[[suggestion]]
Demokrati og medborgerskap

Ordet demokrati kommer fra gresk og betyr folkestyre. Det er en styreform der folket bestemmer hva slags politikk som skal føres.

Det finnes ulike definisjoner og oppfatninger på hva et demokrati er. Historisk har mye av diskusjonen om demokrati dreid seg om hvilke grupper i samfunnet som skal være med å bestemme, for eksempel hvem som skal ha stemmerett.

Er demokrati noe mer enn at flertallet bestemmer? Hva har medborgerskap med demokrati å gjøre? Og hvilken rolle spiller befolkningens rettigheter for deres muligheter for makt og påvirkning i et demokrati?

Artikkelen svarer på hva demokrati og medborgerskap er, diskuterer forholdet mellom demokrati og menneskerettigheter, og beskriver hvordan FN jobber med demokratiutvikling.

Hva er demokrati?

Demokrati har fire dimensjoner:

1) en statsform med folkestyre

2) menneskerettigheter og en uavhengig domstol

3) borgernes aktive deltakelse 

4) demokrati som et felles verdigrunnlag for befolkningen

Jo mer av de fire dimensjonene et land oppfyller, desto mer demokratisk kan landet sies å være. Demokrati er vel så mye en prosess som det er et mål. Det er derfor ikke noe en stat kan gjøre seg helt ferdig med, men noe et samfunn må arbeide med kontinuerlig.

1) Demokrati som statsform med folkestyre

Folkestyre handler om at et lands befolkning skal ha stor påvirkning på styringen av landet. Demokrati skiller seg fra styreformer der det er én person, eller en liten gruppe personer som styrer, uten at befolkningen har stor påvirkning på hvem disse personene er eller hva de skal bestemme.

Det er forskjellige måter en befolkning kan være med å styre et land på. Vanligvis innebærer det at befolkningen velger representanter som styrer på vegne av dem. Dette kalles indirekte eller representativt demokrati. En viktig del av et demokrati er at befolkningen kan stemme inn og bytte ut sine ledere gjennom frie og rettferdige valg. Personene som blir valgt som politiske ledere kalles politikere. Politikerne representerer som regel et politisk parti.   

Noen politiske spørsmål kan avgjøres direkte gjennom en folkeavstemning. Dette kalles direkte demokrati og brukes primært i tilfeller der det er mulig å svare ja eller nei på et konkret spørsmål, som for eksempel ja eller nei til om Norge skal bli medlem av EU. I en direkte folkeavstemning gis befolkningen mulighet til å stemme over én bestemt sak, uten å stemme på folkevalgte representanter eller politiske partier.

2) Menneskerettigheter og en uavhengig domstol

Demokrati går ut på at befolkningen i et land skal ha stor påvirkning på styringen av landets politikk. Demokrati går også ut på at staten samtidig sikrer at grunnleggende menneskerettigheter ivaretas. Dette skjer blant annet ved at landet er en såkalt rettsstat, med en uavhengig domstol som kan sikre at regjeringen ikke bryter befolkningens rettigheter.

En demokratisk styreform kjennetegnes gjerne ved at statsmakten er fordelt mellom et lovgivende-, et utøvende- og et dømmende organ, dvs. et parlament, en regjering og en domstol.

En mangelfull måte å definere demokrati på er å definere det som et flertallsstyre, altså at et land er demokratisk så lenge flertallet i befolkningen bestemmer, uansett hva bestemmelsene går ut på. Problemet med en slik definisjon er for eksempel hvis flertallet i et samfunn bestemmer at resten av befolkningen skal miste sine demokratiske rettigheter, slik som stemmeretten. Selv om det da er flertallets vilje, bør ikke landet kalles demokratisk siden befolkningen ikke lenger har de samme mulighetene til å delta i folkestyret.

I et velfungerende demokrati lages og vedtas politikken på bakgrunn av offentlig diskusjon og debatt, i et samfunn med fri presse, en uavhengig domstol og et aktivt sivilsamfunn. En definisjon på demokrati som inkluderer respekten for menneskerettighetene kalles ofte for et liberalt demokrati.

3) Borgernes aktive deltakelse

Et land blir mer demokratisk hvis befolkningen er aktive deltakere i den politiske styringen av landet. Det er mange måter å være en aktiv deltaker på. Det kan handle om å følge med på politiske diskusjoner og debatter, stemme ved valg, eller være medlem i organisasjoner og politiske partier. Politisk aktive borgere kan også delta selv i politiske debatter og markeringer, eller være med å arrangere dem.

For at et demokrati skal ha demokratisk valgte representanter, er det en forutsetning at det finnes borgere som er villig til å stille til valg og ta på seg slike politiske verv, enten det er i organisasjoner eller i partier.

Politisk deltakelse henger sammen med det som kalles medborgerskap, som handler både om mulighetene for å kunne delta i demokratiet, og om borgernes ansvar og faktiske deltakelse i demokratiet, altså at et samfunn har aktive medborgere. (Les mer om hva medborgerskap er lenger ned).

Organisasjonsfrihet er en menneskerettighet som gjør politisk deltakelse mulig ved at borgerne kan organisere seg i politiske partier og organisasjoner. Organisasjonsfrihet gir også arbeidstakere rett til å organisere seg i fagforeninger, som bidrar til å gjøre arbeidslivet mer demokratisk. Fagforeningene er avhengig av arbeidstakeres medlemskap og aktive deltakelse.

Når fagforeninger snakker sammen med både myndighetene og arbeidsgivernes organisasjoner om hvilke regler som skal gjelde for arbeidslivet, kalles dette et trepartssamarbeid. Norge er kjent for å ha et velorganisert arbeidsliv, og trepartssamarbeidet er en del av et felles verdigrunnlag i det norske demokratiet. 

4) Demokrati som felles verdigrunnlag

For at et demokrati skal fungere godt må det være støtte i befolkningen om at demokratiske prinsipper skal følges. En slik støtte hviler på at befolkningen i stor grad har demokrati som et felles verdigrunnlag.

Et eksempel på et demokratisk verdigrunnlag er synet på at demokratisk valgte ledere i utgangspunktet er legitime ledere, selv om de kanskje kommer fra partier man er uenig med.

Det engelske tidsskriftet The Economist har en måling kalt Demokrati-indeksen hvor ulike lands grad av demokrati måles. Målingen vurderer både valgprosesser, regjeringens funksjonalitet, befolkningens rettigheter, politisk deltakelse og politisk kultur. Politisk kultur i et demokrati handler blant annet om demokrati som et felles verdigrunnlag. 

Å sikre politisk representasjon for ulike grupper i samfunnet er også en viktig demokratisk verdi. Tanken er at de folkevalgte skal reflektere befolkningen på en god måte.  

Ulike gruppers representasjon i demokratiet 

Et samfunn består ikke bare av individer, det består også av ulike typer grupper med forskjellige interesser og med ulike muligheter for makt og påvirkning. Slike grupper kan for eksempel være basert på kjønn, religion, etnisitet eller geografisk tilhørighet.

Hvilke grupper som bør ha spesielle rettigheter - og hvilke rettigheter dette skal være - er politiske spørsmål. I 1814 ga for eksempel den norske grunnloven stemmeretten kun til bestemte grupper menn i samfunnet, slik som menn med eiendom. Dette er i dag ansett som udemokratisk og et brudd på menneskerettighetene.  

Et land består ofte av forskjellige etniske eller nasjonale minoriteter som kanskje bør sikres spesiell beskyttelse eller ha bestemte rettigheter og påvirkningsmuligheter som gruppe. I Norge er samene en nasjonal minoritet som har såkalte kollektive rettigheter, altså rettigheter som gjelder for gruppen som helhet.

Samene – en nasjonal minoritet i Norge    

Samene er definert som urfolk og har derfor kollektive rettigheter gjennom ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter. ILO er FNs særorganisasjon for arbeidslivet, og er en viktig kilde til en rekke menneskerettigheter. (Les mer om ILO her.)

Samene har et eget folkevalgt organ i Norge som kalles Sametinget. Det skal bidra til en likeverdig og rettferdig behandling av det samiske folket, og beskytte samene mot uheldige inngrep fra den norske staten.

Sametinget arbeider for at samene kan ivareta sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv i Norge, i møte med majoritetsbefolkningen. Sametinget er den eneste folkevalgte forsamlingen i Norge med krav om at det skal være minst 40 prosent av hvert kjønn på valglistene.

Representasjon av kvinner i folkevalgte forsamlinger

Likestilling mellom kjønnene er vesentlig både for demokratiet og for menneskerettighetene. Kvinner var lenge ekskludert fra folkevalgte forsamlinger i Norge, noe som i dag anses som diskriminerende og udemokratisk.

Selv om ideen om demokrati stod sentralt da den norske grunnloven ble vedtatt i 1814, var det kun tre grupper av menn i befolkningen som fikk stemmerett: Embetsmenn, bønder og byborgere. Innføringen av stemmerett for alle menn, og deretter kvinner, skjedde gradvis. Kvinner fikk stemmerett og valgbarhet ved stortingsvalg i 1913, nesten hundre år etter at Grunnloven ble vedtatt.

Norge er blant landene i verden i dag med størst grad av likestilling mellom kjønnene. Likevel er de fleste folkevalgte forsamlinger i Norge fortsatt mannsdominerte.

Å styrke likestillingen mellom kjønnene er en sak som angår alle verdens land. FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 oppfordrer alle FNs medlemsland til å øke representasjonen av kvinner i posisjoner som beslutningstakere, på alle nivåer i samfunnet.

FNs bærekraftsmål 5.5 handler om å «sikre kvinner fullstendig og reell deltakelse og like muligheter til ledende stillinger på alle nivåer i beslutningsprosessene i det politiske, økonomiske og offentlige liv».  

Les mer om kvinner og likestilling her

Geografisk inndeling

Det er også vanlig å ta hensyn til geografi når det er snakk om ulike gruppers politiske representasjon i et demokrati. Hvor i landet en person bor kan påvirke hvilke politiske saker personen synes er viktig.

Prinsippet om geografisk representasjon handler om å sikre at hele landet, sett ut ifra et geografisk perspektiv, er representert i nasjonalforsamlingen. Da blir de forskjellige interessene som befolkningen i de ulike områdene i landet har, bedre tatt hensyn til.

I Norge velges det 169 representanter fra 19 valgdistrikt til Stortinget hvert fjerde år.

Hva er medborgerskap?

Medborgerskap har to dimensjoner: 1) inkludering og like rettigheter for alle borgere, og 2) borgernes aktive deltakelse i samfunnet.

Medborgerskap handler om at alle i befolkningen blir behandlet som likeverdige medlemmer av samfunnet. Altså at du som borger får oppfylt de samme rettighetene som andre borgere, for eksempel gjennom å ha lik tilgang til velferdstjenester eller lik mulighet til å stemme ved politiske valg.

Begrepet medborgerskap brukes også om borgernes plikter og deres aktive deltakelse i samfunnets politiske og sivile liv. Et levende og levedyktig demokrati krever både like rettigheter – altså muligheten til aktivt medborgerskap – og at borgere faktisk benytter seg av den muligheten og er aktive medborgere.

En person kan kalles en global medborger hvis vedkommende er bevisst på at våre lokale handlinger påvirker verden som helhet, og føler et ansvar for dette globale fellesskapet.

Sammenhengen mellom menneskerettigheter og demokrati

Siden FNs menneskerettighetsråd ble etablert i 2006 har det vedtatt en rekke resolusjoner som vektlegger det gjensidig forsterkende forholdet mellom demokrati og menneskerettigheter. Mangel på demokrati, svake institusjoner og dårlig politisk styring er blant hovedårsakene til at menneskerettighetsbrudd blir begått.

I 2002 erklærte FNs menneskerettighetskommisjon (forløperen til FNs menneskerettighetsråd) følgende punkter som essensielle elementer i et demokrati:

  • Respekt for menneskerettighetene, spesielt organisasjonsfrihet og ytringsfrihet
  • At tilgang på makt og maktutøvelse skjer i tråd med landets lover
  • At frie og rettferdige valg gjennomføres regelmessig
  • Et flerpartisystem med et mangfoldig sivilsamfunn
  • Maktfordeling – å skille mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt.  
  • Et uavhengig rettsapparat
  • Et åpent, gjennomsiktig og ansvarliggjort statsapparat
  • Mangfoldige, frie og uavhengige medier    

Verdenserklæringen om menneskerettigheter, som FN vedtok i 1948, hevder at «folkets vilje skal være grunnlaget for autoriteten til enhver regjering». Dette prinsippet for demokrati ble styrket ytterligere i FNs konvensjon om politiske og sivile rettigheter fra 1966, som forplikter medlemslandene å sikre borgernes ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, rett til politisk deltakelse, og rett til å stemme og stille til valg. Denne konvensjonen er bindende for de 172 landene som har ratifisert konvensjonen, som utgjør nesten 90 prosent av alle FNs medlemsland.

FNs kvinnekonvensjon, som er ratifisert av 189 land, krever at medlemsstatene sikrer kvinner lik rett som menn til å stemme ved valg, til å bli valgt, og til å delta i det offentlige og politiske liv, inkludert som beslutningstakere, både nasjonalt og internasjonalt.

Demokrati er en grunnleggende byggestein for fred, bærekraftig utvikling og menneskerettigheter.

Antonio Guterres, FNs generalsekretær, fra en uttalelse på den internasjonale dagen for demokrati, 15. september 2019.

FN og demokrati

Da FN ble grunnlagt i 1945 ble ikke ordet demokrati inkludert i FN-pakten. Likevel har prinsippet om folkestyre vært med FN fra begynnelsen. FNs generalforsamling har siden 2005 erklært at «demokrati er en universell verdi som baseres på befolkningens fritt uttrykte vilje».

FN har gjort mer for å støtte og styrke demokratisk styring rundt om i verden enn noen annen internasjonal organisasjon. FN har bistått med gjennomføringen av frie og rettferdige valg, gitt støtte til sivilsamfunn og demokratiske institusjoner verden over, og bidratt til utforming av staters grunnlover. FN har også vært en viktig arena for avkolonialisering, der en rekke land har krevd retten til frigjøring og selvbestemmelse.

Demokrati er med andre ord ett av FNs sentrale verdier, selv om verdensorganisasjonen ikke fremmer en bestemt styringsmodell som alle land skal følge. FNs arbeid med demokrati er tett knyttet til FNs arbeid for fred og bærekraftig utvikling, og FN anser demokrati for å være en god måte å virkeliggjøre menneskerettighetene på. 

Hvordan jobber FN med demokratiutvikling?

FN arbeider med demokrati på mange ulike måter, for eksempel gjennom UN Women, FNs utviklingsfond (UNDP), FNs demokratifond (UNDEF), FNs fredsbevarende operasjoner og FNs høykommissær for menneskerettigheter.

FN bidrar til demokrati ved

  • å hjelpe nasjonalforsamlinger med å utvikle gode systemer for maktfordeling og ansvarliggjøring av beslutningstakere
  • å hjelpe stater med å styrke uavhengige og nasjonale domstoler og menneskerettighetsinstitusjoner
  • å hjelpe stater med å sikre ytrings- og pressefrihet gjennom å utvikle gode lover og å styrke medienes kapasitet   
  • å hjelpe stater med å utvikle lovverk som ivaretar organisasjonsfriheten
  • å styrke staters evne til å gjennomføre frie og rettferdige valg
  • å promotere kvinners deltakelse i den politiske og offentlige styringen av samfunnet 

FNs arbeid med demokrati ble mer direkte og omfattende etter den kalde krigens slutt. Siden 1991 har FN bidratt i gjennomføringen av nasjonale valg i mer enn hundre land. FNs støtte til gjennomføring av frie og rettferdige valg i et land er ofte en del av FNs fredsbevarende eller fredsbyggende operasjoner.

Kilder

Bøker:

Nettsider: UN.org, Sametinget.no, Stortinget.no, Store Norske Leksikon, Jusleksikon.no.   

Ressurser