[[suggestion]]

Av: Jonas Iversen, rådgiver

Målet på årets ILO-konferanse er å få vedtatt en ny ILO-konvensjon med tilhørende anbefaling (rekommandasjon) om vold og trakassering i arbeidslivet. Det har vært vanskelige forhandlinger, fordi det har vært store uenigheter rundt en rekke viktige temaer i teksten til den nye konvensjonen. Nå er arbeidet inne i en sluttfase, og konvensjonen vedtas i morgen, 21. juni. 

ILO-konferansen er generalforsamlingen til Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), som fyller hundre år i år. ILO består av myndigheter, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner fra 187 medlemsland. ILO er den viktigste internasjonale arenaen for fastsettelse av regler i arbeidslivet.

I folkeretten er konvensjoner forpliktende for de landene som velger å ratifisere konvensjonen. Anbefalingen er ikke juridisk bindende, men gir viktige føringer for hvordan innholdet i konvensjonen skal tolkes og implementeres på nasjonalt nivå. Spørsmålet er altså om partene klarer å bli enig om innholdet.

FN-sambandet har vært til stede i Genève og fulgt debatten. Her er en kort oppsummering av de viktigste stridsspørsmålene komiteen om vold og trakassering i arbeidslivet har vært uenige om:

1. Hvem skal konvensjonen gjelde for?

I utkastet til konvensjonen står det at konvensjonen skal inkludere arbeidere uavhengig av arbeidstilknytning. Dette vil si at konvensjonen skal omfatte blant annet praktikanter, frivillige og arbeidssøkere, både i den formelle og den uformelle økonomien. Arbeidsgiversiden er her mest opptatt av å begrense omfanget, slik at ikke arbeidsgiverne skal kunne holdes ansvarlig overfor for eksempel arbeidssøkere de aldri har møtt.

Arbeidstakerne hevder at kun mindre deler av konvensjonen dreier seg om arbeidsgivers ansvar, og at konvensjonen må favne bredest mulig. Jobbsøkere kan for eksempel oppleve vold og trakassering i en intervjusituasjon, og ifølge ILOs beregninger jobber cirka halvparten av den globale arbeidsstokken i uformell sektor.

En annen side av dette er om konvensjonen også skal beskytte arbeidsgiveren. Det komiteen ser ut til å ha blitt enige om er at arbeidsgivere også kan være offer for vold og trakassering. Diskusjonene har vært knyttet til om det er arbeidsgivere som enkeltindivider skal beskyttes av konvensjonen eller arbeidsgiver som bedrift.  

2. Hvor skal konvensjonen gjelde?

Arbeidstakersiden har her vært opptatt av å få fram at arbeid utføres overalt, ikke bare i en avgrenset sone som kontoret, bedriften eller lignende. I verden i dag jobber de fleste i uformell sektor. De er landarbeidere, hushjelper, gateselgere og manuelle resirkuleringsarbeidere på søppelfyllingene rundt i verden. Også i det formelle arbeidslivet reflekteres «grenseløsheten» i at flere og flere har jobben med seg mobilt på telefon og PC, jobber «i felt», og annet. Arbeidsgiverne har vært skeptiske til at konvensjonen kan komme til å legge for mye ansvar over på arbeidsgiverne på områder der arbeidsgiverne ikke har mulighet for innsyn og kontroll.

Arbeidstakerne har vært positive til å inkludere områder utenfor arbeidsplassen, slik som offentlig transport til og fra arbeidet, sosiale arrangementer i jobbsammenheng, osv. De har argumentert med at arbeidsgiverne ikke skal holdes ansvarlig for volden og trakasseringen som sådan, hvis det skjer i hjemmet eller på veien til og fra jobb. Arbeidsgiver bør likevel ha et ansvar for å minimere risiko og å legge til rette for at vold og trakassering ikke forekommer i jobbsammenheng, mener arbeidstakerne. Det kan for eksempel være gjennom å sikre opplyste parkeringsplasser utenfor arbeidsplassen eller å sørge for trygge transportmuligheter for eksempel i forbindelse med nattevakter, hvis dette er tiltak som kan begrense risikoen for vold og trakassering. På verdensbasis er mangel på trygg transport til og fra jobb et betydelig hinder for kvinners deltakelse i arbeidslivet.       

3. I hvor stor grad skal konvensjonen handle om at kvinner er mest utsatt for vold og trakassering?

Vold og trakassering i arbeidslivet kan ramme både kvinner og menn. Likevel er det formuleringer i konvensjonsforslaget som tydeliggjør at kvinner er generelt mer utsatt enn menn. Her er partene i arbeidslivet stort sett enige, men medlemslandene er mer uenige.

Land som er opptatt av å fremme kvinners rettigheter globalt, som for eksempel Norge, argumenterer for å beholde fokus på kvinners rettigheter i konvensjonen. Land som tradisjonelt sett er mer verdikonservative i likestillingsspørsmål, slik som India, Bangladesh, Russland og Kuwait, ønsker å tone ned formuleringer som vektlegger at kvinner er spesielt utsatt for vold og trakassering i arbeidslivet.

Uenigheten her går altså mer mellom land enn mellom partene i arbeidslivet innad i hvert enkelt land. Til komiteens beslutningsgrunnlag følger betydelig dokumentasjon på at kvinner gjennomgående er mer utsatt for vold og trakassering enn menn.

4. Skal brudd på konvensjonen anses som menneskerettighetsbrudd?

I utkastet til konvensjonen står det at vold og trakassering i arbeidslivet er en form for menneskerettighetsbrudd. Det har vært uenigheter om denne formuleringen skal være med i konvensjonen. Diskusjonen handler da om formuleringen skal strykes eller ikke, eventuelt omformuleres på et vis.

Om konvensjonen bestemmer at vold og trakassering anses som menneskerettighetsbrudd vil dette automatisk knyttes opp til de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene. Her reflekterer skillelinjene til en viss grad også hvilke land som generelt er opptatt av å styrke menneskerettighetene internasjonalt, og hvilke land som er opptatt av å styrke suverenitetsprinsippet i internasjonal politikk.

Diskusjonen har også handlet også om hva som legges i definisjonen av vold og trakassering. Kan det tolkes som to separate fenomener, «vold» og «trakassering», eller er det ett konsept, «vold og trakassering»? Kan eventuelt trakassering uten vold utgjøre et menneskerettighetsbrudd, og hvor går grensen?    

5. Skal sårbare grupper nevnes i konvensjonen?

I fjor var det stor debatt om en opplisting av grupper av mennesker som av ulike grunner kan være særlig utsatte for vold og trakassering i arbeidslivet. LHBTI-personer var en av gruppene på denne listen, og som skapte store interne diskusjoner. I flere av landene som deltar i forhandlingen er homofili forbudt ved lov. Å nevne LHBTI-personer i konvensjonen og anbefalingen ble derfor svært problematisk for mange land, og diskusjonen måtte settes på vent. Dette er enda et tema der uenigheten går mer mellom land enn mellom partene i arbeidslivet innad i hvert enkelt land.

Under konvensjonsforhandlingene i fjor ble det etter lang debatt vedtatt at en eventuell referanse til LHBTI måtte flyttes fra konvensjonen til anbefalingen. De som ønsker å inkludere bestemte sårbare grupper har uansett et dilemma: hvis listen over sårbare grupper ikke er inkluderende nok, er det da bedre å ikke ha en liste i det hele tatt og bare referere til «spesielt sårbare grupper»?

Det ser ut til at en opplisting av bestemte sårbare grupper ikke blir en del av selve konvensjonsteksten, men at referanser til internasjonalt rammeverk mot diskriminering kan bli en kompromissløsning som ivaretar ønsket om et rammeverk som gjelder alle.

Alt dette skal partene bli enige om før konvensjonsforslaget eventuelt blir vedtatt fredag 21. juni.

Ressurser