[[suggestion]]
Nedrustning

Hva er nedrustning?

Nedrustning er en betegnelse som bruker om arbeidet for å redusere mengden våpen i verden, slik som når et land bygger ned sitt militære og ødelegger sine våpen. Nedrustning kan også handle om en fullstendig avskaffelse av en bestemt type våpen.

Etter andre verdenskrig har debatten om nedrustning spesielt handlet om atomvåpen. Den viktigste avtalen for regulering av atomvåpen er ikkespredningsavtalen. Alle land i verden unntatt India, Pakistan, Israel og Sør-Sudan har signert avtalen, og Nord-Korea trakk seg fra avtalen i 2003.  

Atomvåpen er et såkalt masseødeleggelsesvåpen, og sammen med kjemiske og biologiske våpen, kalles disse for ikke-konvensjonelle våpen. Eksempler på konvensjonelle våpen er håndvåpen, landminer og klasebomber.  

I FN-pakten står det om nedrustning:

 «For å fremme opprettelsen og opprettholdelse av internasjonal fred og sikkerhet med minst mulig spill av menneskelig arbeidskraft og økonomiske ressurser til rustninger, skal Sikkerhetsrådet være ansvarlig for [...] å utarbeide planer om innføring av et system for regulering av rustningene, som skal forelegges de Forente Nasjoners medlemmer.

«Generalforsamlingen kan drøfte de alminnelige prinsipper for samarbeid for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, herunder også prinsippene for nedrustning og regulering av rustningene, og kan vedta anbefalinger om slike prinsipper til medlemmene eller Sikkerhetsrådet eller til både medlemmene og Rådet.»



Hvordan arbeider FN med nedrustning?

Nedrustning av våpen er en viktig del av FNs arbeid for fred og sikkerhet. FN har for eksempel et eget kontor for nedrustningssaker (UNODA), der alle medlemslandene mer med, i tillegg til en egen nedrustningskommisjon. Nedrustning er også nedfelt i FN-pakten, hvor Sikkerhetsrådet har hovedansvaret for «regulering av rustningene».

FN arbeider med nedrustning av følgende våpentyper:

  • Atomvåpen
  • Kjemiske våpen
  • Biologiske våpen
  • Håndvåpen
  • Landminer
  • Klasebomber

FNs fredsbevarende operasjoner arbeider med nedrustning

Alle FNs fredsoperasjoner har retningslinjer for nedrustning, demobilisering og reintegrering. Nedrustning går på å samle inn våpen brukt av de krigførende partene; demobilisering går på å bryte opp opprørsgrupper og militia; og reintegrering går på å få tidligere soldater inn i sivilsamfunnet igjen.

FNs generalforsamling arbeider med nedrustning

FNs generalforsamling er delt inn i ulike komitéer hvor ulike temaer diskuteres. Generalforsamlingens første komité er knyttet til internasjonal sikkerhet og nedrustning. Komitéen behandler hvert år rundt femti resolusjoner.

Tilsynskonferansen 

Hvert femte år møtes verdens land på FNs tilsynskonferanse. Der diskuterer de nedrustning av atomvåpen og reviderer ikkespredningsavtalen. Det er en avtale som skal forhindre spredning av atomvåpen i verden.

Ikkespredningsavtalen

Ikkespredningsavtalen er den viktigste internasjonale avtalen om atomvåpen. Avtalen har tre hovedmål: ikkespredning, avvæpning, og fredelig bruk av atomteknologi.

Atomvåpen

Atomvåpen, også kalt kjernefysiske våpen, er den kraftigste våpentypen i verden. Eksplosjonen i en atombombe skjer ved frigjøring av kjerneenergi, enten ved at atomer deles (fisjon) eller smelter sammen (fusjon).

Atomvåpen basert på fisjon skjer ved spalting av uran eller plutonium. Atomvåpen basert på fusjon skjer gjennom sammensmelting av hydrogenkjerner. Sistnevnte blir derfor ofte kalt hydrogenbombe, selv om det er en type atomvåpen det også.

USA brukte atomvåpen under andre verdenskrig

16. juli 1945 ble den første prøvesprengningen av atomvåpen utført i New Mexico i USA. 6. august samme år brukte USA for første gang atombomben i krig. Bomben ble sluppet over byen Hiroshima i Japan. Tre dager etter slapp USA enda en atombombe over Japan, denne gangen over byen Nagasaki. Dette er de to eneste atombombene som har blitt brukt i krig noensinne.

Etter andre verdenskrig har nedrustningsarbeidet foregått i nær tilknytning til FN. Oppmerksomhet har blitt viet atomvåpen spesielt på grunn av atomvåpenkappløpet mellom supermaktene USA og Sovjetunionen under den kalde krigen, og spredningen av atomvåpen i denne perioden, altså at flere land fikk atomvåpen.

  • 1945: USA bruker atomvåpen mot Japan i 1945, som en del av andre verdenskrig.

    1949: Sovjetunionen utfører prøvesprengninger med atomvåpen.

    1952: Storbritannia utfører prøvesprengninger med atomvåpen.

  • 1957: Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) blir opprettet og er en del av FN-systemet. IAEA er tillagt kontrollfunksjoner for å hindre at materiale som kan brukes til atomvåpen kun brukes til atomkraft.

    1960: Frankrike utfører prøvesprengninger med atomvåpen.

    1962: FNs generalforsamling fordømmer alle prøvesprengninger av atomvåpen, og krever at disse skal stanses før året er omme.

    1963: Prøvestansavtalen blir inngått mellom Storbritannia, USA og Sovjetunionen. Avtalen forbyr atomvåpenprøver i luft, under vann og i verdensrommet. Unntak fra avtalen er underjordiske eksplosjoner.

    1964: Kina utfører prøvesprengninger med atomvåpen.

  • 1968: Ikkespredningsavtalen blir vedtatt. Avtalen hevder det kun er de landene som har gjennomført atomprøvesprengning før 1. januar 1967 som har lov å ha atomvåpen. Det vil si USA, Sovjetunionen, Storbritannia, Frankrike og Kina.

    1969: FNs generalforsamling vedtar at 1970-tallet skal være nedrustningstiåret. Medlemslandene oppfordres til å redusere antallet masseødeleggelsesvåpen.

    1970: Ikkespredningsavtalen trer i kraft.

    1972: Den første SALT 1-avtalen blir undertegnet mellom USA og Sovjetunionen for å begrense produksjon og utplassering av atomvåpen. ABM – (Anti Ballistic Missile Treaty) blir inngått mellom USA og Sovjetunionen. Avtalen setter en begrensning på antallet rakettforsvarssystemer de to landene kan ha.

  • 1979: SALT 2-avtalen blir undertegnet. Avtalen skal begrense både offensive atomvåpen og utplassering og testing av bevegelige interkontinentale raketter.

    1983: USAs president Ronald Reagan lanserer «Strategic Defense Initiative» (SDI), et rakettforsvarssystem som har til hensikt å verne USA mot atomvåpenangrep fra Sovjetunionen. Noen av planene går ut på å plassere raketter på satellittsystemer i verdensrommet. Programmet får derfor tilnavnet «Star Wars».

  • 1987: INF-avtalen (Intermediate-Range Nuclear Forces Treaty) mellom USA og Sovjetunionen blir undertegnet. Den forplikter landene til å fjerne landbaserte mellomdistanseraketter, og forbyr partene å anskaffe nye. Avtalen blir oppfattet som et gjennombrudd i forhandlingene mellom øst og vest.

    1991: START-I (Strategic Arms Reduction Treaty) blir inngått. Avtalen er en utvidelse av SALT-avtalene. Den forutsetter at USA og Sovjetunionen skal redusere sine arsenaler av atomvåpen innen år 2001. Samme år oppløses Sovjetunionen, den kalde krigen er over, og Russland tar over Sovjetunionens folkerettslige forpliktelser.

Forsøk på å regulere atomvåpen gjennom internasjonale avtaler

De viktigste avtalene om regulering av atomvåpen er prøvestansavtalen fra 1963 og ikkespredningsavtalen fra 1968. Mens ikkespredningsavtalen handler om å begrense hvilke stater som eier atomvåpen, handler prøvestansavtalen om å forby testing av atomvåpen.

7. juli 2017 vedtok FNs generalforsamling en avtale som forbyr stater både å utvikle, prøvesprenge, produsere og skaffe atomvåpen. 112 land stemte for avtalen. Norge var ikke blant disse. Begrunnelsen til den norske regjeringen var at avtalen ikke vil skape fremgang fordi den ikke støttes av noen av de landene som har atomvåpen, og at det er uaktuelt for Norge å støtte et forslag i FN som svekker NATO som forsvarsallianse. Den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen (ICAN) mottok Nobels fredspris i 2017, blant annet for sitt arbeid med denne avtalen. 

I oktober 2018 besluttet USA å trekke seg ut av den såkalte INF-avtalen (Intermediate-Range Nuclear Forces Treaty). INF-avtalen er en nedrustningsavtale mellom USA og Russland som forbyr landbaserte mellomdistanseraketter. Slike våpensystemer kan utstyres med atomvåpen. Avtalen ble inngått i 1987. Det at avtalen forkastes kan være et tegn på – og i seg selv bidra til – et nytt våpenkappløp.   

Hvilke land har atomvåpen?

Det er ni land man vet har atomvåpen i verden i dag. Russland, Kina, USA, Storbritannia og Frankrike er "lovlige" atomvåpenstater. India, Pakistan, Israel og Nord-Korea rapporterer ikke sine våpen.

Antall atomvåpem fordelt på land per januar 2017:

Land Utplasserte stridshoder*Andre stridshoderTotalt
USA 1 8005 0006 800
Russland1 9505 0507 000
Storbritannia12095215
Frankrike28020300
Kinaukjent270270
Indiaukjent120-130120-130
Pakistanukjent130-140130-140
Israelukjent8080
Nord-Koreaukjent10-2010-20
TOTALT 4 15010 78514 935

*utplasserte stridshoder referer til våpen som enten er festet på missiler eller er plassert på baser med operasjonelle styrker.

Kilde: SIPRI Year Book 2017

Våpenhandel

Hvert år drepes og lemlestes tusener av mennesker av håndvåpen, landminer og klasebomber. Slike våpen er eksempler på såkalte konvensjonelle våpen. Handel med konvensjonelle våpen blir forsøkt regulert gjennom våpenhandelsavtalen.

Hva er konvensjonelle våpen?

Konvensjonelle våpen er betegnelsen på alle våpen som faller utenfor kategorien masseødeleggelsesvåpen. Eksempler på slike våpen er stridsvogner, kamphelikoptre, kampfly, krigsskip, ammunisjon og artilleri. Konvensjonelle våpen er de mest brukte våpnene i konflikt.

Hvordan kontrolleres våpenhandelen? 

I 1991 opprettet FN et register for konvensjonelle våpen, forkortet som UNROCA. Her kan stater årlig rapportere inn hvilke våpen de eksporterer og importerer, og hvor mye. Dette er en måte å skape åpenhet rundt omfanget av våpenhandelen, men det sier ingenting om hva våpnene skal brukes til.

I april 2013 vedtok FNs generalforsamling våpenhandelsavtalen som krever at land iverksetter nasjonale tiltak for å kontrollere våpeneksport

Våpenhandelsavtalen

Arms Trade Treaty (ATT) er navnet på avtalen som for første gang skal kontrollere internasjonal handel med konvensjonelle våpen.

Håndvåpen

Det produseres ca 8 millioner håndvåpen hvert år og over 1000 selskaper og 100 land er involvert i produksjonene av disse våpnene. Det er vanskelig å vite hvor mange håndvåpen som finnes i verden fordi mesteparten av våpnene befinner seg i sivile hender, men det anslås at minst 875 millioner til enhver tid er i omløp. 

På grunn av manglende regulering, kan håndvåpen enkelt finne veien til det ulovlige markedet gjennom tyveri, «lekkasje» fra militære beholdninger og korrupsjon. Rundt 20 prosent av all handel med håndvåpen er ulovlig. Dette tilsvarer 5,5 milliarder kroner årlig. 

FN anslår at over 500 000 mennesker dør årlig på grunn av væpnet vold - flertallet av disse blir drept med håndvåpen. Den første FN resolusjonen om håndvåpen kom i 1996, etterfulgt av en konferanse i 2001 om ulovlig smugling av håndvåpen. Håndvåpen er definert som et konvensjonelt våpen og vil bli regulert gjennom våpenhandelsavtalen. (Les mer om våpenhandelsavtalen over).

Landminer

Landminer er eksplosiver som blir lagt i jorden under konflikter for å forhindre at fiendtlige styrker får adgang til et område. De detoneres blant annet ved trykk, vibrasjoner eller lyd.

Det var under andre verdenskrig at landminer først ble brukt i stor skala, ved at de ble lagt ned for hånd. På 1960-tallet ble det mulig å spre landminer over store områder gjennom å bruke fly eller raketter.

Landminer utgjør stor fare for sivilbefolkningen. Etter at konflikter er over blir landminene liggende igjen og gjør store landområder utilgjengelig for bruk.

En landmineeksplosjon kan føre til amputasjoner, blindhet og dødsfall. Det krever store ressurser i form av teknologi, opplæring og personell for å fjerne landminer.

Minekonvensjonen

Minekonvensjonen forbyr medlemslandene enhver bruk, lagring, produksjon og distribusjon av miner til bruk mot mennesker. I tillegg pålegges medlemslandene å ødelegge eksisterende minelagre. Flere av de største mineprodusentene og –forbrukerne i verden har ennå ikke skrevet under avtalen.

Klasevåpen

Helt siden andre verdenskrig har klasevåpen blitt brukt i krigføring. Klasebomber dreper sivile lenge etter at bombene har blitt sluppet. I dag jobbes det med et internasjonalt forbud mot klasevåpen.

Klasevåpen er ammunisjon som består av en beholder som inneholder mindre ammunisjonsenheter. Disse enhetene kan være granater og miner. Den mest kjente formen for klasevåpen er klasebomber. Klasebomber består av mindre bomber som spres over et område når den større bomben treffer bakken. De små bombene blir ofte liggende uten å ha sprengt. De kan eksplodere plutselig lenge etterpå og utgjør på samme måte som landminer en stor trussel mot sivilbefolkningen i fredstid.

Områder i Sørøst-Asia, Midtøsten, Balkan, Kaukasus, Vest-Sahara og Afghanistan er noen av områdene som er hardest rammet av klasevåpen. Og etter krigen i Libanon i 2006 gikk FN hardt ut mot bruken av klasebomber.

Forsøk på å forby klasevåpen

3. desember 2008 ble konvensjonen om klaseammunisjon underskrevet i Oslo av 94 land. Avtalen trådte i kraft 1. august 2010. De største produsentene og brukerne av klasevåpen, som USA, Russland, Kina, Israel, Pakistan og India, var ikke vært med i forhandlingene.

Selv om avtalen ikke er et totalforbud, forbyr den i praksis all klaseammunisjon som noen gang er blitt brukt i krigshandlinger.

Konvensjonen om klaseammunisjon

Avtalen om forbud mot klaseammunisjon innebærer et totalforbud mot enhver bruk, produksjon, lagring og salg av denne typen ammunisjon i alle land som skriver under. Forbudet omfatter også enhver form for hjelp til andre land som bruker, produserer, lagrer eller selger klaseammunisjon.

 

Lær mer

Spørsmål om denne siden? Ta kontakt:

Jonas Iversen

Jonas Iversen

Rådgiver 22 86 84 04