uhindret utøve vold mot egne statsborgere. Konsekvensene kan manifestere seg i individuell usikkerhet og ufrihet. Men menneskerettighetsbrudd innad i et land forstyrrer nødvendigvis ikke internasjonal orden, så hva gir da det internasjonale samfunnet retten til å blande seg inn?

Menneskelig sikkerhet og ansvar for å beskytte

På starten av 1990-tallet, etter den kalde krigen, så man et skifte fra tradisjonell sikkerhetspolitikk med fokus på nasjonal sikkerhet til ideen om å sikre mennesker deres basisbehov. Det nye sikkerhetsbegrepet inkluderte faktorer som økonomi, miljø, menneskerettigheter og utvikling. For at FN skulle kunne ta dette nye sikkerhetsbegrepet inn i sitt arbeid og sitt mandat ble det på slutten av 1990-tallet ble det utviklet et nytt begrep i FN-systemet, nemlig ”Human Security”. ”Human Security” beskriver en sikkerhetstilstand hvor individets sikkerhet er en forutsetning for statens sikkerhet.

I tilfeller der en vesentlig del av sivilbefolkningen er utsatt for grove, systematiske overgrep, er det, ifølge internasjonal rett (FNs resolusjon 794), lov til å sette statenes folkerettslige autonomi til side. En såkalt humanitær intervensjon er da en mulighet, og målet er å minimere sivilbefolkningens lidelser. Dette innebærer en militær maktinnblanding fra en utenforstående part for å beskytte sivilbefolkningen, uten samtykke fra det landet de bor i.

Humanitære intervensjoner er legitimt hvis ett av følgende kriterier er til stede:

1. Det forekommer alvorlig skade på mennesker. Det er tap av menneskeliv som er et resultat av en bevisst statshandling.
2. FN ønsker å stoppe eller avverge menneskelig lidelse
3. Dette er siste utvei: alle andre ikke-militære tiltak må være forsøkt
4. Omfanget av den militære intervensjonen bør være minst mulig
5. Det skal være en rimelig sannsynlighet for å kunne stoppe lidelsene ved intervensjonen
6. FNs sikkerhetsråd er den eneste myndighet som kan godkjenne en militær intervensjon

Denne doktrinen kalles ”Responsibility to Protect” og baserer seg på ”Human Security”-konseptet. ”Responsibility to Protect” er den etiske begrunnelsen for humanitær intervensjon. Disse intervensjonene legitimeres alltid på humanitært grunnlag, og parten som intervenerer må aldri ha egeninteresser i forhold til å endre styreform, maktforhold eller kommersielle forhold i landet, eller true statens territorielle rettigheter på noen måte. FN har flere ganger understreket at det er viktig at det legges til grunn felles standarder for når organisasjonen kan gripe inn. Dette for å unngå at intervensjon ikke blir politisert og brukt når det kun tjener stormaktenes interesser.

Men hvorfor beskytter vi noen og ikke andre? Det er klart at militær intervensjon lett kan bli politisert. Derfor er FN veldig forsiktig med å benytte intervensjon som virkemiddel i internasjonal politikk. Mange har kritisert organisasjonen, fordi den ikke bruker intervensjon når situasjonen i for eksempel Tibet, Tsjetsjenia og Sudan som alle klart oppfyller ett av de seks kriteriene for intervensjon.

Splittelsen blant medlemslandene i FN gjør det vanskelig for organisasjonen å stå samlet når det er ønskelig å intervenere. FNs makt avhenger av medlemslandenes konsensus – mangel på enighet fører til et svakt og lite handlingsdyktig FN. Et annet viktig spørsmål blir da hvordan verden bør forholde seg til situasjoner hvor FNs sikkerhetsråd ikke klarer å bli enige om å vedta intervensjon. Bør da andre regionale organisasjoner som EU eller NATO gripe inn? Det sistnevnte var tilfelle i Kosovo i 1999. Der godkjente ikke FN en militær intervensjon, men NATO valgte å se bort fra dette og organiserte sin egen militære intervensjon. Alternativet er at verdens eneste militære stormakt, USA, griper inn på egenhånd. Men USA har egne nasjonale interesser og har for tiden strukket militærkapasiteten sin svært så langt.

Humanitære intervensjoner på 90-tallet

Humanitære intervensjoner har blitt forsøkt brukt flere ganger, spesielt på 1990-tallet. Ingen av forsøkene var spesielt godt håndtert. Fiaskoen ved den internasjonale intervensjonen i Somalia i 1993, det utilstrekkelige svaret på folkemordet i Rwanda i 1994, FNs mislykkede tilstedeværelse for å hindre den etniske rensingen i Srebrenica i Bosnia og Hercegovina i 1995, og den sent igangsatte intervensjonen i Øst-Timor i 1999 er alle eksempler på problemer ved humanitær intervensjon. Det er derfor verdt å se litt nærmere på noen av disse hendelsene.

Et av hovedproblemene med intervensjonene på 1990-tallet var at man blandet ”fredsbevaring” med ”fredsoppretting”. Konfrontasjonene er en helt annen i en fredsopprettende operasjon, og FN-styrkene i Somalia var for dårlig forberedt på den typen krig klanene førte. I tillegg hadde ikke krigsherrene noen som helst respekt for FN-uniformen, noe som de pakistanske styrkene bittert fikk erfare.

Etter deres og de amerikanske soldatenes dødsfall dukket spørsmålet om hvor mye et av ”våre” soldaters liv er verdt. Er det verdt å redde fremmede mennesker når vi risikerer å miste ”en av våre”? Denne tankegangen viste seg å bli skjebnesvanger for sivilbefolkningen i Rwanda. Verdenssamfunnet satt med hendene i lommene mens nærmere en million tutsier og moderate hutuer ble drept i løpet av fem måneder.

Endring i internasjonale normer?

1990-tallets ”humanitære intervensjonisme” peker mot en orden hvor staters suverene rettigheter vis-à-vis hverandre gjøres betinget av statens plikter overfor egen befolkning. FNs Generalforsamling vedtok i 2005 prinsippet om "Responsibility to Protect" og FNs sikkerhetsråd fulgte opp ved å vedta resolusjon 1674 om beskyttelse av sivile i væpnete konflikter i 2006. På denne måten erstattes det klassiske statssuverenitetsprinsippet med et statslegitimitetsprinsipp.

Dette representerer på mange måter et skifte. Fra et suverenitetsprinsipp som kun krever at en stat kontrollerer sine borgere, til at statssuverenitet heretter innebærer et ansvar for å beskytte sine borgere mot overgrep. Statssuvereniteten er ikke lenger absolutt. Det vil si at de kun kan regnes som suverene stater om de beskytter sin befolkning og ikke tillater vold mot innbyggerne. Det er kanskje også viktig å huske på at statssuverenitet ikke er gitt naturlig til enhver stat, men forutsetter at andre stater anerkjenner dem.

Men selv om normene er i endring, begås menneskerettighetsbrudd fortsatt daglig over hele verden. Uten en overordnet instans som kan gripe inn, har ikke FN mulighet til å sørge for at rettighetene blir overholdt. Manglende straffemekanismer gjør at statene står mer eller mindre fritt til å styre som de ønsker. Det eneste preventive middelet FN kan bruke er offisielle fordømmelser av land og regimer. Humanitære intervensjoner igangsettes alltid etter at menneskerettighetsbrudd har funnet sted.

Humanitære intervensjoner har også vist seg å være vanskelig å organisere. Hver enkelt stat har friheten til å velge å ikke delta. Stater kan ha gode, til og med tilfredsstillende, grunner til å ikke involvere seg. Og hvis land er villig til å delta i humanitære intervensjoner, er det nesten alltid flere grunner til det. Det har vist seg at det er større sjanse for at det skjer noe hvis det i tillegg til humanitære beveggrunner, også er nasjonale interesser med i spillet. Kanskje er det i disse tilfellene viktig å balansere motivene opp mot de humanitære konsekvensene av å ikke gjøre noe i det hele tatt?