[[suggestion]]
Det internasjonale pengefondet (IMF)

Det internasjonale pengefondet (IMF) er en særorganisasjon etablert på bakgrunn av en traktat som ble utarbeidet av representanter fra 45 land på en konferanse i Bretton Woods, USA, juli 1944. Traktaten og dermed fondet, trådte i kraft den 27.desember 1945.

IMF ble født samtidig som Verdensbanken og det som senere skulle bli WTO (Verdens Handelsorganisasjon).

Verden hadde opplevd to verdenskriger, og ikke minst en stor økonomisk krise på 1930-tallet. Nå ville verdens ledere konstruere institusjoner som skulle forhindre nye verdensomspennende økonomiske kriser.

IMF ble opprettet med formål om å overvåke verdensøkonomien, gi råd til verdens stater om økonomisk politikk og gi kortsiktige nødlån hvis land skulle komme opp i en økonomisk krise.

En av forskjellen mellom Verdensbanken og IMF ligger i at IMF ofte har langsiktige makroøkonomiske målsetninger, mens Verdensbanken i større grad finansierer enkeltprosjekter i utviklingsland.

IMF sier selv at de jobber "for internasjonalt valutasamarbeide, finansiell stabilitet og for å promotere internasjonal handel".

Organiseringen av IMF

Hvert medlemsland har en såkalt kvote i fondet som tilsvarer landets "vekt" i verdensøkonomien. Kvotestørrelsen bestemmer landets innflytelse/stemmevekt i bidrag, adgang og andel tildeling av ressurser.

IMFs virksomhet er konsentrert om tre hovedaktiviteter: overvåking av økonomien i medlemslandene, lån i krisesituasjoner og teknisk assistanse.

Sammen med Verdensbanken spiller IMF en viktig rolle i arbeide med å finansiere prosjekter i fattige land og bidra til makroøkonomisk utvikling. Metodene brukt av Verdensbanken og IMF er noe som stadig diskuteres og kritiseres.

Fondets øverste organ er representantskapet. De nordiske og baltiske landene har en felles representant i IMFs styre. Fondet har 188 medlemsland og har sitt sete i Washington D.C.

Pengefondet og strukturtilpasning

På 80-tallet begynte IMF å kreve at land som fikk lån av Fondet måtte ha såkalte strukturtilpasningsprogram (SAP) på plass. Målet med programmene var makroøkonomisk stabilitet. 

De første strukturtilpasningsprogrammene inneholdt en rekke krav som utviklingsland måtte akseptere dersom de skulle få lån og bistand. Dette inkluderte krav om handelsliberalisering, privatisering, nedbygging av statens rolle i økonomien og kutt i offentlige utgifter.

På 1990-tallet introduserte IMF gjeldssletteprogram - Heavily Indebted Poor Country Initiative (HIPC). Gjennom dette initiativet kunne fattige land få gjeldsslette, så lenge de innførte strukturtilpasningsprogram.

Mange utviklingsland betalte ned lån til IMF i løpet av 1990-tallet og 2000-tallet. Fondet fikk i perioden færre og færre låntakere.

Dette snudde med finanskrisen i 2008, da Fondet fikk nye ressurser, og nye land måtte be om IMF lån. I dag er Fondet mest opptatt av å løse Euro-krisa. På begynnelsen av 2012 var 76 prosent av Fondets utestående kreditt til europeiske land.

Samtidig er gjeldssletteprogrammet for de fattige (HIPC) i ferd med å gå inn i sin sluttfase.

Kritikk mot IMF

Mange av IMFs medlemsland opplevde store økonomiske kriser på slutten av 1990-tallet. Kritikere mente krisene blant annet oppsto på grunn av feilslåtte råd fra IMF – og at økonomisk utvikling sjelden eller aldri har skjedd gjennom privatisering og frihandel alene.

SAP inneholdt den samme økonomiske pakken for alle land i Sør, og programmene tok altså ikke hensyn til nasjonale forhold.

(Kilder brukt i denne artikkelen: Slett U-landsgjelda (SLUG), Wikipedia og IMF.)

Lær mer

IMFs egne sider

Temasider om fattigdom