Flagg

Nøkkeltall og fakta

Hovedstad: Bissau
Befolkning: Fulani 28,5 %, Balanta 22,5 %, Mandinka/Mandingo 14,7 %, Papel 9,1 %, Manjaco 8,3 %, Beafada 3,5 %, Mancanha 3,1 %, Bijago 2,1 %, Felupe 1,7 %, Mansoanca 1, 4 %, Balanta mane 1 %, andre 1,8 % (2008)
Språk: Portugisisk-basert kreolsk, portugisisk (offisielt og stort sett brukt som andre- eller tredjespråk), Badyara, Bainouk-Gunyuño, Balanta-Kentohe, Bassari, Bayot, Biafada, Bijago, Fula, Jola-Felupe, Jola-Fonyi, Kasanga, Kobiana, Mandinka, Manjak, Mankanya, Mansoanka, Nalu, Papel, Soninke, samt engelsk og fransk
Religion: Muslimer 45,1 %, kristne 22,1 %, animister 14,9 %, ingen 2 %, uspesifisert 15,9 % (2008)
Innbyggertall: 2 150 842 (2023)
Styreform: Republikk
Areal: 36 130 Km2
Myntenhet: Vestafrikansk CFA-franc
BNI per innbygger: 2 190 PPP$
Nasjonaldag: 24. september

Geografi

Guinea-Bissau er et lite land som stort sett består av lavland med mange elvemunninger. Det høyeste punktet er ikke mer enn 300 moh. I tillegg til fastlandet består Guinea-Bissau av Bijagós-øyene. De tre største elvene, Corubal, Gêba og Cachéu, danner store elvemunninger før de renner ut i Atlanterhavet. I regntiden flommer elvene langt over sine bredder.

Langs kysten i vokser mangroveskog og på kystsletta tropisk regnskog. Innlandet er skogsavanne og savanne. Dyrelivet er mangfoldig. Av pattedyr kan nevnes sjimpanse og flere andre apearter, elefant, bøffel, gaseller, dvergflodhest og leopard. Landet har minst 450 fuglearter.

De største miljøproblemene er knyttet til utnyttelsen av naturressursene. Avskoging, utarming av jorden, overbeiting og overfiske truer naturmangfoldet. Tilgang til rent drikkevann utgjør et stort helseproblem, og har en innvirkning på spredning og smitte av sykdommer.

Historie

Guinea-Bissau var i over 800 år del av det mektige Ghanesiske riket. Etter Ghanas fall i 1230 overtok det vel så mektige riket, Mali, kontrollen i regionen. På 1800-tallet ble Guinea-Bissau kolonisert av Portugal, etter lang tid med krig og konflikt. Portugal utnyttet naturresursene og undertrykket menneskene, og motstanden mot kolonimakten var stor.

I 1956 ble «det afrikanske selvstendighetspartiet for Guinea-Bissau og Kapp Verde» (PAIGC) grunnlagt. PAIGC forsøkte å starte en fredelig bevegelse for selvstendighet, men etter at en streikeprotest i 1959 endte i et blodbad, endret gruppen strategi. I 1963 tok gruppen til våpen, og det brøt ut krig mot kolonimakten Portugal. Etter en lang og blodig krig erkjente Portugal nederlag, og landet ble selvstendig i 1974.

Etter at Guinea-Bissau oppnådde selvstendighet ble landet styrt av flere diktatoriske regjeringer, med militær støtte fra Sovjetunionen og Øst-Tyskland. Mot slutten av den kalde krigen gikk landet gjennom en demokratiseringsprosess, med det første frie valget i 1994. I 1998 brøt en borgerkrig ut.

Det ble holdt et demokratisk flerpartivalg i 1999, men det stoppet imidlertid ikke konflikten, og militæret tok makten i et kupp like etter. Siden den tid har styringen av landet vært til tider vært preget av uroligheter, kuppforsøk, militærkupp, og konflikt.

Samfunn og politikk

Guinea-Bissau er en republikk. Presidenten velges i femårsperioder og kan bli gjenvalgt en gang. Presidenten innsetter statsministeren etter råd fra nasjonalforsamlingen, som er den lovgivende makt. Representanter velges for 4 år. Det er kun nylig at en president har fullført hele sin periode.

Interne stridigheter innad i de politiske partiene, mellom folkegruppene og innad i militæret fører ofte til demonstrasjoner og opptøyer.

Til tross for sin størrelse er Guinea-Bissau et land med veldig mange forskjellige etniske grupper, språk og religioner.

Det er anslått at nesten to av tre innbyggere lever i absolutt fattigdom i Guinea-Bissau. Barnedødeligheten er høy, og landet har en av verdens lavest gjennomsnittlige levealder. Kvinners stilling i samfunnet varierer mellom etniske folkegrupper. I noen grupper har kvinner minimalt med rettigheter og er sterkt undertrykket, mens i andre grupper har kvinner en sterkere posisjon i samfunnet.

Guinea-Bissau ble medlem av FN 17. september 1974, og er også medlem av en rekke av FNs særorganisasjoner, andre internasjonale organisasjoner (inkludert Verdens handelsorganisasjon), og en rekke regionale organisasjoner og samarbeidsorgan som Den afrikanske union (AU), og De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECOWAS).

Økonomi og handel

Guinea-Bissau har begrensede naturressurser, og er sterkt avhengig av internasjonal bistand. Den politiske uroen i landet de siste 50 årene har bidratt sterkt til at økonomien på mange måter er sårbar. Eksport av cashewnøtter er den viktigste inntektskilden for landet. Avhengigheten av denne ene næringen gjør landets økonomi spesielt sårbar for prisendringer i verdensmarkedet. Andre inntektsbringende næringer er produksjon av kokosnøtter, palmekjerner, peanøtter og bomull, ris, mais, maniok og søtpoteter.

Guinea-Bissau har rike fiskeressurser og inntektene herfra kan på sikt bli landets viktigste inntektskilde. Inntektene fra fiskeri kommer hovedsakelig fra salg av fiskerettigheter til EU.

Guinea-Bissau har siden 2000-tallet blitt en viktig mellomstasjon for narkotikasmugling til Europa.

Realøkonomisk vekst minsket til 3,5 % i 2022, ned fra 6,4 % i 2021. Dette ble drevet av forstyrrelser i forsyningskjeden og redusert etterspørsel og økonomisk aktivitet, forårsaket av tiltak og retningslinjer under covid-19-pandemien.