[[suggestion]]
Iran

Nøkkeltall og fakta

Hovedstad

Teheran

Etniske grupper

Persere 61%, azeri 16%, kurdere 10%, arabere 3%, lur 6%, balochi 2%, turkmenere 2%

Språk

Persisk (offisielt), tyrkisk, kurdisk, gilaki, mazandarani, luri, balochi, arabisk

Religion

Muslimer (offisiell religion) 99.4% (sjia 90-95%, sunni 5-10%), andre 0,3%, uspesifisert 0,4% (2011)

Innbyggertall

81 163 000 (2017)

Styreform

Teokratisk republikk

Areal

1 745 150 km2

Myntenhet

Rial

BNI pr innbygger

19 949 PPP$

Nasjonaldag

11. februar

Andre landsider

Geografi

Store deler av Iran er et ørkenplatå sentralt i landet, omgitt av fjellkjeder og høye pass. Kysten ved Det kaspiske hav er smal. De flate, dyrkbare områdene ligger ved kysten av Det kaspiske hav og Persiabukten. Ved Persiabukten dyrkes daddelpalmer og andre frukttrær.

Klimaet i Iran varierer mellom høylandet, der det ofte er snø og kaldt, og lavlandet hvor det kan bli opptil 40-50 varmegrader. Klimaet er tørt i store deler av landet, og regn er mest vanlig på vinterhalvåret. Sterke vinder er vanlige, og på sommeren kan vindkast nå en hastighet på 45 meter per sekund – langt over orkan styrke.

Landet er utsatt for kraftige og ødeleggende jordskjelv. På grunn av utslipp av oljesøl under Golfkrigen er Persiabukten fortsatt svært forurenset. CO2-utslipp fra biler, parallelt med forurensningen fra olje- og tungindustrien, har svekket kvaliteten på luften, særlig i byene. Hovedstaden Teheran er rangert som en av verdens mest forurensede byer.

Earth Ecoprint

1.9 jordkloder

Hvis alle mennesker på Jorden skulle ha samme forbruk som en gjennomsnittlig innbygger i Iran ville vi trenge 1.9 jordkloder.
Se indikatoren for økologisk fotavtrykk.

Historie

Iran, tidligere kalt Persia, var verdens største og mektigste herredømme i oldtiden. Landet har blitt styrt av en rekke dynastier, og var under mongolsk styre i over 300 år. Under andre verdenskrig invaderte britiske og sovjetiske tropper området. I 1953 var det et britisk-amerikansk kupp der statsministeren ble avsatt, og det ble satt inn en vestlig alliert konge. Misnøyen mot Shaens (kongens) politikk og hans forsøk på å vestliggjøre det iranske samfunnet, førte i 1979 til den iranske revolusjon. Shaen ble tvunget til å forlate landet og ayatollah Khomeini tok over makten. Et nytt diktatur oppstod, uavhengig av vestlig dominans, men som samtidig innførte en form for islamistisk styre i landet. Samme år som revolusjonen okkuperte en gruppe studenter den amerikanske ambassaden i Teheran, og studentene tok rundt 50 gisler. Siden den gang har forholdet mellom Iran og USA vært anspent.

I 1980 gikk Irak, under ledelse av Saddam Hussein, til krig mot Iran. Denne krigen blir ofte kalt Den første golfkrigen, og den varte i åtte år. Rundt 400.000 mennesker mistet livet og de materielle kostnadene etter krigen var enorme.

Samfunn og politikk

Iran er et konstitusjonelt prestestyre uten demokratiske valg. Etter revolusjonen i 1979 har landet hatt to åndelige ledere, ayatollaer, som sitter på livstid. Ayatollahen er øverste sjef i landet, og han kontrollerer rettsapparatet, media, politiet og militæret. Hverken prestene eller ayatollahen velges av folket. Landets utøvende makt – presidenten, og landets parlament – Lajlis-e-Shura e Islami, velges av folket hvert fjerde år, men kandidater må godkjennes av presteskapet, og det er derfor ikke demokratisk. Grunnloven fra 1979 slår fast at islamsk lov, sharia, står over alle lover i samfunnet.

I senere tid har Iran vært preget av maktkamp mellom det konservative presteskapet og de mer liberale folkevalgte organene. I 2004 ble det innført internasjonale sanksjoner mot Iran. Årsaken var blant annet mistanke om det iranske atomvåpenprogrammet, samt beskyldninger om iransk støtte til den militære organisasjonen Hizbollah. Lenge ble Iran beskyldt for å utvikle atomvåpen, mens myndighetene hevdet at det kun var fredelige hensikter med kjernekraftsprosjektene. I 2015 inngikk Iran en avtale om å stoppe å anrike uran i store mengder. Dette ble godkjent av FN i 2016, og internasjonale sanksjoner ble fjernet. Etter at Donald Trump ble president i USA, har USA gjeninnført sanksjoner mot landet.

Ytringsfrihet og retten til å organisere seg i Iran er svært begrenset. Myndighetene bryter menneskerettighetene, og hundrevis av politiske fanger sitter i fengsel. Dødsstraff er vanlig.

Økonomi og handel

Iran spiller en viktig rolle i verdensøkonomien på grunn av sine store reserver av olje og naturgass. På midten av 1970-tallet kom det en lov om fullstendig nasjonalisering av oljeindustrien, og siden den gang har oljeindustrien vært Irans største inntektskilde. Oljeforekomstene, samt landets strategiske beliggenhet har skapt en rekke problemer nasjonalt og internasjonalt.

Avhengighet av oljeeksport gjør landets økonomi sårbar for svingninger i oljeprisene på verdensmarkedet, og på midten av 2000-tallet ble økonomien hardt rammet av de internasjonale sanksjonene og nedgang i oljeprisen. Sanksjonene mot landet har redusert oljeeksporten til halvparten av det den en gang var. Hindringer som underskudd i offentlig sektor og praktisering av islamsk lovgivning har vanskeliggjort Irans deltakelse på verdensmarkedet. Arbeidsledigheten i landet er høy, og mange iranere søker derfor arbeid i utlandet.

FN-rollespill

FN-sambandet tilbyr skoleåret 2019-20 et rollespill der elevene skal forsøke å løse en konflikt i FNs Sikkerhetsråd (Iran og atomspørsmålet). Iran er ikke medlem av Sikkerhetsrådet, men er invitert til debatten fordi konflikten gjelder deres land. De følgende avsnittene er informasjon knyttet til dette rollespillet. Les mer om FN-rollespillet her

Utenrikspolitikk og forholdet til landene i Sikkerhetsrådet

Iran har et dårlig forhold til Vesten generelt, og til USA og Storbritannia spesielt. Forholdet til USA ble snudd fullstendig på hodet av den islamske revolusjonen i Iran i 1979. Siden da har det eksistert et åpent fiendskap mellom de to landene. Iran har utpekt USA som den «Store Satan», mens USA i perioden etter 11. september 2001 betegnet Iran som medlem av «Ondskapens akse».

I konflikten med USA, prøver Iran å samle både sjia- og sunniislamsk opposisjon i Midtøsten, mot det landet ser på som fortsatt vestlig imperialisme og ulovlig innblanding i regionen. Israel inngår i denne motsetningen som en lydig alliert av USA (den «Lille Satan»), og er i dag den største regionale trusselen mot Irans sikkerhet. Ifølge Iran har høyredreiningen i israelsk politikk de siste årene bidratt til å skjerpe USAs fiendtlige retorikk mot landet.

Iran har et forholdsvis godt forhold til vetomaktene Russland og Kina. Russland har historisk spilt en viktig rolle i utviklingen av landets atom-program, mens Kina har forblitt en viktig handelspartner i perioder der andre land har sviktet. Selv om Kina og Russland deler Vestens syn om at Iran bør avstå fra å utvikle atomvåpen, er holdningen også at Iran har en selvskreven rett til å inneha programmer for sivil atomteknologi. Russland og Kina har vært mer skeptisk enn mange andre land i Sikkerhetsrådet til å innføre økonomiske sanksjoner mot Iran, og særlig Kina har investert betydelige pengesummer i den iranske oljeindustrien.

Iran er engasjert i en rekke regionale konflikter i Midtøsten. Etter Den arabiske våren (fra 2011) har Iran styrket sin rolle i mange land. Landet har sammen med Russland spilt en avgjørende militær rolle på president Assads side i borgerkrigen i Syria, og har gjennom denne krigen også styrket sine bånd til Hizbollah i Libanon. Iran har også støttet houti-opprørerne i krigen i Jemen, og økt sin innflytelse i nabolandet Irak. Særlig krigen i Jemen har brakt Iran i åpen opposisjon til sin andre store rival i regionen ved siden av Israel – nemlig Saudi Arabia. 

Tips

Iran er sterkt kritisk til at USA har trukket seg fra atomavtalen og innført strenge økonomiske sanksjoner mot landet. Iran beskriver sanksjonene som ulovlige og som «økonomisk terrorisme». Iran mener de har oppfylt alle sine forpliktelser i forhold til atomavtalen, og at det er USA som må ta ansvaret for at også Iran nå bryter deler av avtalen.

Iran prøver å spille Europa og USA opp mot hverandre i spørsmålet om de økonomiske sanksjonene. De gjør dette ved å kreve at de store EU-landene Tyskland, Frankrike og Storbritannia innretter den alternative handelsmekanismen INSTEX på en slik måte at de amerikanske sanksjonene ikke ødelegger den iranske økonomien. For å oppnå dette, krever Iran at salg av olje snarest må inkluderes i INSTEX. Iran truer med at dersom oljesalg ikke inngår i avtalen, vil landet bryte de deler av avtalen som omfatter begrensingene for anrikning av uran. 

Atomavtalen legger klare begrensinger på Iran for hvor mye uran landet får lov til å anrike, og hvor høy prosent de får lov til å anrike uranet. Spørsmålet om anrikning av uran er veldig følsomt, ettersom det er dette som i stor grad avgjør hvorvidt Iran kan lage en atombombe. Hvis man anriker uran til 4%, har man samtidig gjort over 80% av jobben for å lage uran for våpenformål. Anriker man til 20% er ca. 92% av jobben gjort, og da er det ikke mye ekstra innsats som gjenstår før man har våpenuran (90% anrikning).

I atomavtalen står det at Iran kan oppbevare inntil 300 kilo uran som er anriket til 3,67%. I juli 2019 annonserte Iran at de ville anrike uran opp til 5% for å dekke behovet for drivstoff i sitt sivile atomkraftverk i Bushehr. Dette er et klart brudd på atomavtalen, og Iran har sagt at de snart kan komme til å øke anrikningen ytterligere. Iran har en forskningsreaktor i Teheran som trenger 20% anriket uran, og hvis landet anriker uranet til denne selv, er det et enda klarere brudd på atomavtalen.

Det er mulig for Iran å fortsette å øke anrikningen av uran trinnvis, for således å øke presset på de europeiske landene til å hjelpe mer for å unngå de økonomiske sanksjonene. Men det er samtidig en risiko for at disse landene, eller de andre partene i atomavtalen, på ett eller annet tidspunkt vil anklage Iran for et så stort brudd på avtalen at de foreslår å gjeninnføre FN-sanksjoner. Iran må derfor tenke nøye gjennom hvorvidt de ønsker å fortsette å øke anrikningen av uran utover det de allerede har gjort. Det er naturlig for Iran å be om hjelp også fra Kina og Russland til å omgå de amerikanske økonomiske sanksjonene.

I det store bildet har Iran sagt at de økonomiske sanksjonene mot landet nå reduserer landets mulighet til å hjelpe afghanske flyktninger, og dessuten arbeidet med å stanse smuglingen av narkotika fra Asia til Europa (særlig heroin). Landet antyder dermed at det kan oppstå en økt flyktningestrøm og en forsterkning av kriminell virksomhet i Europa som følge av de amerikanske sanksjonene. 

Iran avviser på det sterkeste at de har et atomvåpenprogram som de skjuler for Atomenergibyrået (IAEA) og omverdenen. De benekter at det finnes hemmelige atomanlegg som ikke kontrolleres, og mener Israels tyveri av det såkalte Amad-arkivet i Teheran kun var et beleilig påskudd for å påskynde USAs beslutning om å trekke seg ut av avtalen. I virkeligheten inneholder arkivet ingenting annet enn gamle påstander som ikke lenger har gyldighet. Når Iran blir beskyldt for å ha unaturlig mange raketter og forsvarsanlegg som skal beskytte atomanleggene i landet, mener Iran dette er nødvendig avskrekking for å hindre Israel i å angripe anleggene ulovlig (slik som de gjorde i Irak i 1981).

Irans rakettprogram og eksport av missiler til andre land var en av de viktigste grunnene til at USA trakk seg fra atomavtalen i 2018. Selv om ikke raketter er eksplisitt nevnt i atomavtalen, nevnte FNs sikkerhetsråd en bekymring for disse da rådet godtok atomavtalen i juli 2015. I denne bekymringen står det at «Iran ikke skal foreta seg noen aktiviteter som kan gjøre det mulig for raketter å bære atomvåpen» inntil 2023. Iran avviser å snakke om dette punktet, da raketter utgjør en vesentlig del av landets forsvarssystem og anses som helt nødvendig for å skape motvekt til de regionale rivalene Israel, Saudi Arabia og De forente arabiske emirater. Mens Iran i tiår har vært forhindret fra å modernisere sitt flyvåpen på grunn av ulike internasjonale sanksjoner, har landets mange regionale fiender fritt fått kjøpe fly og missiler på øverste hylle i Vesten.

Når det gjelder skipene som er blitt skadet i angrep til sjøs i Den persiske gulf, benekter Iran at de står bak disse angrepene. De mener de har rett til å arrestere skip mistenkt for smugling, og at de har lov til å stenge Hormuz-stredet for å passe på sin egen kyst. Iran påberoper seg denne retten bl.a. fordi de ikke har undertegnet FNs havrettskonvensjon. Når det gjelder det iranske tankskipet som i juni 2019 ble tatt i arrest av britiske myndigheter i Gibraltar, mener Iran at dette var en ulovlig handling iscenesatt av USA.

Iran har hele veien vært en ivrig forkjemper for at det snarest mulig skal opprettes en atomvåpenfri sone i Midtøsten. Landet mener motviljen i Israel og Vesten er de viktigste hindringene for at dette kan skje. Stabilitet i regionen kan ikke oppnås så lenge det eksisterer en massiv ubalanse i militære ressurser mellom land, og der et truende Israel alene innehar atomvåpen. Iran påpeker at et massivt flertall av verdens land støtter forslaget om en atomvåpenfri sone, og mener det snarest må avholdes en konferanse i FN-regi for å opprette sonen til tross for Israels motstand.

Når det gjelder atomnedrustning generelt, er Iran skuffet over manglende vilje hos atomvåpenstatene til å iverksette tiltak som monner. Iran mener atomvåpenstatene altfor ofte tyr til retorikk som skal rettferdiggjøre at de selv fortsetter å inneha våpnene, mens de samtidig bruker trusler og makt for å forhindre at andre land skaffer seg slike. Iran mener det er en skam at Ikkespredningsavtalen ser ut til å forskjellsbehandle land med og uten atomvåpen. Landet mener praksisen med å forskjellsbehandle landene vil fortsette å svekke avtalens legitimitet hvis man ikke snart foretar en drastisk endring.

Kart

Statistikk

Her finner du statistikk for Iran på mange områder, inkludert FNs bærekraftsmål(sist rapporterte år). Du kan også sammenligne med et annet land. Gå til statistikken for landet