[[suggestion]]
Den arabiske våren

Bakgrunn

2011 var preget av demonstrasjoner, sammenstøt og store omveltninger i Nord-Afrika og Midtøsten. Protestene begynte i Tunisia, men spredte seg etter hvert til Egypt, Algerie, Libya, Marokko, og senere til Syria, Jemen, Bahrain og andre land i regionen.

Bakgrunnen for opprørene var et ønske om å endre på styresettet i landet. Det var først og fremst krav om demokratisering, menneskerettigheter og bedre levekår. Årsakene for opprørene varierte fra land til land, både på grunn av ulike historiske forutsetninger og forskjellige samfunnsforhold og styresett.

I samtlige av opprørene som sies å ha vært en del av Den arabiske våren var bruken av internett viktig. Demonstrantene brukte spesielt sosiale medier som Facebook og Twitter for å samordne og spre informasjon om protestene. Bruken av sosiale medier på internett førte også til at den internasjonal pressen ble oppdatert om hendelsene, noe som skapte økt internasjonal oppmerksomhet om opprørernes krav.

Om uttrykket "den arabiske våren"

Protestene har fått navnet "Den arabiske våren", først og fremst i vestlige medier. Navnet er en hentydning til tidligere opprør hvor ordet "vår" har blitt brukt, mest kjent om revolusjonene i Europa i 1848 og "Praha våren" i Tsjekkoslovakia i 1968.

Navnet "Den arabiske våren" har også blitt kritisert. En grunn til det er at ordet "arabisk" ekskluderer alle de andre minoritetene som deltok i protestene som ikke er arabere, slik som berbere og kurdere. En annen grunn til at navnet "Den arabiske våren" har blitt kritisert er at ordet "vår" får protestene til å høres bare vakre ut, fremfor farlige og til tider blodige. Ordet "vår" er også en tidsbegrensning som ikke får frem at frigjøringskampen mot diktaturene pågikk lenge før våren 2011, som må ses i sammenheng med kolonihistorien og de vestlige stormaktenes pågående maktposisjon i regionen. Protestene har også fortsatt etter våren 2011.

Til tross for denne kritikken, er det likevel interessant å analysere protestene som brøt ut i regionen i begynnelsen av 2011, og på den måten forsøke å forstå fenomenet som betegnes som "Den arabiske våren".

Tunisia

Startskuddet for Den arabiske våren blir som regel satt til 17. desember 2010, da en ung grønnsakhandler i Tunisia, Mohammed Bouazizi, brant seg selv til døde i protest mot styresmaktene. Mange tunisiere kjente seg igjen i Bouazizis livssituasjon. Hendelsen utløste derfor et opprør som spredte seg fra småbyen Sidi Bouzid til flere deler av landet, inkludert hovedstaden Tunis. Mange hundre mennesker mistet livet i urolighetene som fulgte demonstrasjonene.

Opprøret - som senere har blitt kalt Sjasminrevolusjonen - hadde økonomiske og sosiale årsaker. Utbredt arbeidsledighet (spesielt blant ungdom), økte matvarepriser, og mangel på respekt for grunnleggende menneskerettigheter, var noen av dem. Opprørerne krevde demokratisering og at det sittende regimet skulle gå av. Det tunisiske opprøret ble til ved utstrakt grad av organisering ved bruk av sosiale medier.

Presidenten i Tunisia, Zine el-Abadine Ben Ali, hadde sittet med makten siden 1987. Opposisjon var tillatt, men hans regime ble likevel oppfattet som stadig mer autoritært og korrupt. Etter først å ha besvart protestene med å innføre unntakstilstand - en situasjon som gir staten uvanlige rettigheter til bruk av makt - ble president Ben Ali og hans familie i januar 2011 tvunget til å forlate Tunisia. De reiste i eksil til Saudi-Arabia. Ben Ali ble senere (i juni 2011) stilt for retten, selv om han ikke var i landet, og dømt til 35 års fengsel for tyveri av statens eiendom.

Valg av en grunnlovgivende forsamling ble avholdt i oktober 2011. Valget foregikk i fredelige former og med en oppslutning på over 90 prosent av velgerne. Den nye folkevalgte forsamlingen skulle innen ett år utarbeide og vedta en ny grunnlov, som skulle bli grunnlaget for valg av president og parlament. I november 2011 valgte den nye nasjonalforsamlingen menneskerettighetsaktivisten Moncef Marzouki som president i overgangsregjeringen. I mars 2014 avviklet Marzouki unntakstilstanden i landet, som hadde blitt innført av Ben Ali i 2011 for å kunne slå ned på det tunisiske opprøret.

Tunisia klarte å komme seg gjennom overgangsperioden uten at landet brøt ut borgerkrig. Dette skyldes i stor grad organiseringen av en bred, politisk dialog og offentlig debatt som ble gjennom på nasjonal TV i nesten to år. Nøkkelen var å inkludere både representanter fra den gamle eliten og fra sivilsamfunnet. Denne fredelige utviklingen har gjort at Tunisia fremstår som det beste og kanskje det eneste positive eksempelet på hvilke land som Den arabiske våren har ført til mer fred og demokrati. At den tunisiske nasjonale dialogen var så viktig i Tunisia gjorde at den såkalte Kvartetten, som bestod av ulike organisasjoner i det tunisiske sivilsamfunnet, ble tildelt Nobels fredspris i 2015.      

Egypt

I Egypt startet opprøret 25. januar 2011, da tusenvis av demonstranter marsjerte i gatene i Kairo i protest mot Hosni Mubaraks regime. Hosni Mubarak hadde da sittet med makten siden 1981. Dette ble senere kalt Vredens dag. Demonstrantene marsjerte til Tahrir-plassen, der de slo leir. Inspirert av opprøret i Tunisia, ble det organisert gatedemonstrasjoner og protester i januar og februar. Som det mest folkerike arabiske landet, skapte opprøret i Egypt mye oppmerksomhet og gav inspirasjon til mange andre folk som var undertrykt av et autoritært regime.   

Demonstrasjonene ble utløst av politibrutalitet, unntakstilstanden i landet, feilslåtte lover, arbeidsløshet, et ønske om å øke minstelønnen, boligmangel, stigende matpriser, korrupsjon, mangel på ytringsfrihet, og dårlig levestandard. Hovedformålet med opprøret var å styrte Hosni Mubaraks regime. Selv om demonstrasjonene i utgangspunktet var fredelige, oppsto det voldelige sammenstøt mellom sikkerhetsstyrker og demonstranter, og minst 846 mennesker ble drept og 6000 ble skadet i løpet av de 18 første dagene av opprøret.

En uke etter Vredens dag var 250 000 demonstranter samlet på Tahrir-plassen. Som Ben Ali i Tunisia, satte Mubarak i gang endringer for å tilfredsstille demonstrantene; han sparket regjeringen og lovet å ikke stille til gjenvalg. Dette tilfredsstilte ikke demonstrantenes krav. I februar 2011 ble Mubarak tvunget til å gå av og overlate makten til ledelsen for Egypts militære styrker. Mubarak flyktet i eksil med sin familie. Militærledelsen utnevnte en ny statsminister, og nedsatte en komité som skulle forberede demokratiske valg.

I 2011-2012 ble det gjennomført valg til nasjonalforsamlingen og presidentvalg. Islamistiske partier fikk flertall i nasjonalforsamlingen, med Freedom and Justice Party (FJP) som største parti. Partiet var stiftet av Det muslimske brorskap; en islamistisk politisk bevegelse. Deres presidentkandidat, Mohammed Morsi, vant presidentvalget i juni 2012. Han ble da Egypts første demokratisk valgte leder i historien.

Nasjonalforsamlingens forslag til ny grunnlov ble godkjent i en folkeavstemning i desember 2012, men møtte store protester fra den liberale opposisjonen, sekulære, kristne og kvinnegrupper som mente at lovforslaget ikke gir noen garanti for ytringsfrihet og kvinners rettigheter. Protestene mot Morsi og Det muslimske brorskap førte til et nytt opprør i Egypt. Opprøret førte til at den egyptiske hæren, ledet av Abdel Fattah el-Sisi, gjorde statskupp og fjernet Morsi og Det muslimske brorskap fra makten 3. juli 2013. Sisi ble valgt til president i Egypt i 2014, men gjennom et valg hvor verken Morsi eller partiet hans (FJP) fikk lov til å delta.

Det er vanskelig å si hva Den arabiske våren har betydd for Egypts fremtid: om opprørene har ført til en endring i folkets tro på deres muligheter til å endre på systemet, og om nye opprør mot statsmakten vil oppstå igjen; eller om opprøret oppleves som en tapt kamp hvor man kun fikk byttet ut en diktator med en annen. En ting er i hvert fall sikkert, nemlig at opprørets målsettinger ikke ennå har blitt innfridd. I februar 2015 hevdet egyptiske organisasjoner og aktivister at menneskerettighetssituasjonen i Egypt er verre under Sisi enn den var under Mubarak. Sisi-regimet har innskrenket ytringsfriheten gjennom de såkalte anti-terrorlovene, som blant annet kan straffe journalister med bøter opp til en halv million kroner dersom de bestrider myndighetenes offisielle informasjon om væpnede angrep. Sisi-regimet har også frikjent de fleste av tjenestemennene fra Mubaraks regime. I 2017 ble Mubarak selv frifunnet for medvirkning til drap på flere hundre demonstranter.

Algerie og Marokko

Lignende demonstrasjoner som i Tunisia og Egypt fant også sted i Algerie og Marokko. Demonstrasjonene begynte i januar 2011 og eskalerte i februar. De var ikke like omfattende som i nabolandene, blant annet fordi militæret og opprørspolitiet beholdt sin lojalitet til staten fremfor å bli med i opprøret.

Demonstrasjonene i Marokko og Algerie førte ikke til regimeendringer, men til andre politiske endringer. I Algerie ble unntakstilstanden, som hadde vært i kraft siden 1992, opphevet. I 2016 ble grunnlovsendringer innført. De begrenser presidenttiden til to perioder, styrker parlamentets makt, og ga det berbiske språk offisiell status. På andre områder har Algerie forblitt i stor grad et ufritt samfunn. 

I Marokko lovet myndighetene å redusere kongens makt. En folkeavstemning ble avholdt i Marokko i slutten av juni 2011, og de foreslåtte endringene i grunnloven ble vedtatt. Graden av frihet i Marokko er likevel mangelfull. Marokko er dårlig på sivile og politiske rettigheter, og pressefrihet. Marokko har også fortsatt sin okkupasjon av Vest-Sahara. 

Libya

Etter folkelige opprør i nabolandene brøt det også ut et opprør i Libya 16. februar 2011. Opprøret startet øst i Libya - med senter i landets nest største by Benghazi, og spredte seg til andre deler av landet, inkludert hovedstaden Tripoli. Som i nabolandene krevde demonstrantene bedre levekår og mer frihet, og uttrykte sin misnøye med det autoritære regimet. Muammar Gaddafi, som hadde styrt landet siden 1969, slo hardt ned på opprøret.

Dagen etter de første demonstrasjonene ble internettlinjene lagt ned. Dette hindret bruken av sosiale medier, som hadde vært viktig i organiseringen av demonstrasjonene. Gaddafi og hans familie gjorde det klart at de ikke ville gi slipp på makten.

Gaddafis regime satte inn våpenmakt mot demonstranter og sivilbefolkningen, både fra luften og bakken. Konflikten utviklet seg til en borgerkrig da opprørerne begynte å organisere væpnet motstand for å svare på angrepene fra myndighetene. FNs sikkerhetsråd ga deretter NATO tillatelse til å bruke militærmakt for å beskytte sivile mot Gaddafi-regimets luftvåpen. NATO bidro til at Gaddafi-regimet falt høsten 2011.

Krig og konflikt har fortsatt etter at Gaddafi-regimet falt. Det er kamp om makt og oljeressurser, og situasjonen i Libya har igjen fått verdens oppmerksomhet på grunn av libyske militsers støtte til Den islamske stat (IS).

Syria

Det syriske opprøret startet med en protestmarsj i hovedstaden Damaskus i mars 2011, der det ble reist krav om løslatelse av politiske fanger. Protestene i Syria ble slått hardt ned på av regimet. Det brutale svaret på de relativt fredelige demonstrasjonene fikk motstanden til å spre seg til flere deler av landet. Assad-regimet bestemte deretter å løslate ekstremistiske jihadister fra fengsel. The Daily Telegraph har rapportert at i følge ulike kilder, som vestlig etterretning, syriske opprørere og avhoppere fra al-Qaida, ble jihadistene løslatt for å bidra til å omforme det fredelige opprøret til et voldelig opprør - et type opprør som det er lettere å legitimere brutal maktbruk mot. Assad hadde beskyldt demonstrantene for å være islamistiske terrorister. Han hadde dermed interesse i å "bevise" at dette var tilfelle ved å bidra til å skape en slik virkelighet.

Dette var hovedgrunnen til at Den arabiske våren utviklet seg til en brutal borgerkrig. Oppblomstringen av militante islamister gjennom den syriske borgerkrigen har hatt stor påvirkning på forholdene i Irak og fremveksten av terrororganisasjonen Den islamske stat (IS).

Jemen

27. januar 2011 samlet 16.000 demonstranter seg i gatene i Jemens hovedstad Sanaa, for å kreve avgangen til president Ali Abduhllah Saleh. Saleh kunngjorde at han ikke vil stille til gjenvalg i 2013 og at han ikke ville overføre makten til sin sønn, slik mange fryktet. Demonstrasjonene fortsatte likevel, og etter en måned med protester åpnet sikkerhetsstyrkene ild mot demonstranter i Sanaa og tok livet av over 40 mennesker. President Saleh erklærte at Jemen var i unntakstilstand.

Saleh mistet etter hvert den støtten han hadde, og etter økt press, blant annet ved et rakettangrep på presidentpalasset, godtok Saleh å overlate makten til sin stedfortreder, Abdrabbuh Mansour Hadi, november 2011. En samlingsregjering ble dannet og Saleh forlot landet. Nasjonalforsamlingen gav ham full immunitet, til tross for protester fra tusenvis av gatedemonstranter. 

I tiden etter at president Saleh ble styrtet har krig og konflikt fortsatt i Jemen. Det er flere grupper i Jemen med motstridende politiske interesser. Den viktigste konflikten i Jemen i dag står mellom opprørere fra Houthi-bevegelsen og de statlige myndighetene. Houtiene deltok i protestene mot president Saleh og grep samtidig muligheten til å utvide sin territoriale kontroll i det maktvakuumet som oppstod under Den arabiske våren. Konflikten med Houthiene har ført til en internasjonal intervensjon med støtte til myndighetene, ledet av nabolandet Saudi-Arabia. Konflikten i Jemen kan føre til at landet igjen blir delt i to.

Bahrain

14. februar 2011 samlet folkemengder seg i den bahrainske hovedstaden Manama for å protestere mot korrupsjon og arbeidsledighet, og for å vise sin misnøye med det regjerende monarkiet i Bahrain. Et av hovedmålene for demonstrasjonene var å oppnå større politisk frihet og innflytelse for den sjiamuslimske majoriteten, som var lei av å bli styrt av sunnimuslimske minoriteten. Demonstrantene samlet seg ved Pearl Roundabout og denne rundkjøringen ble, akkurat som Tahrir plassen i Kairo, et symbolsk samlingspunkt for demonstrantene. Protestene ble slått hardt ned på og flere mistet livet da regjeringsstyrkene åpnet ild mot ubevæpnede demonstranter ved Pearl Roundabout den 18. februar.

15. mars 2011 erklærte myndighetene unntakstilstand etter uker med demonstrasjoner. Myndighetene inviterte militærstyrker fra Saudi-Arabia inn for å slå ned på demonstrasjonene. I løpet av unntakstilstanden, som varte til juni samme år, ble tusener av demonstranter, menneskerettighetsaktivister og journalister arrestert. Mange ble stilt for retten i nyopprettede militærdomstoler. Det har også blitt rapportert at sjiamuslimske arbeidstakere og studenter har mistet jobben som følge av demonstrasjonene. Demonstrasjoner som krevde at disse ble løslatt fortsatte utover høsten 2011. Protestene i Bahrain fortsatte gjennom 2012 og 2013, med tilfeller av voldelige sammenstøt mellom demonstrantene og styresmaktene. Kampen om økt frihet i Bahrain har ført til en liten bedring i menneskerettighetsituasjonen generelt og ytringsfriheten spesielt.

Andre land

Libanon, Jordan, Saudi-Arabia, Iran, Irak, Oman og Sudan har alle hatt mindre protestbevegelser som har fulgt lignende mønstre. Påvirket av utviklingen i regionen har de krevd at styresmaktene skal gå av, og som regel kombinert med krav om mer demokrati, respekt for menneskerettigheter og bedring av levekår.

FNs rolle

FNs rolle har variert i de ulike landene. FN har hatt et ansvar for å beskytte sivilbefolkningen i disse landene mot overgrep fra statsmakten. Samtidig må fredelige midler utprøves først, og eventuell maktbruk må gi håp om suksess før det kan iverksettes. Slike vurderinger, i tillegg til eventuelle egeninteresser hos medlemslandene, har preget Sikkerhetsrådets evne til å iverksette tiltak. Resultatet ble et FN-mandat til en militær intervensjon i Libya, men ikke et FN-mandat for intervensjon i borgerkrigen i Syria. Begge "løsningene" førte likevel til borgerkrig og et stort flyktningproblem

Norges rolle

Norge deltok i NATO-bombingen som ble iverksatt med FN-mandat for å beskytte sivile i Libya. Kritikere i Norge peker på at avgjørelsen om å sende norske fly til Libya skjedde uten en skikkelig og åpen diskusjon. Beslutningen ble tatt uten et formelt vedtak i regjeringen. Folkerettsprofessor Ståle Eskeland har hevdet at fraværet av et regjeringsvedtak er i strid med Grunnlovens paragraf 28. Kritikere hevder derfor det er behov for en uavhengig granskning av Norges militære deltakelse i Libya-krigen, og om beslutningsprosessen i forkant av intervensjonen. Norge har ikke vært direkte involvert i de andre landene som har hatt fokus i denne artikkelen, med unntak av Syria der den norske regjeringen bestemte i 2016 at Norge skulle trene opp syriske opprørere i Jordan som deretter skal kjempe mot IS inne i Syria. 

Relaterte land

Som det kommer frem av teksten over så er det mange land som kan knyttes til Den arabiske våren. Her er et lite utvalg for videre lesning: 

Kilder 

Uppsala Conflict Database, Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), Store Norske Leksikon, BBC News, International Crisis Group (ICG), NRK, Aftenposten, Al Jazeera.

Tidslinje over konflikter i Vest-Asia

  • Områder vi i dag kjenner som Tyrkia, Syria og Irak var lenge en del av en mye større politisk, sosial og religiøs orden, kalt Det osmanske riket. Det var et sunni-muslimsk imperium hvor tyrkere dominerte over arabere, kurdere og andre fra år 1299 til slutten av første verdenskrig. Det førte til opprettelsen av staten Tyrkia i 1924. Områder vi i dag kjenner som Iran og Afghanistan var ikke en del av Det osmanske riket.

  • Da første verdenskrig tok knekken på det allerede svake Osmanske riket tok de europeiske stormaktene over mye av makten i området. Da europeerne hadde blitt enige om hvor grensene skulle gå i Midtøsten, ble det kurdiske samfunnet splittet og havnet i fire forskjellige land: Tyrkia, Syria, Irak og Iran. Dette ble starten på kurdernes kamp for selvstendighet. Kartet viser et område hvor det bor mange kurdere. Det strekker seg over flere landegrenser og blir ofte kalt Kurdistan.

  • Frankrike og Storbritannia tok kontrollen over flere sentrale områder i Midtøsten. De tegnet opp grenser og delte områdene mellom seg. Egypt hadde da allerede vært flere tiår under britisk kontroll.

  • Andre verdenskrig svekket Frankrike og Storbritannias evne til å bevare sine imperier. Flere av dagens stater i Midtøsten ble etablert/selvstendige i denne perioden: 

    - Libanon i 1943

    - Syria i 1944

    - Jordan i 1946

    - Israel i 1948

    - Egypt i 1952

  • I 1951 ble Mohammad Mossadeq Irans første demokratisk valgte leder. En slik demokratisering truet vestlige oljeinteresser i Iran. Det førte til at Storbritannia og USA bidro til å avsette Mossadeq gjennom et statskupp i 1953, for deretter å gi makten tilbake til den vestligvendte diktatoren Shah Pahlavi. Statskuppet påvirket iranernes holdninger til Vesten, noe som bidro til den islamske revolusjonen i 1979. Bildet viser en pro-Mossadeq demonstrasjon i Teheran i 1952. Foto: Wikimedia Commons 

  • I 1958 klarte irakerne det iranerne fem år tidligere ikke hadde klart, nemlig å bli kvitt det britisk-amerikanskstøttede kongedømmet som styrte landet deres. Irak ble da en selvstendig stat. Irakerne var inspirert av revolusjonen i Egypt i 1952, hvor ideologien var arabisk nasjonalisme og anti-imperialisme. Irak var med i Bagdad-pakten som forpliktet Irak å støtte den britiske invasjonen av Egypt i 1956. Dette skjedde mot irakernes vilje, noe som utløste den irakiske revolusjonen.

  • Med unntak av Tyrkia, forsøkte landene i Midtøsten å ha en nøytral posisjon under den kalde krigen (1947-1991). Men presset fra supermaktene var så stort at de i praksis måtte velge side. Relasjonene kunne endre seg over tid. De landene som hadde gjennomgått en revolusjon vendte seg gjerne vekk fra Vesten og over til Sovjetunionen. Kartet viser hvilken side de ulike statene favoriserte rundt år 1970.

  • Syria ble uavhengig fra Frankrike i 1944, og i 1970 tok Hafez al-Assad (på stolen til høyre) makten i Syria gjennom et militærkupp via det syriske Ba'ath-partiet. Sønnen Bashar al-Assad (i midten til venstre) overtok ledelsen i år 2000 og er fortsatt president i Syria. Foto: Wikimedia Commons

  • Det sosialistiske arbeiderpartiet PKK er en militær og politisk organisasjon for kurdere, først og fremst i Tyrkia. PKK har vært den fremste organisasjonen for kurdernes kampen mot tyrkisk overmakt (Les mer om kurdernes kamp her)

  • 1) Den islamske revolusjonen i Iran.

    2) Sovjetunionen invaderer og okkuperer Afghanistan.

    3) Saddam Hussein blir president i Irak, noe som førte til Irak-Iran-krigen året etter.

  • Regimet til den iranske sjahen ble styrtet under den islamistiske revolusjonen i 1979. De nye makthaverne, med den religiøse lederen ayatollah Khomeini i spissen, satt religionen i sentrum av politikken. Et nytt diktatur oppstod, et som var uavhengig av vestlig dominans, men som samtidig innførte en form for islamistisk styre i Iran (Les mer om Iran her). Bildet viser et maleri av Khomeini på en vegg i Teheran. Foto: Kamyar Adl/Flickr. 

  • Sovjetunionen invaderte Afghanistan i forsøk på å redde det kommunistiske diktaturet i landet. Motstandskrigerene, kjent som Mujahedin, fikk massiv internasjonal støtte, blant annet av USA, Pakistan og Kina. Osama bin Laden (bildet) var blant de arabiske fremmedkrigerne som reiste til Afghanistan for å føre såkalt hellig krig mot kommunistene. Dette ble begynnelsen på opprettelsen av al-Qaida. Foto: Hamid Mir/Canada Free Press 

  • Året etter Saddam Hussein ble president i Irak gikk Irak til angrep på Iran. Rundt 30 land støttet krigføringen, ofte med støtte til begge landene samtidig. De viktigste bidragsyterne var Sovjetunionen, USA, Frankrike og Kina. Mest støtte gikk til Irak, inkludert komponenter til utvikling av masseødeleggelsesvåpen. Den amerikanske støtten til Irak under krigen forverret iranernes syn på USAs rolle i Midtøsten.

  • Under Irak-Iran-krigen angrep irakiske styrker også kurderne nord i Irak. Den militære kampanjen mot kurderne (og andre minoriteter i Irak), kalt Anfal-kampanjen, varte over flere år og toppet seg i 1988. Norge og andre har anerkjent overgrepene mot kurderne som folkemord. Mellom 50 000 og 100 000 mennesker ble drept, blant annet som følge av kjemiske våpen.

  • Saudi-Arabia følte seg truet av irakisk ekspansjon da Irak invaderte Kuwait august 1990. Osama bin Laden ville beskytte Saudi-Arabia og de hellige byene Mekka og Medina med hans "hellige krigere". Men Saudi-Arabia avslo bin Ladens tilbud og inviterte istedet amerikanske styrker inn. Dette påvirket bin Ladens politiske syn, noe som bidro til at al-Qaida rettet sine angrep mot USA. Gulfkrigen endte med at en internasjonal koalisjon med USA i spissen, og med FN-mandat, presset irakiske styrker tilbake til Bagdad i begynnelsen av 1991.

  • Etter Gulfkrigen bestemte FNs sikkerhetsråd å sanksjonere Irak ytterligere. USA og Storbritannia sørget for at FN-sanksjonene ble opprettholdt frem til 2003, og utførte også bombetokter i Irak i denne perioden. Sanksjonene rammet sivilbefolkningen hardt og ble sterkt kritisert av mange land. Unicef beregnet at flere hundretusen barn døde som følge av disse sanksjonene. Bildet viser den irakiske FN-ambassadøren som kritiserer USA og Storbritannia i Sikkerhetsrådet. Foto: UN Photo/Evan Schneider.

  • Etter at det sovjetisk-støttede regimet i Afghanistan brøt sammen i 1992, ble Afghanistan kastet ut i en borgerkrig mellom konkurrerende krigsherrer. Den islamistiske gruppen Taliban kom seirene ut av krigen og regjerte Afghanistan fra 1996 til 2001. Afghanistan var i denne perioden et tilholdssted for Osama bin Laden og al-Qaida. De etablerte egne treningsleire og betegnet seg som Talibans elitesoldater (Les mer om al-Qaida her). Bildet viser Malala Yousafzais bok, jenta som ble skutt av Taliban for å ha krevd skolegang for jenter. Hun vant Nobel fredspris i 2014. Foto: Flickr/Jabiz Raisdana.

  • Terrorangrepet mot USA 11. september 2001 ble startskuddet for en mer aggressiv amerikansk utenrikspolitikk gjennom den såkalte Krigen mot terror. Terrornettverket al-Qaida skulle nedkjempes, sammen med alle som støttet dem. Taliban-regimet i Afghanistan var de første på lista over al-Qaidas støttespillere, noe som førte til en amerikansk-britisk invasjon av landet i oktober 2001 (Les mer om Afghanistan-krigen her).

  • Irak ble neste mål i Krigen mot terror. USA, med allierte, invaderte det oljerike landet uten godkjenning fra FN. USA mente at Irak fortsatt hadde masseødeleggelsesvåpen og samarbeidet med al-Qaida, uten at dette har blitt bevist. Saddam Husseins regime falt som en konsekvens av den ulovlige invasjonen, men ordentlig fred i landet ble det aldri. (Les mer om Irak-krigen her). Bildet viser en amerikansk soldat som markerer overtakelsen av Bagdad i 2003 ved å dekke hodet på en statue av Saddam Hussein med et amerikansk flagg. Foto: Laurent Rebours/Flickr.

  • Våren 2011 brøt det ut store opprør i flere land i den arabiske verden. Protestbevegelsene tok sikte på å endre styresettet i hvert enkelt land, ofte med fokus på menneskerettigheter. Motstanden mot diktaturene inspirerte hverandre, men ga forskjellige resultater. I Syria utviklet et ikkevoldelig opprør seg til en brutal borgerkrig. Les mer om Den arabiske våren her. Bildet viser demonstranter på Tahrir-plassen i Egypt i 2011. Foto: Lilian Wagdy/ Wikimedia Commons.

  • Syria har en viktig strategisk betydning for mange land. Derfor ble både Assad-regimet og opprørerne aktivt støttet av andre stater under borgerkrigen. Assad-regimet fikk støtte fra Russland, Iran og Libanons Hizbollah. Mens opprørerne ble støttet av blant annet USA, Tyrkia, Qatar og Saudi-Arabia. (Les mer om Syria-krigen her.) Borgerkrigen i Syria bidro til fremveksten av IS.

  • Den islamske staten (IS) er en islamistisk militant terrorgruppe som kontrollerer store områder i Irak og Syria. I juni 2014 erklærte de opprettelsen av en stat i dette området. Staten blir ikke anerkjent internasjonalt, men forsøkt nedkjempet med militære midler. Fremveksten av det sunni-orienterte IS skyldes blant annet at en sjia-dominert irakisk regjering har diskriminert sunnimuslimer etter Saddam Husseins regime falt i 2003 (Les mer om IS her).