[[suggestion]]
Var USA, Storbritannia og Frankrikes angrep på Syria i strid med folkeretten?

Var angrepet USA, Storbritannia og Frankrike utførte mot Syria et brudd på folkeretten?

Ja. FN-pakten, som alle land i verden er forpliktet til å følge, sier veldig tydelig at det er forbudt å bruke makt mot et annet land. Det er bare to unntak fra denne regelen:

  1. Hvis en handler i selvforsvar
  2. Hvis FNs sikkerhetsråd har vedtatt at en kan bruke makt for å bevare internasjonal fred og sikkerhet

Angrepet mot Syria var ikke selvforsvar. Saken var heller ikke behandlet i Sikkerhetsrådet. Derfor var det et brudd på folkeretten.

Men angrepet med kjemiske våpen er jo også et brudd på folkeretten!

Det er ingen tvil om at bruk av kjemiske våpen er et brudd på folkeretten. Syria har, sammen med nesten alle andre land i verden, forpliktet seg til å følge kjemivåpenkonvensjonen, som forbyr all bruk av kjemiske våpen.

I kjemivåpenkonvensjonen står det imidlertid hva som skal skje hvis en mistenker at noen av landene likevel har brukt kjemiske våpen. For det første skal Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW) etterforske angrepet. Så, hvis det viser seg at påstandene stemmer, kan saken bringes inn for FNs sikkerhetsråd og generalforsamling.

Det står ikke i kjemivåpenkonvensjonen at enkeltland kan gå til angrep på land de mistenker har brukt kjemiske våpen.

Men Russland bomber jo i Syria hele tiden. Bryter ikke de også folkeretten da?

Nei, i utgangspunktet ikke. Syriske myndigheter har invitert Russland til å delta i krigen. Dermed er deres militæroperasjoner i Syria lovlige rent folkerettslig. Likevel må Russland følge folkeretten når de utfører disse militæroperasjonene – for eksempel ved å ikke angripe sivile.

Storbritannia sier at dette er en «humanitær intervensjon». Hva er egentlig det?

Begrepet «humanitær intervensjon» innebærer at ett eller flere land griper inn med militærmakt i et annet land, for å beskytte sivilbefolkningen i dette landet. Dette skjer i så fall i tilfeller der landets egne myndigheter ikke kan eller vil beskytte sin egen befolkning, eller selv står bak angrepene mot dem. For at en humanitær intervensjon skal være i tråd med folkeretten, må den vedtas av FNs sikkerhetsråd.

I folkeretten er nemlig prinsippet om statssuverenitet helt sentralt. Det innebærer at alle land har kontroll og myndighet over sitt territorium, og at ingen andre land kan blande seg inn i det som skjer der. Det eneste organet som kan gjøre unntak fra statssuvereniteten er FNs sikkerhetsråd.

Siden 2005 har det vært internasjonal enighet om et prinsipp som må ligge til grunn for alle humanitære intervensjoner. Det kalles «Responsibility to protect (R2P)». R2P inneholder kriterier som må være oppfylt for at en humanitær intervensjon kan finne sted. Ett av dem er at intervensjonen må være godkjent av FNs sikkerhetsråd.

Angrepet USA, Storbritannia og Frankrike utførte mot Syria er ikke godkjent av Sikkerhetsrådet. Det står ingen steder at enkeltland kan iverksette humanitære intervensjoner på egen hånd, eller «på vegne av menneskeheten». 

Responsibility to Protect – ansvar for å beskytte

Det er seks kriterier som må være oppfylt hvis FN skal kunne gripe inn militært mot menneskerettighetsbrudd i et land:

1) Det må være en saklig grunn:

a) at mange liv går tapt på grunn av handlinger staten gjør, eller fordi staten ikke vil/kan gripe inn
b) etnisk rensing, enten gjennom drap, utvisning, terror eller voldtekt

2) Det må ligge riktige intensjoner bak intervensjonen

Hovedmålet med å gripe inn skal være å stanse menneskelige lidelser. Dette sikres best hvis mange land er med på operasjonen, og hvis den har støtte i regionen og blant ofrene det gjelder.

3) Det må være siste utvei

Alle diplomatiske, humanitære og andre fredelige metoder skal være testet før FN kan bruke militære midler.

4) Omfanget av intervensjonen må være så lite som mulig

5) Det må være grunn til å tro at intervensjonen fører fram

Det skal være en rimelig sjanse for å lykkes med å stanse overgrepene. Det skal være sannsynlig at konsekvensene av å gripe inn er bedre enn konsekvensene av ikke å gripe inn.

6) Intervensjonen skal vedtas av FNs sikkerhetsråd



Ok, så angrepet var ikke lovlig. Men det burde det ha vært, for noen må jo gjøre noe!

Det er veldig lett å forstå en slik tankegang, og det er frustrerende når reglene ikke passer overens med virkeligheten. Men hvis enkeltland skal begynne å gjøre unntak fra folkeretten, kan utviklingen raskt bli farlig.

Nå kommer en metafor: Se for deg at alle land i verden er representert med én enkeltperson. Disse nesten 200 personene er stappet inn i en stor kokong som henger i et (veldig stort) tre. Stoffet som holder kokongen sammen går på kryss og tvers hit og dit, men er like sterkt på alle sider. Alle som ligger inni kokongen har det trangt og litt ubehagelig, men de faller ikke ned fra treet.

Se så for deg at noen av dem som ligger ytterst mot veggen i kokongen bestemmer seg for å klippe et lite hull i veggen. De får inn litt bedre luft, og får kanskje litt bedre plass. Noen andre, på den andre siden av kokongen får med seg at det siver frisk luft inn fra siden, og bestemmer seg for å klippe et lite hull på sin side også. Da vil de som ligger ved siden av også ha et hull, og plutselig er stoffet som holder kokongen sammen fullt av revner.

Noen mener det er greit å bryte folkeretten, så lenge man gjør det av en god grunn. Men hvem skal bestemme hva som er en god grunn? I det en begynner å godta noen folkerettsbrudd, er det vanskeligere å argumentere mot andre ved en senere anledning.

Folkeretten er der for å sikre at alle land – uansett om de er små eller store, eller om de har lite eller mye makt – skal forholde seg til de samme reglene. Reglene sier at FNs sikkerhetsråd er det eneste organet som kan bestemme at det skal brukes makt mot et land.

Det går selvfølgelig an å se for seg tilfeller der det ville være moralsk riktig å gripe inn i en intern konflikt for å beskytte sivile mot alvorlige menneskerettighetsbrudd – selv uten mandat fra FNs sikkerhetsråd. De fleste er for eksempel enige om at det burde ha blitt grepet inn under folkemordet i Rwanda i 1994. Spørsmålet er bare hvem som skal avgjøre om et angrep er legitimt eller ikke i de faktiske situasjonene som pågår nå.

Men Sikkerhetsrådet ville jo ikke ha gjort noe uansett, siden Russland har vetorett.

Det er antakeligvis sant. Vetoretten er og blir frustrerende, og har satt Sikkerhetsrådet fullstendig ut av spill i Syriakrigen. Men er dette er god nok grunn til at tre av Sikkerhetsrådets faste medlemmer kan legge folkeretten til side?

Hvis det blir vanlig, må vi også regne med – og godta – at Russland og Kina kan gjøre som de vil i tilfeller der de syns de har god nok grunn til å ikke forholde seg til folkeretten.

Nå sitter vi igjen med en situasjon der Russland – med rette – kan anklage Vesten for å bryte folkeretten i Syria. Det er ikke et spesielt godt utgangspunkt for forhandlinger om en varig løsning på konflikten.

Ressurser