Flagg

Hovedstad: Malabo
Befolkning: Fang 85,7 %, bubi 6,5 %, mdowe 3,6 %, annobon 1,6 %, bujeba 1,1 %, andre 1,4 % (1994)
Språk: Spansk 67,6 % (offisielt), andre 32,4 % (inkludert Fang, Bubi, fransk (offisielt) og portugisisk (offisielt)) (1994)
Religion: Katolikker 88 %, protestanter 5 %, muslimer 2 %, andre 5 % (2015)
Innbyggertall: 1 714 671 (2023)
Styreform: Republikk
Areal: 28 050 km²
Myntenhet: Sentralafrikansk CFA-franc
BNI pr innbygger: 17 396 PPP$
Nasjonaldag: 12. oktober

Geografi

Ekvatorial-Guinea er et av Afrika sine minste land, både i form av areal og befolkning. Landet består av en fastlandsdel og fem øyer. På den største øya, Bioko, ligger hovedstaden Malabo. Rundt tre fjerdedeler av befolkningen bor på fastlandet, som stort sett er dekket av regnskog. Bioko er en vulkansk øy, og er dekket av jungel. I nord er det kaffe- og kakaoplantasjer.

Landet har et tropisk regnklima og et rikt dyre- og planteliv. Det er varmt hele året med en temperatur rundt 30 grader, og 90 prosent luftfuktighet. Syd-vest på Bioko er et av de områdene på jordkloden med mest nedbør. Det kan komme opp mot 11 000 millimeter nedbør i året.

Utviklingen i olje- og skogsindustrien har skapt flere miljøproblemer. Oljeutslipp har skadet kystlinjen, og mange av landets dyre- og plantearter trues, fordi store regnskogsområder er hugget ned.

Historie

Ekvatorial-Guinea ble befolket allerede i jernalderen. Landet ble en portugisisk koloni på 1400-tallet, og var kjent som en utskipningshavn for slaver i flere århundrer. De to hoveddelene av landet, fastlandet og øyen Bioko, hadde helt separat historie fram til de ble en spansk koloni i 1778. På Bioko dominerte bubifolket, mens bujeba, belungue og kombe-folkegruppene hadde klansamfunn på fastlandet. På 1950-tallet ble de første nasjonalistiske partiene i kolonien dannet. De var dominert av fang-folket og krevde selvstendighet fra Spania.

Ekvatorial-Guinea ble en selvstendig republikk i 1968. Francisco Macias Nguema ble landets første president. Han utviklet seg raskt til en brutal diktator. Rundt en tredel av befolkningen ble drept eller flyktet fra landet i hans regjeringstid. I 1979 gjorde presidentens nevø, Obiang Nguema, statskupp, og den tidligere diktatoren ble dømt til døden for folkemord og høyforræderi. Selv om de verste formene for maktmisbruk og undertrykkelse tok slutt ved maktskiftet, så har respekten for menneskerettighetene brutt sammen også under nevøen. Obiang Nguema er Afrikas lengst styrende leder.

Samfunn og politikk

Grunnloven sier at demokratisk flerpartisystem skal gjelde. I praksis er Ekvatorial-Guinea fullstendig styrt av president Obiang Nguema. Presidentens slektninger og klanmedlemmer har viktige posisjoner i regjeringen, for eksempel er hans sønn visepresident. Det har vært uroligheter og flere kuppforsøk de siste årene. Etter betydelig internasjonalt press ble det innført en ny grunnlov og flerpartisystem i 1991. Denne grunnloven førte ikke til reelle endringer, siden presidenten fortsatt har all kontroll over politikken og hindrer opposisjonen muligheten til å delta. Landet blir sett på som et av verdens hardeste diktaturer.

I 2011 ble det gjort endringer i grunnloven, som nå sier at presidenten bare kan velges for to perioder på syv år. Det er fortsatt uklart om Nguema vil følge denne loven. Flere organisasjoner melder om grove brudd på menneskerettighetene, rettssystemet er ikke fritt og bruk av tortur er vanlig. Landet har tvungen verneplikt på to år for alle 18 år gamle menn.

Underernæring og malaria er to utfordringer i samfunnet. Halvparten av befolkningen sliter med tilgang til rent drikkevann.

Økonomi og handel

Ekvatorial-Guinea var tidligere et land som levde av småskalajordbruk og eksport av kakao, kaffe og tømmer. Etter at det ble funnet olje og gass i 1995 ble situasjonen forandret, og økonomien var en av de raskest voksende i verden. Den økonomiske veksten har gjort landet til et av Afrikas rikeste på papiret, men nesten alle pengene har gått til presidenten og hans nærmeste familie og ansatte. Resten av befolkningen lever fremdeles i ekstrem fattigdom. Ekvatorial-Guinea mottar derfor mye bistand. Etter det ble kjent at bistandsmidler misbrukes, trakk flere organisasjoner seg ut av landet. FN, derimot, har et landkontor i Malabo, og i dag jobber 14 FN-organisasjoner i Ekvatorial-Guinea.

I dag er olje og gass landets viktigste eksportvare. Avhengigheten av olje gjorde at den økonomiske veksten stoppet opp da oljeprisene begynte å falle i 2013. I dag handler den økonomiske politikken om å bygge ut flere næringer, i tillegg til olje og gass. Ekvatorial-Guinea eksporterer for mer enn de importerer, og de viktigste handelsparterme er Kina, Spania og USA.

7. mars 2021 rammet massive utilsiktede eksplosjoner et militæranlegg i Bata, den største byen. Eksplosjonene tok livet av over 100 mennesker og forårsaket omfattende skader på nabolag rundt anlegget. Disse sjokkene har negativt påvirket økonomisk aktivitet og svekket landets finanspolitiske og eksterne posisjoner, og har skapt et betydelig finansieringsgap.

Landets oljeavhengige økonomi er sakte på vei tilbake fra ødeleggelsene av covid-19-pandemien og Bata-eksplosjonene, men betydelige utfordringer gjenstår. Avslapping av pandemitiltak og høyere internasjonale oljepriser bidrar til å øke økonomisk aktivitet, offentlige inntekter og eksportinntekter. Økende matvarepriser og høy grad av matmangel, spesielt blant landsbybefolkningen, fortsatt utbredt. På grunn av landets overavhengighet av import for matforbruket (80 %), er høye matvarepriser drevet av global bedring etter pandemien og forsyningsjokk forårsaket av krigen i Ukraina. En ytterligere økning i internasjonale matvarepriser og påfølgende matmangel spesielt for de mest sårbare, reduserte oljepriser kombinert med fallende oljeproduksjon, kan påvirke økonomiens vekstutsikter på mellomlang sikt.