[[suggestion]]
Iran

 

Bakgrunn

14. juli 2015 inngikk vetolandene i FNs sikkerhetsråd (Frankrike, Kina, Russland, Storbritannia og USA), sammen med Tyskland og EU, en avtale med Iran om landets atomprogram. Bakgrunnen for atomavtalen var en frykt for at Iran skulle utvikle atomvåpen. FNs sikkerhetsråd hadde derfor tidligere innført sanksjoner mot Iran i et forsøk på å presse det iranske regimet til å avvikle det flere land mente var landets militære atomprogram.

Atomavtalen med Iran handler kort sagt om at sanksjonene som var innført mot Iran skulle opphøre i bytte med at Iran tillater innsyn i, og begrenser omfanget av, atomprogrammet sitt. Iran hevder at deres atomprogram uansett er til fredelige formål, altså til produksjon av atomenergi, ikke til atomvåpen.

Før atomavtalen ble inngått i 2015 var Iran allerede bundet av Ikkespredningsavtalen. Den handler om å hindre spredning av atomvåpen i verden. Ikkespredningsavtalen gir Iran lov til å ha atomreaktorer for å produsere energi til fredelige formål, men forbyr Iran og andre medlemmer av avtalen mot å utvikle atomvåpen.

Trump blir president - USA endrer sin Iran-politikk

Da atomavtalen med Iran ble inngått i 2015 var det Barack Obama som var president i USA. Obamas etterfølger, Donald Trump, var fra starten av sin valgkamp tydelig på at han skulle fjerne eller reforhandle mange av Obama-administrasjonens vedtak og avtaler hvis han ble valgt til USAs neste president, noe han ble høsten 2016.

Trump fortsatte å være svært kritisk til Obamas avtaler også etter at han tok over som president i USA. Han var spesielt kritisk til atomavtalen med Iran. Det er derfor grunn til å tro at en av årsakene til at USA brøt atomavtalen med Iran handlet om Trumps politiske løfter om å være imot Obamas avtaler.

I april 2018, etter ca. 15 måneder som president i USA, valgte Trump å innsette Mike Pompeo som USAs utenriksminister og John Bolton som nasjonal sikkerhetsrådgiver. Bolton var kjent for å ville bombe Iran og styrte det iranske regimet. Pompeo inntok en tilsvarende aggressiv retorikk mot Iran og har hevdet at Iran er en eksistensiell trussel mot USA.

Den utløsende årsaken

I april 2018, samme måned som Bolton og Pompeo ble en del av Trump-administrasjonen, presenterte Israels statsminister Benjamin Netanyahu det som skulle være nye avsløringer av Irans brudd på atomavtalen. Israel hevdet å ha fått tak i iranske dokumenter som beviste at Iran hadde hatt et hemmelig atomvåpenprogram i flere år. Dokumentene ble kjent som Amad-arkivet. 

Iran på sin side avviste Israels påstander ved å si at «avsløringene» var en gammel sak som FNs atomenergibyrå IAEA allerede hadde behandlet. Irans utenriksminister, Muhammed Javad Zarif, kalte Natanyahus presentasjon «et barnslig stunt» og et forsøk på å påvirke Donald Trump til å trekke USA ut av atomavtalen.

I mai 2018 valgte Trump-administrasjonen å bryte atomavtalen med Iran. USA gjeninnførte deretter sanksjoner mot landet. Dette til tross for at FN-kontrollører gjentatte ganger hadde bekreftet at Iran holdt seg til sin del i avtalen.

USAs valg om å bryte atomavtalen og gjeninnføre sanksjonene mot Iran var en utløsende årsak til at konflikten eskalerte. Flere regionale og internasjonale stormakter er involvert, og opptrappingen har økt sannsynligheten for krig.

USAs begrunnelse for å bryte atomavtalen

Trump-administrasjonens begrunnelse for å trekke seg ut at atomavtalen var at avtalen kun varer i 15 år og at den ikke ville hindre Iran i å skaffe seg atomvåpen. Trump-administrasjonen viste også til de israelske avsløringene om Iran (Amad-arkivet) i sin begrunnelse, nemlig at Irans atompolitikk allerede var i strid med avtalen.

USA kritiserte også Iran for å støtte terrorisme og militsgrupper i ulike land i Midtøsten. USA definerte samtidig den iranske hæren som en terrororganisasjon. Lederne i Israel og Saudi-Arabia har støttet USAs harde linje mot Iran, både fordi USA er en viktig alliert for dem, og fordi de anser Iran for å være en fiende. 

De andre landene i atomavtalen med Iran er svært kritiske til at USA brøt avtalen. De har forsøkt å kompensere for USAs sanksjoner mot Iran for å redde atomavtalen og unngå krig. FNs atomenergibyrå IAEA mottok informasjonen som Israel tok fra Iran om landets atomprogram, men har ikke gitt uttrykk for at Iran har brutt reglene.

Partene

  • Iran – Det islamistiske regimet i Iran har siden revolusjonen i 1979 hatt et konfliktfylt forhold til USA, Israel og Saudi-Arabia. Landet har et omstridt atomprogram, og har stor innflytelse i regionen gjennom tette bånd til en rekke militære grupper, både i Irak, Syria, Jemen og Libanon.
  • USA – USA var blant landene som støttet atomavtalen med Iran i 2015, og det var USA som ensidig brøt avtalen i 2018. Trump-administrasjonen har gjeninnført sanksjoner mot Iran, med ulike signaler om hva som er de nøyaktige målene med sanksjonene. 
  • Israel – Israel ser på Iran som sin fiende. Den israelske regjeringen har lenge vært opptatt av å fremstille det iranske atomprogrammet som en trussel for Israel. Israel har selv atomvåpen og er en viktig alliert til USA. 
  • Saudi-Arabia – Er erkefienden til Iran, både maktpolitisk og ideologisk. Begge regimene er islamistiske, men med ulike retninger. Saudi-Arabia er sunnimuslimsk og Iran er sjiamuslimsk. 
  • Storbritannia – Medlem av atomavtalen med Iran. Vil samtidig bidra i en USA-ledet marinestyrke for å sikre skipsfarten i havet utenfor Iran. Storbritannia er en gammel imperiemakt i regionen og har lang historie med innblanding i Iran. 
  • Russland - Medlem av atomavtalen med Iran, og er blant Irans nærmeste allierte i landets konflikt med USA.  
  • Kina, Frankrike, Tyskland og EU – Medlemmer av atomavtalen med Iran. Ønsker ikke å delta i den USA-ledede marinestyrken i havene utenfor Iran, som de mener vil eskalere konfliktsituasjonen og øke faren for krig.

Konflikten eskalerer

I løpet av mai 2019 skjedde det en kraftig opptrapping av konflikten mellom USA og Iran. USA sendte hangarskip og bombefly til Oman- og Persiabukta, som ligger utenfor Iran og skilles ved Hormuz-stredet. Økningen av den amerikanske tilstedeværelsen utenfor Iran skjedde samtidig som partene utvekslet trusler mot hverandre.   

I løpet av sommeren 2019 ble situasjonen stadig mer spent. Flere tankskip ble angrepet. USA og Storbritannia hevdet det var Iran som stod bak, noe Iran avviste. I juni 2019 skjøt Iran ned en amerikansk drone, som Iran påstod hadde tatt seg inn i iransk luftrom, noe USA benektet. Trump beordret deretter en militær aksjon mot Iran, men ombestemte seg, ifølge han selv, i siste øyeblikk.

I juni 2019 kom det beskjed fra Iran om at de da hadde overgått grensen for mengden anriket uran, slik grensen er satt i atomavtalen. Anriket uran er et viktig stoff for utviklingen av atomenergi eller atomvåpen. Irans økning av anriket uran blir av mange land tolket som et brudd på atomavtalen. Trump uttalte da at Iran «leker med ilden». Irans utenriksminister, Muhammed Javad Zarif, hevdet at denne overskridelsen ikke var et brudd på atomavtalen siden det står skrevet i avtalen at dersom et land trekker seg fra avtalen, slik USA tydelig gjorde i 2018, så har Iran rett til å øke beredskapslageret for uran.

 

 

Drivkrefter i konflikten

Det er frykt for at det kan bryte ut krig som følge av den eskalerte situasjonen. Selv om flere av partene ikke ønsker krig, kan den likevel utløses ved et uhell eller ved hjelp av krigshissere på begge sider. Konflikten kan også føre til krig gjennom en fortsettelse av en eskalerende svar-og-motsvar-dynamikk. Opprørsgrupper og politiske bevegelser som samarbeider med Iran i regionen kan bidra til eskaleringen ved blant annet å angripe amerikanske mål i land som Irak, Syria, Libanon og Jemen.

Det iranske regimets ideologi er også en viktig del av konfliktbildet. Regimets ideologi er en blanding av iransk nasjonalisme og sjiamuslimsk islamisme, med tydelig motstand mot vestlige stormakters innblanding i regionen. Siden det iranske regimets ideologi delvis handler om at USA, Israel og Saudi-Arabia er landets fiender, kan det være krefter i Iran som ser seg tjent med å opprettholde konflikten. Det øker også sannsynligheten for at den iranske befolkningen i større grad stiller seg bak regimet når det kommer ytre press fra landets fiender, enn at de vil gjøre opprør og styrte regimet, slik Trump-administrasjonen har uttalt et ønske om.

Den mektige militærindustrien i USA har gitt uttrykk for at konflikten med Iran gir økt etterspørsel for amerikanske våpen. Denne industrien er en viktig del av USAs økonomi og kan fungere som en drivkraft for å opprettholde konflikten med Iran.

USA har uttrykt et ønske om at flere land, deriblant Norge, skal bidra i en internasjonal marinestyrke for å sikre skipsfarten gjennom Hormuzstredet. Storbritannia har sagt ja til å være med i en slik operasjon. Ellers er det få land som har vist seg villige til å delta, og mener at økt militær tilstedeværelse utenfor Iran vil ha en eskalerende effekt på konflikten.

Den planlagte operasjonen er ikke forankret i et FN-vedtak. NRK skrev at operasjonen derfor kan være et brudd på folkeretten fordi skipene nødvendigvis må seile innenfor territorialfarvannene til Iran og Oman når de skal passere Hormuzstredet.

Europa forsøker å redde atomavtalen

Europeiske land har økonomiske og strategiske interesser som peker i begge retninger. USA er EU-landenes viktigste allierte og representerer et stort marked for europeiske selskaper, i motsetning til Iran. Samtidig er Europa interessert i å unngå krig med Iran. Stormakter som Tyskland og Frankrike har ikke den samme konfliktfylte historien med Iran som USA har, og har heller ikke samme behov som Trump-administrasjonen til å ta avstand fra Barack Obamas politikk.

Mange europeiske land, som ikke har den militære styrken som USA har, er også opptatt av å respektere atomavtalen med Iran fordi det er en internasjonal avtale med tydelig forankring i FNs sikkerhetsråd. Å bryte avtalen vil bidra til å undergrave betydningen av FN og folkeretten.

De europeiske landene ønsker å bevare atomavtalen og har derfor etablert en handelsmekanisme med Iran, kalt INSTEX, som skal skjule at selskaper handler med Iran. INSTEX-ordningen er ment å beskytte selskaper mot USAs sanksjoner, siden sanksjonene er rettet både mot Iran direkte og mot selskaper som handler med Iran.

På kort sikt er målet med INSTEX å sikre handel med medisiner og mat, og å forhindre økonomisk krise i Iran. På lengre sikt er målet at INSTEX også kan sikre handel med olje, og at land som Kina og Russland blir en del av denne ordningen. Iran mener at EU-landene ikke gjør nok for å beskytte dem fra USAs sanksjoner.

Russland er det landet som tydeligst er på Iran sin side i konflikten, og har hatt tette forbindelser med Iran i mange år. Kina vil også bevare atomavtalen og er kritisk til USAs sanksjoner mot Iran, men forsøker i større grad å trå varsomt.

 

Underliggende årsaker

USA og Iran har en lang og konfliktfylt historie som påvirker landenes forhold i dagens konfliktsituasjon. Det handler blant annet om at Iran ledes av et islamistisk regime som kom til makten gjennom en revolusjon i 1979. Revolusjonen og regimet var preget av antiamerikansk retorikk.

Frem til revolusjonen i 1979 hadde USA hatt et nært og vennskapelig forhold til det iranske diktaturet og landets leder, sjah Muhammed Reza Phavlavi. Det var USA som på 1950-tallet hjalp Iran å starte et atomprogram, mens sjahen ledet landet. USAs sterke interesser i Iran ble tydelige allerede i 1953, da den demokratiske valgte statsministeren Muhammed Mossadeq ble styrtet gjennom et statskupp som var planlagt og støttet av USA og Storbritannia.

Diktatoren Reza Pahlavi ble gjeninnsatt og forble ved makten til revolusjonen i 1979. Denne historien gjør det ekstra vanskelig for iranere å stole på at USA og Storbritannia bryr seg om den iranske befolkningen i deres Iran-politikk. USA har helt siden 1950-tallet sett på Iran som et viktig land i en strategisk viktig region, først og fremst på grunn av landet og regionens store oljeforekomster.  

Den langvarige konflikten mellom USA og Iran handler også om Irans makt og politikk i Midtøsten. Iran støtter militsgrupper og politiske bevegelser i land som Irak, Syria, Libanon og Jemen. Gruppene de støtter er ofte i konflikt med USAs allierte i regionen, slik som Israel og Saudi-Arabia. USA beskylder derfor Iran for å være en «ledende sponsor av terrorisme» og kaller den iranske hæren for en terrororganisasjon.  

FNs rolle i konflikten

Etter at atomavtalen med Iran ble inngått, ble avtalen enstemmig vedtatt av FNs sikkerhetsråd 20. juli i resolusjon 2231 (2015). Avtalen innebar at sanksjonene mot Iran, som Sikkerhetsrådet vedtok første gang i 2006, skulle avvikles. De fleste av FNs sanksjoner mot Iran ble avsluttet 16. januar 2016. FNs generalsekretær António Guterres uttrykte at atomavtalen med Iran var et godt eksempel på internasjonalt samarbeid og diplomati.

Etter at USA trakk seg ut av atomavtalen med Iran og gjeninnførte sanksjonene mot landet, tok Iran saken med til Den internasjonale domstolen (ICJ), FNs høyeste juridiske organ. Iran hevdet at USAs sanksjoner var et brudd på en såkalt vennskapsavtale USA hadde inngått med Iran i 1955, i kjølvannet av det USA-støttede statskuppet i Iran som gjeninnsatte sjahen ved makten.

I oktober 2018 konkluderte ICJ at USAs sanksjoner mot Iran var brudd på vennskapsavtalen fra 1955. ICJ krevde at USA skulle lette på de økonomiske sanksjonene mot Iran, med henvisning til at den iranske befolkningen har behov for tilgang på mat og humanitære produkter.

FNs atomenergibyrå IAEA har lenge fulgt Irans atomprogram. Ifølge Ikkespredningsavtalen, FNs viktigste konvensjon for regulering av atomvåpen, har Iran lov til å utvikle atomenergiproduksjon til fredelige formål, men har ikke lov til å skaffe seg atomvåpen. FNs sanksjoner mot Iran siden 2005 var basert på IAEAs rapportering om at det iranske atomprogrammet ikke holdt seg innenfor FNs regelverk. Siden atomavtalen ble inngått i 2015 har IAEA hatt en rekke inspeksjoner i Iran og hver gang konkludert med at Iran følger sine forpliktelser i tråd med avtalen og FNs sikkerhetsråds resolusjon 2231.

Norges rolle i konflikten

Norge støtter de europeiske landenes forsøk på å opprettholde atomavtalen med Iran. Norge er også imot USAs sanksjoner mot Iran og mener det er viktig å unngå at konflikter eskalerer ytterligere.

Flere norskeide tankskip reiser gjennom Hormuzstredet, der noen har blitt angrepet, trolig som følge av at konflikten mellom Iran og USA utspiller delvis til havs. USA vil at Norge skal bidra i en USA-ledet marinestyrke for å sikre skipsfarten gjennom Hormuzstredet. Få land har vist seg villig til å delta i en slik styrke, og den norske regjeringen er foreløpig avventende. 

Tidslinje over Iran-konflikten

  • I 1951 ble Mohammed Mossadeq Irans første demokratisk valgte leder. En slik demokratisering truet vestlige oljeinteresser i Iran. Det førte til at Storbritannia og USA bidro til å avsette Mossadeq gjennom et statskupp i 1953, for deretter å gi makten tilbake til den vestligvendte diktatoren sjah Reza Pahlavi. Statskuppet påvirket iranernes holdninger til USA og bidro til den iranske revolusjonen i 1979, som ble sett på som frigjøring fra amerikansk imperialisme.  

  • Regimet til den iranske sjahen ble styrtet under revolusjonen som brøt ut i landet i 1979. De nye makthaverne, med den religiøse lederen ayatollah Khomeini i spissen, satt religionen i sentrum av politikken og førte en fiendtlig anti-amerikansk retorikk der USA ble kalt «den store Satan». Et nytt diktatur oppstod, et som var uavhengig av vestlig dominans, men som samtidig innførte en form for islamistisk styre i Iran.

  • Under den iranske revolusjonen ble amerikanske borgere tatt som gisler i Iran. Rundt 500 iranske studenter, som var tilhengere av Khomeini, okkuperte den amerikanske ambassaden i Iran 4. november 1979. 66 amerikanere ble fra da av holdt fanget der i 444 dager. Gisselsaken ble en stor og personlig sak i USA, og påvirket amerikanernes syn på Iran som en ondskapsfull nasjon. Da gislene ble løslatt følte mange amerikanere at Iran hadde ydmyket USA uten konsekvenser.

  • I 1980 gikk Irak til angrep på Iran. Den irakiske presidenten Saddam Hussein tenkte at Iran var svekket på grunn av revolusjonen i landet, og at Irak ville enkelt vinne krigen. I stedet ble krigen lang og blodig, uten noen vinner. Rundt en million mennesker døde som et resultat av krigen. USA var blant landene som støttet Irak i krigen mot Iran, noe som forverret iranernes syn på USAs rolle i Midtøsten.

  • Terrorangrepet mot USA 11. september 2001 ble startskuddet for en mer aggressiv amerikansk utenrikspolitikk gjennom den såkalte krigen mot terror. Terrornettverket al-Qaida skulle nedkjempes, sammen med alle som støttet dem, både i Afghanistan og i andre land. I januar 2002 ble regimene i Iran, Irak og Nord-Korea kalt «ondskapens akse» av USAs president George W. Bush. Han hevdet at de tre landene utgjorde en trussel mot USA ved å ha eller utvikle masseødeleggelsesvåpen, og gjennom deres støtte til terrorisme. Ingen av regimene hadde noen beviselig tilknytning til al-Qaida. (Les mer om al-Qaida her).

  • Som en del av USAs såkalte krig mot terror invaderte de Irak, sammen med noen allierte, men uten godkjenning fra FNs sikkerhetsråd. USA mente at Irak fortsatt hadde masseødeleggelsesvåpen og samarbeidet med al-Qaida, uten at dette ble bevist. Saddam Husseins regime falt som en konsekvens av den folkerettsstridige invasjonen. Både USA og Iran har siden 2003 hatt stor militær tilstedeværelse i Irak, og begge landene har støttet den irakiske regjeringen mot opprørere (Les mer om Irak-krigen her).

  • FNs sikkerhetsråd vedtok de første sanksjonene mot Iran i forbindelse med landets atomprogram. Sikkerhetsrådet vedtok nye sanksjoner mot Iran i årene etter 2006, sanksjoner som ble opphevet gjennom atomavtalen i 2015.

  • Den islamske staten (IS) er en islamistisk militant terrorgruppe som har kontrollert store områder i Irak og Syria. Både USA og Iran har vært imot IS, og begge landene har fortsatt militær tilstedeværelse i Irak og Syria. (Les mer om IS her). (Les mer om Syria-krigen her).

  •  

    14. juli 2015 inngikk vetolandene i FNs sikkerhetsråd (Frankrike, Kina, Russland, Storbritannia og USA), sammen med Tyskland og EU, den såkalte atomavtalen med Iran. Avtalen handler om at sanksjonene som var innført mot Iran skulle opphøre i bytte med at Iran tillater innsyn i, og begrenser omfanget av, atomprogrammet sitt.

  •  

    Donald Trump var tydelig på at han skulle reversere mange av Obama-administrasjonens vedtak når han ble USAs neste president. Han var spesielt kritisk til atomavtalen med Iran. 

  •  

    I mai 2018 valgte Trump-administrasjonen å bryte atomavtalen med Iran. USA gjeninnførte deretter sanksjoner mot landet. Dette til tross for at FN-kontrollører gjentatte ganger hadde bekreftet at Iran holdt seg til sin del i avtalen.

  •  

    I løpet av 2019 skjedde det en kraftig opptrapping av konflikten mellom USA og Iran. USA sendte hangarskip og bombefly til Oman- og Persiabukta. Økningen av den amerikanske tilstedeværelsen utenfor Iran skjedde samtidig som partene utvekslet trusler mot hverandre, i tillegg til at det forekom enkelte militære trefninger.    

Kilder

Artikler / Rapporter:

Aftenposten, BBC, NRK, International Crisis Group [1, 2], IAEA, The Intercept, Center for Strategic and International Studies, UN News, The Wall Street Journal, International Institute for Strategic Studies, Klassekampen.       

Bøker:

  • «Hidden Iran: Paradox and Power in the Islamic Republic» av Ray Takeyh, 2006.
  • «The ecstasy and the agony: The rise and fall of USIran relations» av Donette Murry, i America’s ‘Special Relationships’ av John Dumbrell og Axel R. Schäfer (red.), 2009.