[[suggestion]]
Irak-krigen

Bakgrunn

Irak oppsto som en stat i krigsoppgjøret etter 1. verdenskrig, da seierherrene Storbritannia, Italia og Frankrike delte Midtøsten mellom seg under San Remo-konferansen i 1920. Landområdet gikk fra å være en del av Det osmanske riket til å bli britisk mandatområde (dvs. under britisk kontroll). Det nye landet hadde en befolkning med både etniske og religiøse forskjeller. 

Det store flertallet av irakere er arabere. Andre etnisiteter i Irak er kurdere, turkmenere og assyrere. Flertallet av irakere er sjiamuslimer. Andre religiøse minoriteter i Irak er sunnimuslimer, kristne og jesidier. 

Saddam Hussein tar makten i Irak

I 1932 var det slutt på den britiske mandatperioden. Storbritannia trakk seg formelt ut av Irak etter å ha sikret seg viktige posisjoner i oljeindustrien. Deretter fulgte en periode med mye politisk uro.

I årene mellom 1945 og 1958 ble landet styrt av 24 forskjellige regjeringer. Det britisk-støttede irakiske kongedømmet ble styrtet under revolusjonen i 1958, og Den irakiske republikk ble opprettet. En av grupperingene som var med i denne revolusjonen, var det sosialistiske Baath-partiet, som ti år senere tok makten i et militærkupp.

Saddam Hussein ble etter mye karrièreklatring, og gjennom drap av politiske motstandere, leder av Baath-partiet i 1979 og dermed også Iraks statsoverhode. Han plasserte venner og familie i de viktigste militære og administrative stillingene. I løpet av kort tid bygget han opp en omfattende personkult rundt seg selv. Både statuer og portretter av Saddam Hussein ble etter hvert svært synlige i det irakiske bybildet.

Baath-partiet

Baath-partiet er et sekulært parti, som skiller tydelig mellom stat og religion. Til tross for dette ble sunniaraberne gitt privilegerte stillinger i irakisk politikk, ettersom Saddam Hussein og hans omgangskrets alle var arabere og sunnimuslimer. Dette førte til at sjiamuslimene, som utgjør størstedelen av befolkningen, ikke fikk høyere stillinger i styret av landet. Også den store kurdiske befolkningen i Nord-Irak ble holdt utenfor, og kurderne og sjiaaraberne gjorde flere ganger væpnet opprør mot Saddams regime.

Irak i krig med nabolandene Iran og Kuwait

Iran og Irak lå i krig med hverandre i perioden 1980-1988. Denne krigen blir ofte kalt "Den første gulfkrigen". Den ble startet av Irak bare året etter den islamske revolusjonen i Iran var påbegynt. Krigen endret ikke grensene mellom de to nabolandene, men rundt 400.000 mennesker mistet livet og de materielle kostnadene var enorme. Krigen gikk også hardt utover den kurdiske befolkningen.

I kjølvannet av krigen kom Iraks invasjon av Kuwait i 1991. De to landene hadde kranglet om hvor landegrensene skulle gå siden Kuwait ble selvstendig fra Storbritannia i 1961. Irak mente de hadde krav på deler av det kuwaitiske territoriet. I tillegg hadde Irak lånt penger av Kuwait i løpet av krigen mot Iran, og ville ha gjelden strøket. Irakiske myndigheter ville også ha kompensasjon (erstatning) fordi Kuwait hadde overskredet OPECs kvoter for oljeproduksjon i årene krigen hadde pågått, noe de mente hadde skadet Irak økonomisk. Da Kuwait ikke imøtekom kravene, gikk Irak til angrep, noe som var i strid med folkeretten.

Økonomiske sanksjoner og invasjon av Irak

Invasjonen ble fordømt av det internasjonale samfunnet. FN ba Irak om å trekke seg ut av Kuwait umiddelbart, og økonomiske sanksjoner ble innført. Da Irak ikke fulgte opp innen tidsfristen, ble en amerikansk-ledet flernasjonal militærstyrke satt inn, med et FN-mandat om å frigjøre Kuwait. Den flernasjonale styrken beseiret den irakiske hæren etter noen måneders intens krigføring og irakerne trakk seg ut av Kuwait. Krigen går under navnet "Den andre gulfkrigen", men er bedre kjent som bare "Gulfkrigen".

De irakiske myndighetene skrev deretter under på en våpenhvileavtale hvor de gikk med på å ødelegge alle sine biologiske og kjemiske våpen. Denne prosessen skulle skje under overvåking av FNs våpeninspektører. Hvis nedrustningen gikk etter planen, skulle også de økonomiske sanksjonene gradvis oppheves.

Irak-krigen begynner

Nedrustningen gikk imidlertid ikke etter planen, og forholdet mellom FNs våpeninspektører og Saddam Husseins menn ble stadig mer anstrengt i årene som fulgte. Inspektørene ble motarbeidet, arbeidsvilkårene var dårlig, og de fant heller ikke det de lette etter.

Presset på Saddam Husseins regime ble betydelig sterkere etter al-Qaidas terrorangrep 11. september 2001. Fra 2002 omtalte USAs myndigheter Irak som en del av "Ondskapens akse", og Irak ble beskyldt for å samarbeide med Osama bin Laden og al-Qaida.

USA mente at det var av avgjørende betydning å avsette Saddam Hussein for å få til en stabilisering og demokratisering av regionen. Da våpeninspektørene ble utvist i 2003, hevdet USA at en invasjon var nødvendig. I FNs sikkerhetsråd var det derimot uenighet, og både Frankrike og Russland ga uttrykk for at de var imot et angrep på Irak. Det var derfor uten støtte fra FN at USA med Storbritannia og andre allierte gikk til angrep på Irak 20. mars 2003. Invasjonen var i strid med folkeretten ettersom USA og de allierte ikke hadde fått FN-mandat til å invadere Irak og situasjonen heller ikke utløste retten til selvforsvar, som er de to eneste legale grunnene til maktbruk mot en stat.

Saddam Hussein blir fanget

Saddam Husseins hær hadde lite å stille opp med mot invasjonsstyrken. Allerede 1. mai erklærte USAs president George W. Bush at krigen var vunnet, og man gikk over i en såkalt stabiliseringsfase. Saddam Hussein ble fengslet i desember 2003, og rettsaken mot ham ble påbegynt i oktober 2005. Han ble anklaget for forbrytelser mot menneskeheten og ble henrettet 30. desember 2006. En irakisk overgangsregjering ble valgt i januar 2005. Sunniaraberne boikottet valget, noe som gjorde at både kurderne og sjiaaraberne fikk mange representanter i den nye regjeringen.

USAs interesser i irakisk olje

Kritikere hevder at det verken var frykten for nye terrorangrep, masseødeleggelsesvåpen eller ønsket om å demokratisere Irak som var hovedgrunnen til USAs engasjement i Irak. De mener derimot at invasjonen primært skyldes at USA har interesser i regionens enorme oljerikdommer. To tredeler av verdens kjente oljereserver finnes i Midtøsten, der Irak og Saudi-Arabia er de største produsentene. Man har fremdeles ikke klart å påvise at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen, eller at det var forbindelser mellom hans regime og al-Qaida.

Fremveksten av Den islamske staten (IS)

Til tross for at nye styresmakter ble innsatt, bar landet lenge preg av kaos og tilnærmet borgerkrig. Motstanden mot amerikansk tilstedeværelse var stor og økte etter avsløringene i 2004 om at USAs soldater mishandlet irakiske fanger, blant annet i Abu Ghraib-fengselet utenfor Bagdad. Høsten 2008 inngikk det irakiske parlamentet en avtale med USA om gradvis tilbaketrekking fra Irak. USA hadde trukket de fleste av sine militærstyrker ut av Irak innen slutten av 2011.

I perioden etter at USA trakk sine styrker ut av Irak eskalerte volden i landet, blant annet på grunn av borgerkrigen i Syria. Maktvakuumet som oppstod da de amerikanske styrkene trakk seg ut skapte muligheter for nye grupper å hevde seg. Disse gruppene hadde organisert seg i kampen mot den amerikanske okkupasjonen. Spesielt sunniaraberne gjorde motstand. De var også imot det nye irakiske regimet som førte en diskriminerende politikk overfor sunniene. Flere av disse hadde bakgrunn fra al-Qaida. Men det såkalte al-Qaida i Irak skilte lag med al-Qaida og valgte en annen strategi for sitt islamistiske prosjekt. De tok navnet "Den islamske staten" i 2014 og tok over store landområder i både Irak og Syria. Dette førte til en ny konfliktsituasjon i Midtøsten.

FNs rolle i konflikten 

FN har vært til stede i Irak siden 1991, da de sendte en fredsstyrke etter at Irak og Kuwait hadde undertegnet en fredsavtale. Styrken skulle overvåke den irakiske tilbaketrekkingen, og etterpå kontrollere at den nøytrale sonen mellom de to landene ble respektert. Irak ble pålagt å utbetale erstatning til om lag 20 land for utgiftene de ble påført i forbindelse med Kuwait-invasjonen. Dette er noe som har blitt fulgt opp av FN, som også har overvåket at de økonomiske sanksjonene mot Irak ble overholdt. Ettersom Irak nektet å samarbeide med FNs våpeninspektører, ble de tildelt små oljekvoter. Dermed ble den irakiske staten fattig, noe som igjen førte til store lidelser for den irakiske befolkningen.

På midten av nittitallet var mangelen på mat og livsnødvendige medisiner så stor at man snakket om en humanitær krise. Mange hevdet at sanksjonene rammet den irakiske lokalbefolkningen, og ikke myndighetene. Kritikken mot sanksjonene gjorde at FN i 1995 satt i gang det såkalte Olje-for-mat-programmet. Irak fikk dermed lov å selge olje så lenge pengene ble brukt på mat og medisiner, og ikke på militær opprustning.

Daværende FNs humanitærkoordinator i Irak, Denis Halliday, trakk seg i 1998 i protest mot sanksjonene som FNs sikkerhetsråd hadde vedtatt mot Irak. Halliday karakteriserte sanksjonenes konsekvenser på den irakiske befolkningen som "folkemord". Både Hallidays etterfølger, Hans von Sponeck, og lederen for FNs matvareprogram (WFP), Jutta Burghardt, trakk seg i 2000 fra stillingene sine av samme grunn som Halliday. Omfattende korrupsjon ble avslørt i forbindelse med administrasjonen av Olje-for-mat-programmet, noe som gjorde at flere FN-ansatte måtte gå. Programmet ble opphevet da Saddam Husseins regime ble styrtet.

FN har hatt en vanskelig jobb i forhold til Irak etter at USA invaderte landet i 2003. Ettersom organisasjonen i utgangspunktet var imot invasjonen, har det vært vanskelig å finne ut hvilken rolle organisasjonen skulle spille i etterkant. FN er representert i landet gjennom sine mange organisasjoner, som Verdens matvarefond, UNICEF og UNHCR. FN assosieres i stor grad med USAs tilstedeværelse i landet, og har derfor ofte blitt ansett av irakiske motstandsgrupper som legitime mål i kampen mot okkupasjonen. I august 2003 ble organisasjonens hovedkontor i Bagdad bombet, og 22 mennesker døde. Da trakk FN de fleste av sine medarbeidere ut. FN har hatt et assistanse oppdrag i Irak siden 2003 ved navn UNAMI, men ingen fredsbevarende styrker.

Norsk engasjement i konflikten 

Norge deltok ikke i invasjonen av Irak, først og fremst på grunn av fraværet av et FN-mandat. Norge bidro derimot med militære styrker etter den første fasen av invasjonen med sikte på å stabilisere Irak, et oppdrag som hadde bakgrunn i en FN-resolusjon.

Kilder

Uppsala Conflict database, Institutt for fredsforskning (PRIO), Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, BBC, CIA World Factbook, Store norske leksikon.

Relaterte land og konflikter

Les våre landprofiler for landene involvert i konflikten:  

Les våre konfliktprofiler som er relatert til konflikten:

Tidslinje over konflikter i Vest-Asia

  • Områder vi i dag kjenner som Tyrkia, Syria og Irak var lenge en del av en mye større politisk, sosial og religiøs orden, kalt Det osmanske riket. Det var et sunni-muslimsk imperium hvor tyrkere dominerte over arabere, kurdere og andre fra år 1299 til slutten av første verdenskrig. Det førte til opprettelsen av staten Tyrkia i 1924. Områder vi i dag kjenner som Iran og Afghanistan var ikke en del av Det osmanske riket.

  • Da første verdenskrig tok knekken på det allerede svake Osmanske riket tok de europeiske stormaktene over mye av makten i området. Da europeerne hadde blitt enige om hvor grensene skulle gå i Midtøsten, ble det kurdiske samfunnet splittet og havnet i fire forskjellige land: Tyrkia, Syria, Irak og Iran. Dette ble starten på kurdernes kamp for selvstendighet. Kartet viser et område hvor det bor mange kurdere. Det strekker seg over flere landegrenser og blir ofte kalt Kurdistan.

  • Frankrike og Storbritannia tok kontrollen over flere sentrale områder i Midtøsten. De tegnet opp grenser og delte områdene mellom seg. Egypt hadde da allerede vært flere tiår under britisk kontroll.

  • Andre verdenskrig svekket Frankrike og Storbritannias evne til å bevare sine imperier. Flere av dagens stater i Midtøsten ble etablert/selvstendige i denne perioden: 

    - Libanon i 1943

    - Syria i 1944

    - Jordan i 1946

    - Israel i 1948

    - Egypt i 1952

  • I 1951 ble Mohammad Mossadeq Irans første demokratisk valgte leder. En slik demokratisering truet vestlige oljeinteresser i Iran. Det førte til at Storbritannia og USA bidro til å avsette Mossadeq gjennom et statskupp i 1953, for deretter å gi makten tilbake til den vestligvendte diktatoren Shah Pahlavi. Statskuppet påvirket iranernes holdninger til Vesten, noe som bidro til den islamske revolusjonen i 1979. Bildet viser en pro-Mossadeq demonstrasjon i Teheran i 1952. Foto: Wikimedia Commons 

  • I 1958 klarte irakerne det iranerne fem år tidligere ikke hadde klart, nemlig å bli kvitt det britisk-amerikanskstøttede kongedømmet som styrte landet deres. Irak ble da en selvstendig stat. Irakerne var inspirert av revolusjonen i Egypt i 1952, hvor ideologien var arabisk nasjonalisme og anti-imperialisme. Irak var med i Bagdad-pakten som forpliktet Irak å støtte den britiske invasjonen av Egypt i 1956. Dette skjedde mot irakernes vilje, noe som utløste den irakiske revolusjonen.

  • Med unntak av Tyrkia, forsøkte landene i Midtøsten å ha en nøytral posisjon under den kalde krigen (1947-1991). Men presset fra supermaktene var så stort at de i praksis måtte velge side. Relasjonene kunne endre seg over tid. De landene som hadde gjennomgått en revolusjon vendte seg gjerne vekk fra Vesten og over til Sovjetunionen. Kartet viser hvilken side de ulike statene favoriserte rundt år 1970.

  • Syria ble uavhengig fra Frankrike i 1944, og i 1970 tok Hafez al-Assad (på stolen til høyre) makten i Syria gjennom et militærkupp via det syriske Ba'ath-partiet. Sønnen Bashar al-Assad (i midten til venstre) overtok ledelsen i år 2000 og er fortsatt president i Syria. Foto: Wikimedia Commons

  • Det sosialistiske arbeiderpartiet PKK er en militær og politisk organisasjon for kurdere, først og fremst i Tyrkia. PKK har vært den fremste organisasjonen for kurdernes kampen mot tyrkisk overmakt (Les mer om kurdernes kamp her)

  • 1) Den islamske revolusjonen i Iran.

    2) Sovjetunionen invaderer og okkuperer Afghanistan.

    3) Saddam Hussein blir president i Irak, noe som førte til Irak-Iran-krigen året etter.

  • Regimet til den iranske sjahen ble styrtet under den islamistiske revolusjonen i 1979. De nye makthaverne, med den religiøse lederen ayatollah Khomeini i spissen, satt religionen i sentrum av politikken. Et nytt diktatur oppstod, et som var uavhengig av vestlig dominans, men som samtidig innførte en form for islamistisk styre i Iran (Les mer om Iran her). Bildet viser et maleri av Khomeini på en vegg i Teheran. Foto: Kamyar Adl/Flickr. 

  • Sovjetunionen invaderte Afghanistan i forsøk på å redde det kommunistiske diktaturet i landet. Motstandskrigerene, kjent som Mujahedin, fikk massiv internasjonal støtte, blant annet av USA, Pakistan og Kina. Osama bin Laden (bildet) var blant de arabiske fremmedkrigerne som reiste til Afghanistan for å føre såkalt hellig krig mot kommunistene. Dette ble begynnelsen på opprettelsen av al-Qaida. Foto: Hamid Mir/Canada Free Press 

  • Året etter Saddam Hussein ble president i Irak gikk Irak til angrep på Iran. Rundt 30 land støttet krigføringen, ofte med støtte til begge landene samtidig. De viktigste bidragsyterne var Sovjetunionen, USA, Frankrike og Kina. Mest støtte gikk til Irak, inkludert komponenter til utvikling av masseødeleggelsesvåpen. Den amerikanske støtten til Irak under krigen forverret iranernes syn på USAs rolle i Midtøsten.

  • Under Irak-Iran-krigen angrep irakiske styrker også kurderne nord i Irak. Den militære kampanjen mot kurderne (og andre minoriteter i Irak), kalt Anfal-kampanjen, varte over flere år og toppet seg i 1988. Norge og andre har anerkjent overgrepene mot kurderne som folkemord. Mellom 50 000 og 100 000 mennesker ble drept, blant annet som følge av kjemiske våpen.

  • Saudi-Arabia følte seg truet av irakisk ekspansjon da Irak invaderte Kuwait august 1990. Osama bin Laden ville beskytte Saudi-Arabia og de hellige byene Mekka og Medina med hans "hellige krigere". Men Saudi-Arabia avslo bin Ladens tilbud og inviterte istedet amerikanske styrker inn. Dette påvirket bin Ladens politiske syn, noe som bidro til at al-Qaida rettet sine angrep mot USA. Gulfkrigen endte med at en internasjonal koalisjon med USA i spissen, og med FN-mandat, presset irakiske styrker tilbake til Bagdad i begynnelsen av 1991.

  • Etter Gulfkrigen bestemte FNs sikkerhetsråd å sanksjonere Irak ytterligere. USA og Storbritannia sørget for at FN-sanksjonene ble opprettholdt frem til 2003, og utførte også bombetokter i Irak i denne perioden. Sanksjonene rammet sivilbefolkningen hardt og ble sterkt kritisert av mange land. Unicef beregnet at flere hundretusen barn døde som følge av disse sanksjonene. Bildet viser den irakiske FN-ambassadøren som kritiserer USA og Storbritannia i Sikkerhetsrådet. Foto: UN Photo/Evan Schneider.

  • Etter at det sovjetisk-støttede regimet i Afghanistan brøt sammen i 1992, ble Afghanistan kastet ut i en borgerkrig mellom konkurrerende krigsherrer. Den islamistiske gruppen Taliban kom seirene ut av krigen og regjerte Afghanistan fra 1996 til 2001. Afghanistan var i denne perioden et tilholdssted for Osama bin Laden og al-Qaida. De etablerte egne treningsleire og betegnet seg som Talibans elitesoldater (Les mer om al-Qaida her). Bildet viser Malala Yousafzais bok, jenta som ble skutt av Taliban for å ha krevd skolegang for jenter. Hun vant Nobel fredspris i 2014. Foto: Flickr/Jabiz Raisdana.

  • Terrorangrepet mot USA 11. september 2001 ble startskuddet for en mer aggressiv amerikansk utenrikspolitikk gjennom den såkalte Krigen mot terror. Terrornettverket al-Qaida skulle nedkjempes, sammen med alle som støttet dem. Taliban-regimet i Afghanistan var de første på lista over al-Qaidas støttespillere, noe som førte til en amerikansk-britisk invasjon av landet i oktober 2001 (Les mer om Afghanistan-krigen her).

  • Irak ble neste mål i Krigen mot terror. USA, med allierte, invaderte det oljerike landet uten godkjenning fra FN. USA mente at Irak fortsatt hadde masseødeleggelsesvåpen og samarbeidet med al-Qaida, uten at dette har blitt bevist. Saddam Husseins regime falt som en konsekvens av den ulovlige invasjonen, men ordentlig fred i landet ble det aldri. (Les mer om Irak-krigen her). Bildet viser en amerikansk soldat som markerer overtakelsen av Bagdad i 2003 ved å dekke hodet på en statue av Saddam Hussein med et amerikansk flagg. Foto: Laurent Rebours/Flickr.

  • Våren 2011 brøt det ut store opprør i flere land i den arabiske verden. Protestbevegelsene tok sikte på å endre styresettet i hvert enkelt land, ofte med fokus på menneskerettigheter. Motstanden mot diktaturene inspirerte hverandre, men ga forskjellige resultater. I Syria utviklet et ikkevoldelig opprør seg til en brutal borgerkrig. Les mer om Den arabiske våren her. Bildet viser demonstranter på Tahrir-plassen i Egypt i 2011. Foto: Lilian Wagdy/ Wikimedia Commons.

  • Syria har en viktig strategisk betydning for mange land. Derfor ble både Assad-regimet og opprørerne aktivt støttet av andre stater under borgerkrigen. Assad-regimet fikk støtte fra Russland, Iran og Libanons Hizbollah. Mens opprørerne ble støttet av blant annet USA, Tyrkia, Qatar og Saudi-Arabia. (Les mer om Syria-krigen her.) Borgerkrigen i Syria bidro til fremveksten av IS.

  • Den islamske staten (IS) er en islamistisk militant terrorgruppe som har kontrollert store områder i Irak og Syria. I juni 2014 erklærte de opprettelsen av en stat i dette området. Staten blir ikke anerkjent internasjonalt, men forsøkt nedkjempet med militære midler. Fremveksten av det sunni-orienterte IS skyldes blant annet at en sjia-dominert irakisk regjering har diskriminert sunnimuslimer etter Saddam Husseins regime falt i 2003 (Les mer om IS her).