[[suggestion]]
Kongo, Den demokratiske republikken

Den demokratiske republikken Kongo har hatt mange navn og blir i dag ofte kalt «DR Kongo» eller bare «Kongo». I teksten under vil disse navnene brukes om hverandre. Landet blir også kalt Kongo-Kinshasa, etter hovedstaden Kinshasa, for ikke å forveksle det med nabolandet «Republikken Kongo», som blir kalt Kongo-Brazzaville etter hovedstaden Brazzaville. 

Bakgrunn

Den demokratiske republikken Kongo har en lang historie som en europeisk koloni. Kongo var fram til 1908 den belgiske kongen Leopold IIs personlige eiendom. Den belgiske staten tok deretter over kontrollen og styrte Kongo fram til landets uavhengighet i 1960. Kong Leopold og Belgia var ansvarlige for et av verdens mest brutale koloniregimer. Da belgierne trakk seg ut, etterlot de seg et land med elendig infrastruktur, et svakt statsapparat og store interne konflikter.

Joseph-Désiré Mobutu tok makten i Kongo gjennom et statskupp i 1965. Han forble landets diktator i 32 år. Som del av hans afrikaniseringspolitikk ble landet omdøpt til Zaïre, storbyer fikk afrikanske navn og han selv tok navnet Mobutu Sese Seko. Mobutus regime var svært korrupt og voldelig, noe som førte til misnøye og stadige opptøyer i ulike deler av landet.

I 1994 var det folkemord i nabolandet Rwanda, noe som førte til at mange flyktet til Kongo (Zaïre). Folkemordet og flyktningestrømmen fra Rwanda bidro til at et stort opprør brøt ut øst i Kongo i 1996. Opprøret utløste den først Kongo-krigen.

Den første Kongo-krigen

Over en million hutuer flyktet fra Rwanda til Kongo etter at det folkemorderiske hutu-regimet ble styrtet av den tutsi-dominerte militsen RPF. RPF ble ledet av Paul Kagame, som tok over makten i Rwanda. Blant flyktningene var det soldater og militser som hadde deltatt i folkemordet mot tutsiene. Dette utløste en konflikt i Kongo mellom hutuer og tutsier, to etnisiteter som finnes både i Rwanda og Kongo.

På dette tidspunktet hadde Mobutu tillatt over ti ulike utenlandske væpnede grupper å oppholde seg i Kongo, og disse var i konflikt med nabolandenes sittende regimer. Til sammen skapte dette en situasjon der naboland som Angola, Uganda og Rwanda hadde en felles interesse i å styrte Mobutu-regimet. Opprørsgruppen AFDL, som ble ledet av Laurent Kabila, ble en brikke i dette spillet og bidro til å styrte Mobutu gjennom den første Kongo-krigen fra 1996. Krigen ble avsluttet i 1997 da Laurent Kabila tok over makten i landet. Han endret så navnet fra Zaïre til Den demokratiske republikken Kongo.     

Den andre Kongo-krigen

Laurent Kabila ble raskt upopulær i Kongo da det ble tydelig at regime hans også var autoritært og korrupt, og levde ikke opp til løftene om demokrati. Det som utløste den andre Kongo-krigen var at Kabila plutselig vendte ryggen til Rwanda og Uganda, som hadde vært hans støttespillere i kampen mot Mobutu. Grunnen var at i befolkningen økte motstanden mot utenlandsk innblanding. Rwanda var spesielt sterkt mislikt. Kongolesiske tutsier ble i økende grad sett på som rwandere, og rwandere som okkupanter i Kongo.

26. juli 1998, et drøyt år etter at Kabila hadde styrtet Mobutu, bestemte han at alle rwandere og andre utenlandske soldater måtte forlate Kongo. De rwandiske lederne som nå plutselig ble behandlet som fienden ble rasende og konflikten eskalerte raskt. Allerede 2. august 1998 angrep Rwanda Kongo med mål om å styrte Kabila-regimet. Den andre Kongo-krigen eskalerte til å bli større og mer langvarig enn den første. Åtte afrikanske land og over 25 væpnede grupper var involvert i krigen. Rundt fem millioner mennesker mistet livet frem til krigen ble offisielt avsluttet i 2003.

Joseph Kabila overtar makten i Kongo

Laurent Kabila ble drept i 2001 og sønnen hans, Joseph Kabila, overtok makten etter faren. Dette var et vendepunkt i den andre Kongo-krigen. Joseph Kabila snakket om fred, nasjonal enhet og det internasjonale samfunnets rolle. Han iverksatte en fredsprosess med Rwanda, Uganda og de lokale militsene, hvor den avgjørende fredsavtalen i slutten av 2002 etablerte en overgangsregjering med fire visepresidenter, der to av dem var fra opprørernes krets. Planen var at alle militsene skulle føyes sammen til en ny nasjonal hær i løpet av to år, og det skulle forberedes demokratiske valg.

I 2006 ble Joseph Kabila valgt til Kongos president, i det som var landets første frie valg på mer enn 40 år. Etter fredsavtalen og avslutningen på krigen, har Kongo opplevd betydelig fremgang. Likevel er det fortsatt flere lokale væpnede konflikter i Kongo.

I dag er det den østlige delen av Kongo som i størst grad plages av gjentakende væpnede konflikter, humanitære kriser og grove menneskerettighetsbrudd. Økende misnøye i befolkningen med at Kabila fortsatt sitter som president (nå på overtid i strid med grunnloven), er blant faktorene som fortsetter å gjøre Kongo til et urolig land.

Underliggende årsaker og drivkrefter i konflikten

DR Kongo er et stort land med dårlig infrastruktur og et svakt statsapparat. Landets voldelige historie, knyttet til kolonialisme, krig og undertrykkelse, har skapt mye mistillit i samfunnet, både mellom etniske grupper, overfor myndighetene i landet, og overfor andre land som blander seg inn. En slik situasjon har skapt gode vilkår for korrupsjon, væpnede militser og maktmisbruk.

Presidentens makt opprettholdes i stor grad av et korrupt statsapparat som er personlig knyttet til han og hans hemmelige utbetalinger. På den måten er selv ikke myndighetene i Kongo spesielt opptatt av å etablere et formelt, velfungerende og ukorrupt statsapparat, fordi det kan undergrave presidentens maktposisjon.

Vold, overgrep og maktmisbruk blir ofte ikke straffeforfulgt. Straffefrihet er et viktig hinder for fred og forsoning i Kongo. Både myndighetene og militsgrupper slipper ofte unna straff selv om de har begått grove menneskerettighetsbrudd.

Krig og konflikt har gjort at gruppeidentiteten til mange i Kongo har knyttet seg til deres etnisitet fremfor deres nasjonalitet. Mange militsgrupper organiserer seg ut ifra etnisk tilhørighet, for eksempel som hutu eller tutsi. Dette har samtidig gjort det lettere for naboland som Rwanda og Uganda å alliere seg med de ulike militsgruppene. Når myndighetene i Kongo ikke klarer eller er uvillig til å beskytte befolkningen i Kongo, blir det naturlig at folk finner alternative måter å skaffe beskyttelse på, noe som bidrar til å opprettholde de mange militsgruppene.

Økonomiske drivkrefter i konflikten

Fattigdom har bidratt til befolkningens misnøye, og samtidig økt muligheten for rekruttering til væpnede militser. Politisk og økonomisk misnøye, i tillegg til usikkerhet og maktkamp, er alle drivkrefter i konfliktene. Grådighet spiller også en rolle, og er spesielt knyttet til Kongos verdifulle naturressurser øst i landet.

Naturressurser som diamant, koltan, kobolt, gull og kobber er en viktig motivasjonsfaktor for andre lands interesser i Kongo, enten det har vært gjennom kolonialisme eller ved å støtte bestemte væpnede militser. I en FN-rapport fra 2001 ble Rwanda, Uganda og Zimbabwe anklaget for systematisk å utnytte de kongolesiske ressursene.

Om Kabila og demokratiets fremtid

Den sittende presidenten Joseph Kabila har hatt makten i Kongo siden 2001. Det har vært avholdt to delvis demokratiske valg i landet siden da - ett i 2006 og ett mer omstridt i 2011. Det er en forventning hos mange kongolesere, internasjonale givere og myndigheter at det skal være et nasjonalvalg hvert femte år, slik det står i grunnloven. Kabilas andre og siste grunnlovfestede presidentperiode tok slutt 19. desember 2016.

Kabila forsøkte å endre på grunnloven i 2015, men ble stanset av voldsomme gateprotester og motstand i parlamentet. Minst 300 demonstranter ble drept av kongolesiske sikkerhetsstyrker, ifølge Human Rights Watch.

Kabilas strategi for å beholde makten har vært ved å stadig komme opp med grunner for å utsette valget. Strategien har fungert, men Kabila er under press både nasjonalt og internasjonalt. Sent i 2017 sa valgkommisjonen at det skal avholdes valg 23. desember 2018. Et tegn på at Kabila vil tillate det denne gangen er at det største opposisjonspartiet, UDPS, fikk tillatelse til en markering 24. april i 2018. Det er den første store offentlige samlingen som har vært tillatt siden september 2016.

Selv med velvilje fra president Kabila er det fortsatt utfordringer knyttet til å få gjennomført valget på en ordentlig måte. Dette skyldes først og fremst de pågående lokale konfliktene, men også usikkerheten knyttet til den smittsomme sykdommen Ebola. Likevel er det generelle nivået av vold lavere nå enn det var i forkant av valgene i 2006 og 2011. 

Den humanitære situasjonen

Flere tiår med krig og vanstyre har hindret utvikling i Kongo. Dermed forblir befolkningen fattige, selv om landet er svært rikt på naturressurser. Flere millioner mennesker har omkommet siden 1998, enten direkte på grunn av krigens kamphandlinger, eller på grunn av sykdommer og andre problemer som krigen har skapt.

Ett av de store problemene knyttet til mangelen på straff for maktmisbruk er hvordan voldtekt har blitt systematisk brukt som våpen for å skremme og kontrollere sivilbefolkningen. Nesten alle de væpnede gruppene har begått grove overgrep og krigsforbrytelser. Det finnes ikke nøyaktige tall på slike overgrep, men FN har beregnet at det er over 200 000 kongolesiske kvinner  som har overlevende voldtektsofre. 

I 2018 fikk den kongolesiske legen Denis Mukwege Nobels fredspris for sitt arbeid mot seksualisert vold brukt som våpen i væpnede konflikter. Mukwege jobber på et sykehus øst i Kongo og har blitt en av verdens ledende eksperter på å helbrede indre fysisk skade forårsaket av gruppevoldtekt. FN har støttet Mukweges arbeid, og han fikk FNs menneskerettighetspris i 2008.

FNs rolle i konflikten

FN har vært til stede med fredsstyrken MONUC i DR Kongo siden 1999, under den andre Kongo-krigen. Styrkene har fulgt opp en fredsavtale (Lusaka-avtalen) mellom regjeringen i DR Kongo og de andre landene som var involvert i krigen.

MONUC-styrken deltok i stabilisering og avvæpning av den østlige delen av Kongo. MONUC mistet mye av støtten i lokalbefolkningen da styrken ikke klarte å forhindre opprørsgruppen CNDPs felttog mot grensebyen Goma høsten 2008. Det resulterte i at ca. 250 000 mennesker flyktet fra byen.

I mai 2010 vedtok FNs sikkerhetsråd at MONUC skulle videreføres under det nye navnet MONUSCO. Mandatet ble rettet mer inn mot stabiliseringsprosesser i etterkant av krigen.

MONUSCO skal prioritere å beskytte sivile og menneskerettighetene, spesielt ved å forsøke å stabilisere de urolige provinsene i øst. MONUSCO skal også bistå i gjennomføringen av demokratiske valg.

FN-styrken i Kongo har vært i medias søkelys flere ganger som følge av at FN-soldater har begått seksuelle overgrep mot kongolesiske kvinner og barn.

Kilder

BBC, NRK, Fellesrådet for Afrika, UNmissions.org, FNs sikkerhetsråd, Institute for Security Studies (ISS).

Bøker/Tidsskrifter:

  • David van Reybrouck (2010) «Kongo. Historien om Afrikas hjerte».
  • Jason K. Stearns (2011) «Dancing in the Glory of Monsters».
  • Nicholas Marsh (2017) «Democratic Republic of the Congo» i Alusala & Shadung (red.) Arms brokering in Southern Africa, Institute for Security Studies (s. 14–24).

Relaterte land

Her er et utvalgt av de involverte landene i DR Kongo-konflikten for videre lesning: