Nå har vi slått sammen FN.no og Globalis til ett nettsted.

Fra nå av finner du det beste av innholdet fra Globalis og FN.no her

Den sentralafrikanske republikk

Historisk bakgrunn

Konfliktene i Den sentralafrikanske republikk (SAR) har sitt historiske utspring allerede i kolonitidens undertrykking av landet. Frankrike kontrollerte området i mer enn 70 år (1890-1960) og drev til tider en brutal undertrykking og utnytting av befolkningen. Lenge var Tsjad og SAR administrert som en koloni, noe som siden har fått betydning.

Uavhengighet

I 1960 ble landet endelig fritt. En gruppe militære ledere og statsråder som hadde tjenestegjort under det franske regimets siste år, fikk kontroll over landet. Tidligere innenriksminiser David Dacko ble utpekt til president, mens en fjern slektning av ham, Jean-Bédal Bokassa, ble forsvarssjef. Begge med bakgrunn fra M`baka-folket, som var bosatt sørvest i landet.

Bokassas regime

I 1965 gjennomførte Bokassa et kupp mot Dacko, og innledet et regime som i ettertid har blitt sett på som spesielt brutalt. Store ressurser gikk med til å arrangere seremonier for å dyrke presidenten, og Bokassa kronet seg til keiser over landet. Bokassa fikk likevel støtte fra Frankrike, som blant annet kjøpte uran og diamanter fra SAR. Først da det ble kjent at Bokassa samarbeidet med Libyas Muammar al-Gaddafi, snudde Frankrike ham ryggen, og bidro til et kupp mot ham i 1979, der David Dacko ble gjeninnsatt.

Bokassas generaler

Dette ble startskuddet på en serie kupp og uroligheter i landet, drevet fram av en gruppe militære ledere som alle hadde fått sin militære utdanning under det franske koloniregimet. Dacko ble først felt i et kupp gjennomført av forsvarssjefen, André Kolingba. Kolingba hadde vært brigadegeneral under Bokassa og gjeninnførte diktaturet i landet. Året etter ble imidlertid Kolingba selv utsatt for et kuppforsøk i, i regi av Bokassas tidligere statsminister Ange-Félix Patassé og general Francois Bozizé. Kuppforsøket mislyktes, men fra eksil i Frankrike klarte Patassé å reise en opposisjon mot Kolingba, som tvang fram frie valg i 1993. Patassé vant valget, og utnevnte sin medhjelper fra kuppforsøket i 1982, Francois Bozizé, som forsvarssjef.

Kupp og geriljakrig

Men heller ikke Patassé klarte å sikre seg kontroll over landet. Mot slutten av 1990-tallet ble etnisk bakgrunn og tilhørighet stadig viktigere både i politikken og samfunnet generelt. Dette påvirket også landets militærstyrke, som besto av presidentens vaktmannskap og vanlige militære. Soldatene i vaktmannskapet var trofaste mot presidenten, mens soldatene i den vanlige militærstyrken mente de ble forskjellsbehandlet. I mai 2001 brøt en gruppe soldater ut av hæren og startet et kuppforsøk mot president Patassé. Forsvarssjefen Bozizé ble beskyldt for å delta i kuppet, noe som innledet en ny krig i SAR mellom de to tidligere kupp-kollegene. Soldater lojale mot Bozizé flyktet med ham til nordområdene, og innledet geriljakrig mot regjeringen. Krigen ble forverret av at Libya og Tsjad bidro med våpen og støtte på hver sin side. Libya støttet Patassé, mens Tsjad støttet Bozizé.

Fra baser nord i landet innledet Bozizé flere angrep mot hovedstaden og klarte til slutt å kaste Patassé i 2003. Han oppløste nasjonalforsamlingen, opphevet grunnloven, og utnevnte seg selv til statsoverhode. I 2005 ble det arrangert relativt frie valg, der Bozizé ble utropt som vinner.

Nye konflikter

Etter tre år med relativt rolige forhold i landet blusset konflikten opp igjen i 2006. En ny opprørsgruppe kalt Union of Democratic Forces for Unity (UFDR) innledet brutale angrep på byer nord i landet, og søkte å velte president Bozizé. Symptomatisk for konflikten i SAR hadde lederne for UFDR hjulpet Bozizé til makten i 2003. Nå anklaget han Bozizé for å bruke inntektene fra naturressursene kun på sin egen etniske gruppe. I 2006 var det kamper mellom regjeringen og UFDR der mange mennesker ble drept. Samtidig oppsto en ny opprørsgruppe, Popular Army for the Restoration of Democracy (APRD). Regjeringen anklaget Sudan for å støtte opprørerne i nord, noe de sudanske myndighetene benektet.

Fredsavtale

Konflikten ebbet delvis ut i løpet av 2007, og i 2008 ble det undertegnet en fredsavtale mellom regjeringen og de to opprørsgruppene. En nasjonal samlingsregjering ble etablert i 2009, der de to opprørsgruppene også er representert.

I januar 2011 ble det arrangert presidentvalg i SAR. Bozizé ble utropt som vinner med 66 prosent av stemmene. Deler av opposisjonen har vært sterkt kritisk til valget, som de mener ikke var fritt og demokratisk. FN hadde ingen valgobservatører i landet under valget.

Sélékas kupp og nye uroligheter

Etter valget i 2011 har det vært stor misnøye i landet. Bozizé ble beskyldt for å favorisere sin egen etniske gruppe og for å ikke oppfylle forpliktelsene i fredsavtalen fra 2008.

I mars 2013 førte misnøyen til at opprørsgruppen Séléka gjennomførte et kupp. President Bozizé flyktet ut av landet, og Sélékas leder Michel Djotodia utropte seg som president. Det ble satt inn en overgangsregjering som skulle styre SAR frem til nytt valg i 2016. Afrikanske ledere erklærte i april at de ikke anerkjente Djotodia som landets president, og foreslo å danne en overgangsregjering som kan styre frem til det holdes nytt valg innen 18 måneder. Djotodia, som var den eneste kadidaten, ble 13. april 2013 valgt til president for denne overgangsregjeringen.

Utover høsten og slutten av 2013 økte volden og det oppsto voldsomme kamper mellom Séléka, som i hovedsak består av muslimer, og den kristne gruppen "Anti-balaka". Balaka betyr machete, som er et våpen sélékasoldater er kjent for å bruke. Etter press fra Frankrike og ledere i naboland gikk Djotodia av som president januar 2014 og Catherine Samba Panza ble valgt til ny president. Likevel har det ikke lykkes å skape ro i landet, og vold og kamper mellom ulike grupper har fortsatt. Spesielt drap og forfølgelsen av den muslimske minoriteten i landet har økt og blir rapportert som ekstremt brutal. Året 2015 er et viktig år for SAR som skal å ha folkevalg av både presidenten og parlamentet, i tillegg til valg om grunnloven.  

Sivilbefolkningen

Ifølge FNs flyktningorganisasjon (UNHCR) er situasjonen i de nordlige provinsene i SAR svært alvorlig. Mangelen på sentral styring har ført til at mye våpen er i omløp, og utviklingen av flere bander og væpnende opprørere. Fraværet av økonomiske muligheter for befolkningen har også ført til flere ran, drap og landeveisrøveri.

I februar 2014 meldte FN om at ca. 900 000 mennesker er på flukt inne i landet, og at halvparten av landets 4,6 innbyggere er i akutt krise og trenger humanitær hjelp. Bare i løpet av de to første ukene i desember 2013 ble 210 000 mennesker tvunget til å flykte fra hjemmene sine på grunn av de nye kampene mellom Séléka og Anti-balaka.

Den sentralafrikanske republikk har nesten fem millioner innbyggere, men bare rundt 300 leger, ifølge Leger uten grenser. Landet bruker svært lite ressurser på helse. HIV/Aids, underernæring, tuberkulose og sovesyke er ikke uvanlig i landet. Befolkningen har minimal tilgang til helsetjenester, og noen av verdens verste statistikker for forventet levetid, barne- og mødredødelighet og hivsmitte. Gjennomsnittlig levealder er bare 48 år.

FNs rolle i konflikten 

I april 1998 gikk FN inn med en fredsbevarende styrke i SAR, kalt MINURCA. Formålet var å stabilisere situasjonen i hovedstaden Bangui og områdene rundt. Styrken skulle avvæpne de ulike gruppene og hjelpe til med å bygge opp en god nasjonal politistyrke. Formålet var også å gi opplæring og teknisk utstyr for å kunne gjennomføre frie, rettferdige og demokratiske valg. Styrken ble trukket ut igjen i februar 2000, da man anså situasjonen i landet som mer stabil.

Ettersom konflikten i området blusset opp igjen ble det i 2007 satt inn en ny fredsbevarende styrke, i grenseområdene mellom Tsjad og SAR (MINURCAT). Målet med operasjonen var å stabilisere konflikten i området og skape sikre forhold for frivillig og trygg tilbakevending av flyktninger og tvangsflyttede. Operasjonen var del av en langsiktig strategi for å stabilisere forholdene i Darfur og andre områder som ble påvirket av konflikten der. Styrken ble trukket ut igjen i desember 2010.

I år 2000 opprettet FN et kompetansesenter i SAR kalt BINUCA som skulle hjelpe landet med råd og fredsbyggingsprosessen. Denne FN-delegasjonen er fortsatt tilstede i landet og bidro med betydelig hjelp under fredsforhandlingene i 2008. BINUCA var også behjelpelig med å tilrettelegge for valget i 2005 og 2011. 

Sommeren 2013 opprettet den Afrikanske Union (AU) en styrke, kalt MISCA, for å holde urolighetene nede, men situasjonen forverret seg kraftig utover høsten. I desember ble AU-styrken økt til 6000 soldater på grunn av kampene mellom Séléka og Anti-balaka. Samtidig opprettet Frankrike en styrke på 1600 soldater, som sammen med AU-styrken fikk mandat fra FNs sikkerhetsråd til å gjenopprette lov og orden i landet.

Sikkerhetsrådet vedtok i april 2014 å opprette en ny fredsbevarende styrke på 12.000 personer for å hindre videre utvikling av konflikten. Oppgavene til styrken er å gjenopprette lov og orden, bevare og overvåke sikkerheten til sivilbefolkningen, sikre at hjelpearbeidet kan gjennomføres, sikre menneskerettighetene i landet, og støtte arbeidet med en fredelig overgangsregjering. Denne nye styrken, med navn UN Multidimensional Integrated Stabilisation Mission in the Central African Republic (MINUSCA), består i stor grad av den tidligere AU-styrken MISCA, samt den politiske operasjonen BINUCA. Samtidig samarbeider den med de franske styrkene i SAR. 

FNs matvareprogram (WFP) og FNs flyktningkontor (UNHCR) er også tilstede i SAR, samt FNs utviklingsprogram (UNDP), som har ansvar for å koordinere valgene i 2015.  

I 2015 ble FN-soldater beskyldt for seksuelle overgrep mot barn i SAR. Franske FN-soldater ble etterforsket i Frankrike for disse anklagene. Amnesty International anklaget senere de fredsbevarende styrkene i SAR for tilfeller av drap og voldtekt. Anklagene førte øyeblikkelig til at lederen for FN-styrken i SAR, Babacar Gaye, gikk av. Det oppstod nye anklager mot de fredsbevarende FN-styrkene om seksuelle overgrep i februar 2016.

Kilder: Uppsala Conflict Database, Aschehoug og Gyldendals store leksikon, BBC, UNHCR, WFP, Leger uten grenser, AFP, New World fra UNA-UK.