Flagg

Nøkkeltall og fakta

Hovedstad: Beirut
Befolkning: Arabere 95 %, armenere 4 %, andre 1 %
Språk: Arabisk, fransk, engelsk, armensk
Religion: Muslimer 67,8 % (31,9 % sunni, 31,2 % sjia, noen få alawitter and ismailitter), kristne 32,4 % (maronitter utgjør den største kristne gruppen), drusere 4,5 %, noen få jøder, bahai', buddhister og hinduister (2020)
Innbyggertall: 5 353 930 (2023)
Styreform: Republikk
Areal: 10 450 km2
Myntenhet: Libanesisk pund
BNI pr innbygger: 14 331 PPP$
Nasjonaldag: 22. november

Geografi

Libanon er et lite land ved kysten av Middelhavet. Naturen er preget av fjell og kupert terreng. De to fjellkjedene Libanon og Anti-Libanon har begge topper på cirka tre tusen meter som er snødekte fra desember til mai. Mellom fjellkjedene ligger den fruktbare Beka-dalen med de viktige elvene Orontes og Litani. En fruktbar slette følger kysten langs Middelhavet. Klimaet er typisk for det østlige Middelhavet, med fuktige kalde vintre, og varme tørre somre.

Helt siden oldtiden har avskoging i Libanon ført til jorderosjon. Sedertreet, som er landets nasjonalsymbol, er i stor grad utryddet bortsett fra noen få områder i nord. Landets industri har i nyere tid ført til omfattende hav- og luftforurensning. Avfallshåndtering har blitt et stort problem for byene i Libanon. I flere tilfeller har dumpstedene til byenes avfall og søppel blitt en alvorlig helse og miljøtrussel for mennesker og naturen rundt.

Historie

Libanon har vært bebodd i over 7000 år. Landet har vært et krysningspunkt mellom Europa, Asia og Afrika i like mange år som det har bodd mennesker i området. I oldtiden var den libanesiske kysten bebodd av fønikerne, før området ble kontrollert av Egypt, Assyria, Hellas og Romerriket. På 600-tallet begynte en lang periode med skiftende arabisk og muslimsk styre. Til tross for over 1000 år med arabisk og muslimsk styre forble de ufremkommelige fjellene i Libanon et tilfluktssted for flere ikke-muslimske minoriteter. Fra 1500-tallet frem til første verdenskrig (1914-1918) var Libanon en del av det mektige Osmanerriket. Etter Osmanerrikets kollaps i første verdenskrig ble Libanon et fransk protektorat, og i 1943 ble Libanon en selvstendig stat der makten ble fordelt mellom landets religiøse grupper.

Etter selvstendigheten ble Libanon dratt inn i flere kriger mellom Israel og de arabiske nabolandene, og mellom 1975-1990 førte de religiøse, politiske og sosioøkonomiske spenningene til en blodig borgerkrig. Siden borgerkrigen har Libanon vært preget av ulmende konflikter og uroligheter mellom religiøse, etniske, politiske, lokale og internasjonale grupper.

Du kan lese mer om borgerkrigen i Libanon, og de ulmende konfliktene som fortsatt pågår her

Samfunn og politikk

Libanon er en republikk, der presidenten er landets statsoverhode. Selv om staten er sekulær, er makten i Libanon delt mellom religiøse grupper. Alle skal være representert i nasjonalforsamlingen, med like mange kristne og muslimske representanter. Presidenten skal være en kristen maronitt, statsministeren en sunnimuslim, og parlamentets president en sjiamuslim. Tanken er at det skal gi en rettferdig representasjon til de ulike religionene. Men det har også økt lojaliteten til egen gruppe, og motsetningene mellom de ulike gruppene. Tradisjoner, giftemål, arv og kultur er avhengig mer av religion enn av en samlet nasjonal kultur eller tradisjon, noe som har ført til at Libanon er et svært splittet land.

Landet har siden selvstendigheten vært påvirket av utenlandske flyktninger. Det er anslått at rundt 450 000 palestinske flyktninger oppholder seg i landet. Siden borgerkrigen i Syria brøt ut har også rundt 1,5 millioner syriske flyktninger ankommet landet. Dette har satt et stort press på landets ressurser, helsevesen, utdanningssektor og sikkerhet.

Sommeren 2020 ble landet rammet av tragedie, da en brann i et havneanlegg utløste en eksplosjon i hovedstaden Beirut. Eksplosjonen etterlot 218 døde, 7 000 skadede, og store materielle ødeleggelser. Katastrofen førte til økonomisk krise.

Økonomi og handel

Før borgerkrigen var Libanon regionens ledende finans- og handelssentrum. Under krigen forsvant turistene, og de fleste utenlandske selskapene og bankene forlot landet. Etter krigen ble det investert stort i å gjenoppbygge landets posisjon som finanssentrum, både fra libanesere i utlandet og investorer på den arabiske halvøya.

Bank og finans, turisme og byggebransjen er viktige næringer. Libanon har få naturressurser, og få egne industriprodukter. Landet er derfor sterkt avhengig av å importere varer, noe som har gjort at de har et handelsunderskudd.

Libanon opplever i dag en sterk økonomiske krise. Korrupsjon og vanstyre har ødelagt økonomien, det er enorme forskjeller på fattige og rike, og over halvparten av befolkningen er nå regnet som fattige, samtidig som arbeidsledigheten øker og valutaen synker i verdi. Behovet for internasjonal hjelp og kriselån er stort.

I tillegg har strømmen av syriske flyktninger satt stort press på arbeidsmarkedet i Libanon. Rundt 30 prosent av de syriske flyktningene i landet er arbeidsledige.