[[suggestion]]
Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA)

Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) ble opprettet i 1957, og ble knyttet til FN samme år. Det meste av internasjonalt samarbeide om atomenergi foregår gjennom IAEA.

IAEAs arbeidsoppgaver

Det internasjonale atomenergibyrået ble grunnlagt i 1957, og er organet for samarbeid på det atomtekniske området. IAEA bistår land i å anvende atomteknologi til sivile formål, og kontrollerer at ikke kjernefysisk materiale anvendes til å lage atomvåpen.

På 1960-tallet utviklet flere og flere land teknologien som er nødvendig for å lage våpen av kjernefysisk materiale, og IAEAs mandat som kontrollorgan var ikke lenger nok for å hindre spredning av kjernevåpen. Ikke-spredningsavtalen ble undertegnet i 1968, og IAEA fikk mandat under avtalen til å påse at statene holder avtalen. Siden Ikkespredningsavtalen (Non-Proliferation Treaty, NPT) trådte i kraft i 1970, har IAEA vært den viktigste internasjonale mekanismen for å kontrollere at atomvåpen ikke spres til nye stater.

IAEA og Ikkespredningsavtalen

IAEA iverksetter sitt kontrollmandat under Ikkespredningsavtalen ved å inngå såkalte sikkerhetsavtaler (Safeguards). Avtalene gjør det mulig for IAEA å inspisere de atomanleggene som landene tillater at IAEA besøker, og det forventes at all bruk av atomteknologi til sivile formål blir innrapportert. Det finnes i dag sikkerhetsavtaler med i alt 182 land.

På 1990-tallet innså man at IAEAs kontrollsystem måtte styrkes ytterligere, og vedtok derfor en Tilleggsprotokoll (Additional Protocol) som gir IAEA utvidet rett til å undersøke brenselssykluser og besøke atomanlegg på kort varsel. 134 land har ratifisert denne protokollen.

IAEA mottok Nobels fredspris i 2005. Prisen ble delt mellom IAEA og daværende generaldirektør Mohamed El-Baradei.

IAEAs arbeid dekker tre hovedfelt

1. Sikkerhetstiltak og undersøkelser

IAEA er verdens kjernefysiske inspektør, og organisasjonens inspektører foretar inspeksjoner i mer enn 140 stater og kontrollerer at kjernefysisk materiale og aktiviteter ikke brukes til militære formål. Inspektørene påser at medlemsstatene følger Ikke-spredningsavtalen de signerte i 1968. IAEA er avtalens kontrollorgan, og dette hovedfeltet

2. Forvaring og trygghet

IAEA hjelper land å forbedre sikkerheten rundt kjernefysisk materiale og reagere på krisesituasjoner. Målet er å beskytte mennesker og miljø fra skadelig stråling ved å sikre kjernefysiske installasjoner, kilder, materiale og avfall. I tillegg skal driften sikres mot sabotasje og angrep.

3. Vitenskap og teknologi

IAEA arbeider for at samarbeid og utveksling av kunnskap om kjernefysisk teknologi skal brukes for å bekjempe fattigdom, sykdom og forurensning. Forskning og utvikling foregår i regi av, og støttes av, IAEA. Organisasjonen har blant annet programmer innen mat, jordbruk og helse. Pengene fra Nobels Fredspris skal brukes til et fond for å fremme kreftbehandling og barns ernæring i utviklingsland.



Tekst knyttet til FN-rollespill

FN-sambandet tilbyr skoleåret 2019-20 et rollespill der elevene skal forsøke å løse en konflikt i Sikkerhetsrådet (Iran og atomkonflikten). Atomenergibyrået IAEA er invitert til debatten fordi de er den viktigste instansen som skal kontrollere at Iran anvender atomteknologi kun til sivile formål. Avsnittene som følger er informasjon knyttet til dette spillet. Les mer om FN-rollespill her.

Tips

Iran er medlem av Ikkespredningsavtalen og har også inngått en sikkerhetsavtale med IAEA. Iran har også i prinsippet godkjent Tilleggsprotokollen, og har som mål å ratifisere denne på sikt. 

IAEA har hatt et særlig tett fokus på Irans atomaktiviteter siden 2002. I 2015 avga IAEA en sluttvurdering av landets atomprogram som fastslo at Iran inntil 2003 hadde gjennomført en rekke aktiviteter som faktisk kunne tyde på at landet hadde som mål å lage en atombombe. Disse aktivitetene var i stor grad tekniske og forberedende, og det ble ikke funnet bevis for at Iran på noe tidspunkt etter 2009 hadde fortsatt arbeidet med å lage en slik bombe.

IAEAs sluttrapport fra 2015 ble en vesentlig del av grunnlaget for atomavtalen som da ble inngått med Iran.

IAEAs kontroller

Fra 2016 har IAEA rapportert hver tredje måned om Irans oppfølging av atomavtalen, og landet har vært gjenstand for noen av de mest omfattende kontrollene i Atomenergibyråets historie. IAEA oppgir at de i denne perioden fått adgang til alle anlegg i Iran som de har ønsket å besøke.

Konklusjonen i IAEAs rapporter om Iran er at landet har oppfylt sine forpliktelser under atomavtalen frem til sommeren 2019. Iran har så økt sin anriking av uran igjen noe utover de grensene som atomavtalen setter. Iran har selv kunngjort at disse økningene i anriking startet fra juli måned 2019, og de har i sin tur blitt bekreftet av IAEAs inspektører i landet.

Rapport fra Israel

Da Israel i april 2018 offentliggjorde at de hadde stjålet mer enn 100 000 dokumenter om Irans atomprogram (det såkalte Amad-arkivet) i Teheran, og gikk ut til verdenspressen med det de mente var uomtvistelige bevis på at Iran har fortsatt deler av sitt hemmelige militære atomprogram på nye steder i landet, var IAEAs første reaksjon på dette at spørsmålet nå var lukket i henhold til IAEAs konklusjoner i vurderingen fra 2015. Det finnes imidlertid en formulering i IAEAs senere rapporter om Iran som sier at «Evalueringer av den mulige eksistensen av uerklærte atom-aktiviteter i Iran fortsetter», og som kanskje åpner for at noe av informasjonen i Amad-arkivet kan bli gjenstand for nærmere undersøkelser.

Foreløpig er det Israel og USA som besitter mest informasjon om innholdet i det såkalte Amad-arkivet. De har særlig fremhevet eksistensen av det så langt ukjente «Shahid Boroujerdi-prosjektet» i Iran, og som angivelig var en plan for å bygge et nytt og hemmelig underjordisk industrianlegg for å tilpasse anrikede urankjerner til atomstridshoder.

IAEA kan på møtet i Sikkerhetsrådet bli møtt med krav om at ekstra undersøkelser må bli gjort for ytterligere å avklare om Iran har holdt noe skjult for verdenssamfunnet når det gjelder sitt atomprogram. 

Adgang eller ikke adgang

I atomavtalen fra 2015 finnes det paragrafer som sier at IAEA kan kreve adgang til uerklærte atomanlegg og steder der det foregår aktiviteter som kan være i strid med avtalen. Hvis ikke Iran og IAEA bli enig om slik adgang for IAEA i løpet av to uker etter at forespørselen fra IAEA er mottatt, skal saken kunne henvises til en felles kommisjon bestående av Iran, IAEA, EU og de fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet. Hvis ikke denne kommisjonen heller blir enig om en løsning, kan saken avgjøres ved en avstemning. Her kan det i praksis være mulig for Iran, Russland og Kina å blokkere IAEAs forespørsel om adgang til nye steder i landet, hvis de står sammen.

Mekanismen gir også Iran inntil en ekstra uke på å etterkomme IAEAs krav om adgang, noe som til sammen gir tre ukers reaksjonstid fra det tidspunktet kravet om besøk blir kjent. I henhold til USA og andre kritikere av atomavtalen, kan dette være nok til at Iran rekker å flytte aktiviteter som de ønsker å holde hemmelig før inspektørene fra IAEA ankommer. De mener følgelig at ingen land skal kunne blokkere adgang for IAEAs inspektører i slike saker.

Kostbare undersøkelser

Atomavtalen med Iran har vært en stor utgiftspost for IAEA i årene etter 2015, og flere har stilt spørsmål ved hvorvidt IAEA har nok penger og inspektører til å gjøre jobben i landet skikkelig. Mens antall IAEA-inspektører i Iran var 20-24 i tiden før atomavtalen ble inngått, har behovet for inspektører senere periodevis vært oppe i 130-150 personer. Selv om ledelsen i IAEA mener å ha klart å håndtere dette, kan det komme en diskusjon om finansiering og bemanning av inspeksjonene på møtet i Sikkerhetsrådet, og da særlig hvis det forventes at IAEA skal gjøre enda mer omfattende inspeksjoner enn i dag.