[[suggestion]]
Nelson Mandela og apartheid
Nelson Mandela og apartheid
Nelson Mandela hever knyttneven mens han taler til FNs Generalforsamling og Spesialkomiteen mot apartheid. Bildet er tatt 22. juni 1990. Foto: UN Photo/Pernaca Sudhakaran

Nelson Mandela ble etter hvert Sør-Afrikas første afrikanske president. Han er også den første personen som har fått en internasjonal dag oppkalt etter seg. I 1993 var han i Oslo for å motta Nobels Fredspris for arbeidet han hadde gjort med å stanse apartheidregimets politikk. Men før det kjempet Mandela en lang kamp og måtte sitte mange år i fengsel på øya Robben Island.

Nelson Mandela

Nelson Mandela var høvdingsønnen som ble advokat. Han var frihetsforkjemperen som til slutt ble Sør-Afrikas første president valgt i et fritt og demokratisk valg.

Nelson Mandela ble født i 1918, og vokste opp i et Sør-Afrika hvor den «ikke-hvite» befolkningen ble mer og mer diskriminert. Han het egentlig Rolihlahla. Det er xhosa og kan oversettes til «bråkmaker». Da han begynte på skolen fikk han det engelske navnet Nelson. Skolesystemet tillot ikke at man hadde afrikanske navn eller snakket afrikanske språk, selv om dette var elevenes morsmål. Apartheid-regimet bestemte at man skulle skrive og snakke på et språk kalt afrikaans, som ligner på nederlandsk.

Advokat

Nelson Mandela studerte i mange år, og utdannet seg til å bli advokat. I 1952 åpnet han og Oliver Thambo et eget advokatkontor i Johannesburg. De var ikke de eneste afrikanske advokatene i Sør-Afrika, men de var de eneste som eide sitt eget advokatkontor.

Kan afrikanere bli piloter?

Apartheid påvirket alle sørafrikanere. Målet til myndighetene var å skape separate samfunn. Afrikanske barn ble lært opp til at de ikke passet inn i det hvite samfunnet. Selv Nelson Mandela som kjempet for at alle skulle ha like rettigheter, ble påvirket av apartheid.

I 1962 reiste han for første gang til utlandet. Da besøkte han flere afrikanske land som nylig var blitt selvstendige. Fram til da hadde de vært kolonier som ble styrt av enten Storbritannia eller Frankrike.

Da han fløy til Etiopia, la han merke til at flygeren var afrikansk, akkurat som han selv. Han ble litt nervøs. Kunne en afrikaner styre et fly, spurte han seg selv. Da skjønte han plutselig at det var slike tanker apartheidmyndighetene ville at folk skulle tenke. At folk skulle tenke at afrikanere ikke var smarte nok til å bli piloter, fordi de var mindreverdige. Mandela skjente på seg selv for å ha tenkt slik.



En frihetskjemper blir til

Etter 1948 ble kampen spesielt rettet mot apartheidpolitikken regimet førte for å holde landets ulike folkegrupper adskilt. Det hvite mindretallet som styrte lagde et system der de svarte fikk mindre og mindre rettigheter i sitt eget land. Det ble delt inn soner som separerte sørafrikanerne. Hvite fikk bo best, mens svarte måtte bo tett i tett i områder utenfor byene. De som ikke var hvite fikk også dårligere kvalitet på sykehus og skoler. Den svarte befolkningen ble holdt nede både politisk, økonomisk og kulturelt.

Mandela reagerte på den urettferdige behandlingen hans eget folk ble utsatt for.  Som 25-åring han medlem av Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC). Organisasjonen jobbet for demokrati og for en rettferdig fordeling av jord og eiendom i landet.

ANC blir forbudt

Mandela ville egentlig kjempe mot regimet uten vold, men da apartheid-regimet erklærte ANC for forbudt i 1960, valgte medlemmene av partiet å ta i bruk en voldelig taktikk.  I 1961 ble den militære undergruppen Umkhonto we Sizwe opprettet. Umkhonto we Sizwe betyr Nasjonens spyd. De ville utføre sabotasjeaksjoner som rammet regimet.

Mandela endret senere mening og ville ikke bruke væpnet konflikt. Samtalene han fikk i gang med regimet ble avgjørende for å frigjøre Sør-Afrika fra apartheid.

Winnie Mandela - "nasjonens mor"

Mandela møtte sin andre kone Winnie i Soweto i 1957 og giftet seg med henne året etter. Sammen fikk de døtrene Znenani og Zindzi. Mens Mandela satt i fengsel på Robben Island kjempet Winnie videre mot apartheidregimet. Hun ble en ledende og innflytelsesrik person i ANC. For mange sør-afrikanere ble hun "nasjonens mor".



Villig til å dø for saken

Mandela ble flere ganger arrestert og stilt for retten for sin aktivitet i ANC. I 1956 ble han tiltalt for høyforræderi, men siden frikjent. I 1962 ble han dømt til fengsel for å ha reist til utlandet ulovlig.

Mandela satt kort tid i fengselet på Robben Island. Så ble han plutselig stilt for retten igjen, sammen med blant andre Walter Sisulu, og anklaget for sabotasje. De risikerte å bli dømt til døden. I stedet for ble de dømt til livsvarig fengsel den 12. juni 1964.

Mandela, som fikk fangenummer 46664, tilbrakte de neste 27 årene i fengsel. De første 18 årene satt han på Robben Island.

Soweto-opprøret - befolknigen gjør opprør

Mens Mandela satt fengslet på Robben Island måtte ANC og andre aktivister ta saken i egne hender. De ville ikke gi opp kampen mot apartheid-regimet. Blant dem som engasjerte seg mest var en aktivist som het Steve Biko. Han reagerte på myndighetenes brutale behandling av den ikke-hvite befolkningen. Biko samlet studenter i hele Sør-Afrika for å kjempe mot apartheid-regimets rasistiske politikk og menneskerettighetsbrudd. Biko skrev flere artikler som kritiserte regimet, og samlet folk til protester.

Det tok ikke lang tid før myndighetene så på Biko som en trussel. Snart fikk Biko forbud mot å skrive tekster og holde taler, og det ble forbudt å snakke om ham. Men Biko holdt seg fortsatt aktiv i bakgrunnen, og var en viktig bidragsyter for at motsanden mot apartheid fortsatte.

I 1976 samlet flere tusen barn og unge seg i en protestmarsj i Soweto, et område i Johannesburg der de fattigste bodde. Politiet reagerte med å åpne ild mot protestantene. Hundrevis av mennesker ble drept.

Soweto-oppgjøret regnes av mange som den hendelsen som fikk verdenssamfunnet til å åpne øyene for hva som skjedde i Sør-Afrika. Etter hendelsen innførte FNs sikkerhetsråd straffetiltak mot Sør-Afrika og den internasjonale solidaritetsbevegelsen satte kampen mot apartheid øverst på agendaen.



Vant Sør-Afrikas første frie valg

I løpet av årene i fengsel ble Mandela den viktigste afrikanske lederen i Sør-Afrika. Han ble et symbol på motstanden mot apartheid. Flere ganger nektet Mandela å stoppe sin kamp mot apartheid mot å bli sluppet fri.

Først i 1990 ble Mandela endelig sluppet fri. Han var med og forhandlet med regjeringen om å fjerne apartheid gjennom å holde frie valg. For dette arbeidet mottok Mandela og presidenten i Sør-Afrika, Frederik Willem de Klerk, Nobels fredspris i 1993.

I 1994 var det presidentvalg i Sør-Afrika. Før første gang i livet kunne Nelson Mandela stemme. Nå hadde alle innbyggerne i Sør-Afrika stemmerett. ANC, partiet til Mandela, var ikke lenger forbudt. Faktisk fikk ANC flest stemmer, og vant det historiske valget den 27. april 1994.

Fordypning Robben Island:

  • Robben Island er først og fremst kjent for fengselet hvor politiske fanger satt fengslet i flere tiår under apartheid. Den aller mest kjente er fange 46664, Nelson Mandela.

    Sammen med ham satt flere i ledelsen av ANC (African National Congress), blant annet Walter Sisulu, Govan Mbeki, Raymond Mhlaba og Ahmed ”Kathy” Kathrada.

    Viktig symbol

    Robben Island ble et viktig symbol i kampen mot apartheid. Det var en av grunnene til at Nelson Mandela og flere i ANC-ledelsen i mars 1982 ble flyttet til et annet fengsel på fastlandet (Pollsmoor). Da hadde de vært på Robben Island i hele 18 år.

    De siste politiske fangene på Robben Island forlot øya i 1991. Fem år senere ble hele fengselet lagt ned. I dag er det et museum.

    Protester mot apartheidsystemet

    På Robben Island satt Mandela og de andre politiske fangene isolert fra samfunnet. De hadde liten mulighet til å påvirke forholdene i landet, slik de hadde forsøkt før de ble sendt til øya.

    Men det var fortsatt en måte de kunne fortsette å kjempe mot apartheid på, og det var gjennom å kjempe for bedre forhold for seg selv og andre i fengselet. De fikk endret på reglene, slik at alle fikk lange bukser, bedre mat, solbriller til å beskytte øynene mens de arbeidet i kalkbruddet, og ordentlige pulter å studere ved. 

    Fra Robben Island

    I løpet av 1982 ble Mandela og flere av hans kollegaer og medfanger gjennom nesten 20 år flyttet fra Robben Island. Nå kom de til fengselet Pollsmoor på fastlandet hvor de satt fengslet under bedre forhold. Men fortsatt skulle det gå mange år til alle ble løslatt.

    Selv om fangene var isolert på øya, var de ikke glemt av verdenssamfunnet. En grunn til at mange av dem ble flyttet fra øya er at Robben Island var i ferd med å bli et viktig symbol i kampen mot apartheid. Den symbolske verdien som fengselsøya fikk, er en av grunnene til at Robben Island senere er kommet på UNESCOs verdensarvliste.

    Robben Island har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 1999

    Øya, som ligger under en mil fra fastlandet, oppfyller to av kriteriene som er oppgitt for å komme på lista. For det første står bygningene på Robben Island som et sterkt minnesmerke over øyas dystre historie (kriterium tre). For det andre symboliserer Robben Island og fengselet en seier for frihet og demokrati over undertrykkelse (kriterium fire).

 

Fordypning Apartheid:

  • Uttrykket «apartheid» ble først brukt i forbindelse med valget i Sør-Afrika i 1948. Da vant det sørafrikanske Nasjonalpartiet for første gang. Selv om svarte sørafrikanere ikke hadde rett til å stemme, fikk valgresultatet store konsekvenser for dem ved at apartheid ble innført. Apartheid betyr atskilt. Den nye regjeringen delte landets befolkning inn i ulike raser på bakgrunn av hvilken hudfarge de hadde. På denne måten ville regjeringen sikre at den hvite befolkningen i Sør-Afrika beholdt makten og ressursene i landet, til tross for at de var langt færre enn de svarte sørafrikanerne.

    Utbredt diskriminering av svarte sørafrikanere

    Store deler av befolkningen ble diskriminert både før og etter at Sør-Afrika ble et selvstendig land i 1910. Først ble det forbudt for svarte sørafrikanere å kjøpe eller leie tomter der de ville. Etter 1936 hadde ingen afrikanere stemmerett i Sør-Afrika. Da Nasjonalpartiet kom til makten i 1948, ble rasediskrimineringen satt i system. Dette systemet bestemte hvor og hvordan mennesker skulle gjøres forskjell på. Områder ble fordelt mellom de ulike rasene. Det ble bygget dobbelt opp med offentlige toaletter og drikkefontener slik at man skulle unngå å dele. Dette fortsatte helt til apartheid ble opphevet i 1994.

  • Det var ikke en lett oppgave å bestemme hvem som tilhørte hvilken rase. Det fantes tester som skulle skille afrikanere fra «fargede» og «fargede» fra hvite, men er det egentlig mulig å teste hvem som er hva? Ingen er like og noen er naturlig lyse i huden, mens andre har en mørkere hudfarge. Noen ganger kunne medlemmer av samme familie bli satt i hver sin rasekategori nettopp fordi alle mennesker er forskjellige.

    Vanligvis ble barn satt i samme gruppe som faren. Det eneste unntaket var om faren var hvit og moren afrikansk, for da ble også barnet kategorisert som afrikansk. For å hindre at de ulike rasene «blandet seg» ble det forbudt for hvite og ikke-hvite, det vil si afrikanere, asiater og «fargede», å gifte seg. Det var også ulovlig å være kjærester.

    Disse var hvite: 

    Personer som så hvite ut og som var født av foreldre som selv tilhørte den hvite rasen.

    Det holdt ikke at en av foreldrene var hvit. Dersom den andre forelderen tilhørte en annen rase, ville barnet bli satt i kategorien for «fargede» eller afrikanere.

    Selv om den hvite befolkningen i Sør-Afrika kom fra ulike steder og hadde ulike språk, ble de sett på som en gruppe.

    Disse var afrikanere:

    I denne rasen ble mennesker som hadde forfedre fra det afrikanske kontinentet plassert.

    Afrikanerne som ble plassert i denne kategorien ble igjen delt inn i undergrupper. Disse gruppene baserte seg blant annet på afrikanske språk. Zulu og Xhosa var to slike undergrupper.

    Disse var «fargede»:

    En «farget» person var en som verken var hvit eller afrikaner. I denne kategorien ble personer med forfedre fra Afrika så vel som Europa og Asia plassert. Denne gruppen ble også delt inn i undergrupper. Et eksempel på en slik gruppe er «Cape Malayer». De er etterkommere av personer som kom sammen med nederlenderne fra andre nederlandske kolonier i Sørøst-Asia.

    Først ble også indere og kinesere i Sør-Afrika plassert i rasen «fargede». Den gangen ville nemlig ikke myndighetene anerkjenne at de mange inderne i landet var sørafrikanere. Først i 1959 ble det opprettet en fjerde kategori for asiater.

  • Under apartheid var det bare hvite som hadde fulle politiske rettigheter i Sør-Afrika. De hadde både stemmerett ved valg og kunne bli valgt til politiske stillinger.

    Noen «fargede» hadde en stund stemmerett noen steder i landet, men etter hvert ble lovene omgjort slik at de bare kunne stemme på hvite personer som stilte til valg. Den afrikanske befolkningen i Sør-Afrika hadde ingen stemmerett.

    Den hvite apartheidregjeringen hadde en egen minister som hadde ansvaret for saker som omhandlet den afrikanske befolkningen, en minister for den indiske (asiatiske) befolkningen og en minister for den «fargede» befolkningen.

    Først i 1994 ble et demokratisk valg avholdt i Sør-Afrika. Dette valget ble vunnet av det tidligere forbudte partiet ANC og Nelson Mandela.

  • Skole var obligatorisk for alle hvite barn, og noen steder var det også obligatorisk for «fargede» barn. For afrikanske barn var skole derimot frivillig. Mange afrikanske elever måtte også slutte på skolen før tiden enten fordi de kom fra fattige familier, bodde for langt unna skolen eller fordi det var for få lærere.

    Selv om hvite familier tjente mer enn afrikanske familier, var det de hvite elevene som fikk gratis skolegang. Barneskolen var gratis for afrikanske elever, men de afrikanske elevene måtte betale selv dersom de ville gå på ungdomskolen og senere ta høyere utdanning. 

    Hvorfor var undervisningen adskilt?

    Før 1948 fantes det mange skoler som var frivillig drevet, ofte av utenlandske kirker. Til tross for dette lærte elevene på de ulike skolene nesten det samme. Pensumet var likt og de afrikanske elevene lærte engelsk. Slik ville ikke myndighetene at det skulle være. De bestemte seg derfor for å drive alle skolene selv fra nå av. På denne måten kunne de bestemme hva elevene lærte på skolen. Heretter skulle de afrikanske elevene lære om sin egen kultur. Myndighetene ville at de afrikanske elevene skulle lære at de ikke passet inn i de hvites samfunn.

    Ikke plass til afrikanere i det hvite samfunnet

    På skolen skulle de afrikanske elevene lære å bli lydige borgere og flinke arbeidere. Ifølge apartheidministeren for afrikanerne var det ikke plass til afrikanerne i det hvite samfunnet.

    Det eneste unntaket var at de kunne få visse jobber, for eksempel som tjenestefolk eller i gruver. Målet med apartheid var å skille de ulike rasene helt, slik at de levde i egne samfunn og ikke hadde noe med hverandre å gjøre. For å gjennomføre dette opprettet myndighetene helt egne «land» for afrikanerne, som ble kalt «bantustan».

  • Det var myndighetene som bestemte hvem som skulle bo hvor. Det førte til at mange ble tvangsflyttet fra områdene hvor de hadde bodd i mange år eller i generasjoner. Mellom 1960 og 1970 ble 1,6 million av landets innbyggere tvangsflyttet.

    «Bantustan» – egne «hjemland» for afrikanerne

    De afrikanske områdene bestod kun av 13,5 prosent av hele arealet til Sør-Afrika. Resten tilhørte den hvite befolkningen, selv om de var langt færre.

    På slutten av 1950-tallet ble de afrikanske områdene omgjort til egne land. Dette skulle være «hjemlandet» til afrikanerne i Sør-Afrika. Disse ble kalt «bantustan». Til sammen ble det laget ti land. Hvert land – «bantustan» – tilhørte en av de ti gruppene som afrikanerne var delt inn i.

    Når myndighetene sa at en person tilhørte rasen «afrikaner» og avgjorde hvilken undergruppe denne personen tilhørte, ble personen registrert i «hjemlandet» for denne gruppen. Det hadde ikke noe å si om personen tidligere hadde vært i dette området eller ikke.

    Bare ett av de ti landene hadde et samlet område med en hel grense. Resten av landene bestod av områder som kunne ligge langt fra hverandre. Disse områdene hadde ofte dårlig jord, og de var derfor ikke så nyttige for den hvite befolkningen.

    Fra innbygger til utlending i Sør-Afrika

    I «hjemlandene» skulle afrikanerne få lov til å bestemme litt, selv om det var de sørafrikanske myndighetene som bestemte mest. Dette gjaldt fram til myndighetene bestemte at «hjemlandene» kunne bli egne stater. Da kunne afrikanerne selv ta over styringen av sine egne samfunn. I 1976 ble det afrikanske «hjemlandet» Transkei det første av områdene som ble en egen stat.

    Dette førte til at innbyggerne i Transkei mistet de få rettighetene de hadde i Sør-Afrika.  Det samme skjedde med personer som var registrert i Transkei, men som bodde andre steder i Sør-Afrika. De ble rett og slett utlendinger i sitt eget land. Ingen andre land i verden var enige med Sør-Afrika i at de afrikanske «hjemlandene» faktisk var egne stater.

    Afrikanere i byområder

    I de mer urbane områdene i Sør-Afrika ble det satt av egne områder for indere, «fargede» og afrikanere. Et slikt område ble gjerne kalt en «township». For å kunne bo her, måtte innbyggerne bevise at de arbeidet for en hvit arbeidsgiver.

    I 1970 bodde rundt halvparten av afrikanerne i Sør-Afrika i ett av de ti «hjemlandene». Den andre halvparten bodde i urbane eller «hvite» områder. En grunn til dette var at det ikke var nok jobber i «hjemlandene», hvor økonomien også var svært dårlig. I 1983 levde nærmere 80 prosent av innbyggerne i disse områdene i fattigdom.

    Strenge regler

    Fra 1952 kunne ikke afrikanere være i et «hvitt» område mer enn 72 timer uten en spesiell tillatelse som viste at de var lovlig ansatt hos en hvit arbeidsgiver. Dette betydde at familiene til dem som arbeidet for hvite personer, ikke fikk bo på samme sted. De skulle ifølge myndighetene bo i «hjemlandet».

    Mange bodde ulovlig i slumområder

    Likevel var det mange afrikanere som flyttet til de «hvite» områdene uten tillatelse. Det var ikke nok plass til alle i de ulike «townshipene», og folk slo derfor seg ned i ulovlige leire, eller slumområder. Mange av dem som bodde her var koner og barn av menn som hadde tillatelse til å jobbe i de «hvite» områdene. De bodde ulovlig i disse områdene, og de sørafrikanske myndighetene kunne når som helst sende dem tilbake der hvor de var registrert. For å kontrollere hvem som bodde hvor, fantes det en lov som sa at alle afrikanere måtte gå med pass.

  • Selv om de sørafrikanske myndighetene forsøkte å skape et helt hvitt samfunn, var de avhengige av billig afrikansk arbeidskraft. 70 prosent av de som arbeidet i Sør-Afrika var afrikanere, men afrikanerne tjente mye dårligere enn hvite arbeidere. De fleste fikk ikke lov til å ta jobber som krevde at de hadde fått yrkesfaglig utdannelse. De fikk heller ikke lov til å organisere seg i fagforeninger.

    Egne arbeidskontor for afrikanere

    Under apartheid var det viktig for myndighetene å sørge for at hvite forretninger og bedrifter hadde nok arbeidere. Dette var årsaken til at myndighetene startet et arbeidskontor hvor alle afrikanske menn mellom 16 og 64 år måtte registrere seg. Først fantes det bare slike kontorer i de «hvite» områdene, men senere kom det også slike kontorer i «hjemlandene». Kontoret gav de som trengte en jobb beskjed om ledige jobber, og krevde at de skulle skrive under på bindende arbeidskontrakter. Dersom en arbeider mistet jobben sin, måtte han registrere seg hos kontoret. Da fikk han seks uker på seg til å finne en ny jobb. Fant han ikke en ny jobb innen tidsfristen, ble han sendt tilbake til «hjemlandet» han var registrert i. Der måtte han melde seg på nytt, og han kunne bare reise tilbake til de «hvite» områdene dersom han fikk seg en ny jobb. Det var også forbudt for hvite å ansette afrikanere som ikke hadde registrert seg hos arbeidskontoret.

 

Oppgaver

  1. Forklar med egne ord hvem Nelson Mandela var.
  2. Hva var apartheid?
  3. Nevn noen urettferdige forskjeller som ble skapt mellom folk under apartheid.
  4. Hva het partiet Mandela var medlem av og hva jobbet det partiet for å oppnå?
  5. Hvorfor har Robben Island kommet på UNESCOs verdensarvliste?
  6. Hvordan tror du det er i Sør-Afrika i dag? Hva slags konsekvenser tror du apartheid har hatt for Sør-Afrika som land og for folket som bor der? 
  7. Gjør en mini-analyse av hvordan den sosiale, økonomiske og politiske situasjonen i Sør-Afrika er i dag. Bruk landprofilen til Sør-Afrika som kilde.

Refleksjonsoppgave

  1. Gå sammen to og to. Hver for dere, skriv ned de tre første ordene dere tenker på når dere hører ordet "Apartheid". Sammenlign ordene. Har dere valgt noen av de samme? Hva sier ordene dere har valgt om hva dere tenker om Apartheid?

For tilbakemelding eller spørsmål, kontakt:

Ida Berge

Rådgiver 22 86 84 19

Abonner på nyhetsbrev: