[[suggestion]]
Syria

Bakgrunn

Syria har blitt styrt av Assad-familiens autoritære regime i over 40 år, først av Hafez al-Assad som tok makten gjennom et militærkupp i 1970, og så av Bashar al-Assad siden 2000. Syria var da en ettpartistat, og før krigen hadde ikke regimet møtt vesentlig motstand på mange tiår. Mange ventet demokratiske reformer da Bashar al-Assad overtok makten, men den økte åpenheten varte kun en kort stund. I stedet ble makten konsentrert på færre, hvorav mange var i nær familie med presidenten.

Assad-familien tilhører en av Syrias mange religiøse minoriteter som kalles alawitter. Alawittene er en undergruppe av sjiaislam. Det syriske regimet har derfor knyttet tette bånd til det sjiamuslimske landet Iran, og til den sjia-dominerte organisasjonen Hizbollah i Libanon. I tillegg til muslimske arabere, er det også mange kristne og en del kurdere i Syria. 

Majoriteten av befolkningen i Syria er sunnimuslimer. Det har lenge vært misnøye blant mange sunnimuslimer, fordi alawitter - som kun utgjør 10 prosent av den syriske befolkningen - har sittet i de sentrale posisjonene i regimet, og dermed vært bedre økonomisk stilt enn mange andre syrere. Dette, kombinert med økt fattigdom, skapte stor misnøye i befolkningen, noe som førte til omfattende protester mot Assad-regimet i 2011, under den såkalte arabiske våren. Det var den arabiske våren som var den utløsende årsaken til borgerkrigen i Syria.   

Den arabiske våren

Syria ble et mange land i Midtøsten som opplevde opprør mot regimet våren 2011. Protestene i Syria under det som ble kalt den "arabiske våren" ble slått hardt ned på av Assad-regimet. Det brutale svaret på de relativt fredelige demonstrasjonene fikk motstanden til å spre seg raskt til flere deler av landet. 

Assad-regimet bestemte deretter å løslate ekstremistiske jihadister fra fengslene. The Daily Telegraph har rapportert at ifølge ulike kilder, som vestlig etterretning, syriske opprørere og avhoppere fra al-Qaida, ble jihadistene løslatt for å bidra til å omforme det fredelige opprøret til et voldelig opprør - et type opprør som det er lettere å legitimere brutal maktbruk mot. Assad hadde beskyldt demonstrantene for å være sunni-islamistiske terrorister. Han hadde dermed interesse i å "bevise" at dette var tilfelle ved å bidra til å skape en slik virkelighet. Dette var hovedgrunnen til at den arabiske våren utviklet seg til en brutal borgerkrig i 2012.

Borgerkrigen

I 2011 etablerte deler av opposisjonen et syrisk nasjonalråd (SNC) i Tyrkia. SNC krevde Assads avgang, og en demokratisk stat i Syria. Tilknyttet rådet ble Den frie syriske hær (FSA) stiftet for å sloss mot regimestyrkene. Både vanlige sivile folk, og folk som hadde hoppet av Assads hær, ble en del av opprørsstyrkene som kjempet mot Assad-regimet. 

Etter hvert som kampene tiltok ble situasjonen på bakken stadig mer uoversiktlig. Nye opprørsgrupper ble dannet, og det ble meldt om at internasjonale krigere tilknyttet al-Qaida-nettverket dro til landet for å kjempe mot regimet. Samtidig ble det meldt om stadig mer brutale aksjoner fra det syriske regimet.

Krigens påvirkning på Syrias naboland

Syrias naboland Libanon, Jordan, Irak og Tyrkia har blitt sterkt preget av konflikten i Syria. Forholdet til Syria har lenge vært et viktig tema i libanesisk politikk, og mange har fryktet at krigen i Syria vil lede Libanon ut i en ny borgerkrig. Et av de store utfordringene for Libanon og de andre nabolandene er den store mengden syriske flyktninger som har søkt beskyttelse hos dem på grunn av krigen i Syria. Krigen i Syria har også bidratt til den kaotiske utviklingen i Irak og fremveksten av Den islamske stat (IS).

Det storpolitiske spillet

Syria har en viktig strategisk betydning for mange land, både i Midtøsten og i resten av verden. Derfor blir både regimet og opposisjonen aktivt støttet av andre stater. Også religiøse motsetninger mellom land som er sunni- og shiadominerte spiller inn i konflikten. I tillegg til de nære båndene Syria har med Iran og Hizbollah i Libanon, får Assad-regimet støtte fra Russland. Syria er Russlands viktigste allierte i Midtøsten, og huser Russlands eneste militærbase i Middelhavet. Russland har i økende grad støttet Assad-regimet militært og begynte bombekampanjer i Syria i september 2015.

Anti-Assad grupper derimot ble i utgangspunktet støttet av mange land, med USA i spissen. Sunnimuslimske land, som Saudi-Arabia, Tyrkia og Qatar har støttet opprørere økonomisk og til dels med våpen. I likhet med USA, har disse landene et anspent forhold til Iran, og senere også til terrororganisasjonen Den islamske staten (IS).

Fremveksten av IS

Terrororganisasjonen Den islamske staten (IS), som hadde sitt opphav i Irak, tok kontroll over store områder i østlige deler av Syria. IS vokste frem delvis på grunn av krigen i Syria, og tjente på den støtten USA, Saudi-Arabia, Qatar og andre hadde gitt til opprørsgrupper i Syria i kampen mot Assad-regimet tidlig i borgerkrigen.

Siden Assad-regimet hadde interesse å få motstandere til å fremstå som sunni-islamistiske terrorister, var fremveksten av IS på mange måter en fordel. De landene som hadde vært opptatt av å støtte de opprørsgruppene som kjempet mot Assad-regimet ble senere mer opptatt av å bekjempe IS, både i Syria og i Irak. USA etablerte en internasjonal koalisjon i kampen mot IS, og begynte bombing av IS-mål i Syria i 2014.

Tyrkia derimot har spilt en dobbelrolle i kampen mot IS, siden Tyrkia først og fremst har bombet kurdiske mål, samtidig som de har vært mest opptatt av å styrte Assad-regimet. Tyrkia frykter kurdernes kamp om selvstendighet, både i Tyrkia og i nabolandene. Kurderne kontrollerer et lite område nord i Syria og nord i Irak, og har kjempet i frontlinjene mot IS. Likevel er Tyrkia offisielt med i den USA-ledede koalisjonen (som støtter kurderne) i kampen mot IS.

FNs rolle i konflikten

FNs sikkerhetsråd har vært nesten helt lammet i den syriske konflikten. Med Libya-intervensjonen friskt i minne har Russland og Kina argumentert mot at FN skal blande seg inn i de interne anliggende til Syria. De har lagt ned veto flere ganger i Sikkerhetsrådet i forbindelse med Syria-konflikten, både i år 2011, 2012, 2014 og 2016.

Russland og USAs ulike syn på Assad-regimets fremtid har vært ett av de største hindringene for en omfattende og kraftfull resolusjon fra Sikkerhetsrådet. USA har lenge ment at en løsning i Syria forutsetter at Assad-regimet fjernes. Likevel har USA vært mest opptatt av å bekjempe IS. Russland derimot støtter Assad-regimet, argumenterer for at regimet trengs for å bekjempe IS, og mener at Sikkerhetsrådet ikke kan vedta regimeendring i en suveren stat.

Blant de få tingene Sikkerhetsrådet har blitt enig om er en resolusjon som pålegger partene i konflikten å slippe inn nødhjelp til sivilbefolkningen. 19. desember 2016 ble Sikkerhetsrådet også enig om å tillate FN-observatører å kontrollere trygg evakuering av sivile ut av Øst-Aleppo, i kjølevannet av Assad-regimets brutale offensiv.

Sikkerhetsrådet har også blitt enig om sanksjoner mot IS og andre lignende terrorgrupper som opererer i Syria. Men Sikkerhetsrådet har ikke blitt enig om militære aksjoner mot disse. En USA-ledet koalisjon har likevel bombet IS-mål i Syria. Siden koalisjonen ikke har fått et FN-mandat som tillater slike militæraksjoner på syrisk territorium, er slik bombing høyst problematisk sett fra et folkerettslig perspektiv. Russland har også bombet i Syria, men siden de har blitt invitert inn av Assad-regimet har Russland et bedre folkerettslig utgangspunkt for maktbruk i Syria enn de andre landene.   

En granskningskommisjon fra FN har avdekket at syriske sikkerhetsstyrker har begått forbrytelser mot menneskeheten som inkluderer massakre, kidnappinger, tortur, voldtekt og drap av sivile. Også opprørsstyrker har tatt regimesympatisører til fange, og beskyldes for sporadiske henrettelser.

I april 2012 sendte FN en observatørstyrke (UNSMIS) til Syria for å overvåke fredsplanen til Kofi Annan. Annan var utnevnt som FN og Den arabiske ligas spesialutsending, men fredsplanen hans feilet. UNSMIS bidro med å dokumentere noen av massakrene i landet, men besto kun av 300 soldater og slet derfor med å dekke hele Syria. UNSMIS ble avviklet da mandatperioden var over i august 2012, som var samtidig som Kofi Annan trakk seg som spesialutsending. Annan ble erstattet av Lakhmi Brahimi. Mens Brahimi forsøkte å etablere fredsforhandlinger i Syria, fikk FN en gruppe våpeninspektører på plass i august 2013. Mangelen på framgang i fredsforhandlingene gjorde at Brahimi trakk seg våren 2014. 

Staffan de Mistura ble FNs spesialutsending i februar 2015. Mistura har forsøkt å få partene i konflikten til å møtes i forhandlinger. Noen våpenhviler har blitt innført, men kun med midlertidig suksess. Forhandlinger har også foregått utenfor FN-regi, hvor Russland, Iran og Tyrkia har deltatt i tillegg til representanter fra de syriske myndighetene og den syriske opposisjonen.  

Norges engasjement i konflikten

I februar 2016 tok Norge initiativ til, og var medarrangør av, en giverlandskonferanse der over 60 land var representert, hvor temaet var den humanitære krisen i Syria. FN hadde uttrykt behov for 70 milliarder kroner i bistand til Syria og regionen. Landene som deltok lovte å gi rundt 60 milliarder kroner, hvor Norge gir relativt stor andel, dvs. 2,4 milliarder kroner i 2016 og rundt ti milliarder kroner til sammen over fire år.

I mai 2016 bestemte den norske regjeringen at Norge skulle trene opp syriske opprørere i kampen mot IS, som en del av den USA-ledede militære operasjonen mot IS (Operation Inherent Resolve). Treningen skjer i Jordan av norske soldater. Disse syrerne skal kjempe mot IS inne i Syria. Dette er mer folkerettslig problematisk enn Norges kamp mot IS i Irak. Forskjellen er at den irakiske regjeringen har bedt om Norges hjelp i motsetning til den syriske Assad-regjeringen som heller har fordømt Norges initiativ. Norge har heller ingen garanti for at syrerne som trenes opp ikke vil begå krigsforbrytelser eller kjempe mot Assad-regimet i stedet for IS.

Norges offisielle begrunnelse for norsk deltakelse i Syria-krigen legitimeres både med kollektiv selvforsvar og med FNs sikkerhetsråd. Kollektiv selvforsvar handler her om at Irak er under væpnet angrep fra IS og har bedt om hjelp til selvforsvar. Siden IS holder til også i deler av Syria, har Irak og allierte rett til å bryte syrisk suverenitet, hevder regjeringen. Videre viser regjeringen til FNs sikkerhetsråds resolusjon 2249 fra 2015 som fastslår at IS utgjør en "global og ekstraordinær trussel mot internasjonal fred og sikkerhet". Selv om norsk deltakelse lener seg delvis på et vedtak i FNs sikkerhetsråd, har ikke Sikkerhetsrådet gitt mandat til maktbruk innenfor syrisk territorium. Derfor anses Norges militære rolle i Syria-krigen som et brudd på folkerettens prinsipp om statssuverenitet.      

Kilder

Uppsala Conflict Database, International Crisis Group, un.org, UNHCR, NATO, WhatsinBlue.org, The Daily Telegraph, Aftenposten Innsikt, Klassekampen, Dagsavisen, Al-Jazeera, NRK.

  • Områder vi i dag kjenner som Tyrkia, Syria og Irak var lenge en del av en mye større politisk, sosial og religiøs orden, kalt Det osmanske riket. Det var et sunni-muslimsk imperium hvor tyrkere dominerte over arabere, kurdere og andre fra år 1299 til slutten av første verdenskrig. Det førte til opprettelsen av staten Tyrkia i 1924. Områder vi i dag kjenner som Iran og Afghanistan var ikke en del av Det osmanske riket.

  • Da første verdenskrig tok knekken på det allerede svake Osmanske riket tok de europeiske stormaktene over mye av makten i området. Da europeerne hadde blitt enige om hvor grensene skulle gå i Midtøsten, ble det kurdiske samfunnet splittet og havnet i fire forskjellige land: Tyrkia, Syria, Irak og Iran. Dette ble starten på kurdernes kamp for selvstendighet. Kartet viser et område hvor det bor mange kurdere. Det strekker seg over flere landegrenser og blir ofte kalt Kurdistan.

  • Frankrike og Storbritannia tok kontrollen over flere sentrale områder i Midtøsten. De tegnet opp grenser og delte områdene mellom seg. Egypt hadde da allerede vært flere tiår under britisk kontroll.

  • Andre verdenskrig svekket Frankrike og Storbritannias evne til å bevare sine imperier. Flere av dagens stater i Midtøsten ble etablert/selvstendige i denne perioden: 

    - Libanon i 1943

    - Syria i 1944

    - Jordan i 1946

    - Israel i 1948

    - Egypt i 1952

  • I 1951 ble Mohammad Mossadeq Irans første demokratisk valgte leder. En slik demokratisering truet vestlige oljeinteresser i Iran. Det førte til at Storbritannia og USA bidro til å avsette Mossadeq gjennom et statskupp i 1953, for deretter å gi makten tilbake til den vestligvendte diktatoren Shah Pahlavi. Statskuppet påvirket iranernes holdninger til Vesten, noe som bidro til den islamske revolusjonen i 1979. Bildet viser en pro-Mossadeq demonstrasjon i Teheran i 1952. Foto: Wikimedia Commons 

  • I 1958 klarte irakerne det iranerne fem år tidligere ikke hadde klart, nemlig å bli kvitt det britisk-amerikanskstøttede kongedømmet som styrte landet deres. Irak ble da en selvstendig stat. Irakerne var inspirert av revolusjonen i Egypt i 1952, hvor ideologien var arabisk nasjonalisme og anti-imperialisme. Irak var med i Bagdad-pakten som forpliktet Irak å støtte den britiske invasjonen av Egypt i 1956. Dette skjedde mot irakernes vilje, noe som utløste den irakiske revolusjonen.

  • Med unntak av Tyrkia, forsøkte landene i Midtøsten å ha en nøytral posisjon under den kalde krigen (1947-1991). Men presset fra supermaktene var så stort at de i praksis måtte velge side. Relasjonene kunne endre seg over tid. De landene som hadde gjennomgått en revolusjon vendte seg gjerne vekk fra Vesten og over til Sovjetunionen. Kartet viser hvilken side de ulike statene favoriserte rundt år 1970.

  • Syria ble uavhengig fra Frankrike i 1944, og i 1970 tok Hafez al-Assad (på stolen til høyre) makten i Syria gjennom et militærkupp via det syriske Ba'ath-partiet. Sønnen Bashar al-Assad (i midten til venstre) overtok ledelsen i år 2000 og er fortsatt president i Syria. Foto: Wikimedia Commons

  • Det sosialistiske arbeiderpartiet PKK er en militær og politisk organisasjon for kurdere, først og fremst i Tyrkia. PKK har vært den fremste organisasjonen for kurdernes kampen mot tyrkisk overmakt (Les mer om kurdernes kamp her)

  • 1) Den islamske revolusjonen i Iran.

    2) Sovjetunionen invaderer og okkuperer Afghanistan.

    3) Saddam Hussein blir president i Irak, noe som førte til Irak-Iran-krigen året etter.

  • Regimet til den iranske sjahen ble styrtet under den islamistiske revolusjonen i 1979. De nye makthaverne, med den religiøse lederen ayatollah Khomeini i spissen, satt religionen i sentrum av politikken. Et nytt diktatur oppstod, et som var uavhengig av vestlig dominans, men som samtidig innførte en form for islamistisk styre i Iran (Les mer om Iran her). Bildet viser et maleri av Khomeini på en vegg i Teheran. Foto: Kamyar Adl/Flickr. 

  • Sovjetunionen invaderte Afghanistan i forsøk på å redde det kommunistiske diktaturet i landet. Motstandskrigerene, kjent som Mujahedin, fikk massiv internasjonal støtte, blant annet av USA, Pakistan og Kina. Osama bin Laden (bildet) var blant de arabiske fremmedkrigerne som reiste til Afghanistan for å føre såkalt hellig krig mot kommunistene. Dette ble begynnelsen på opprettelsen av al-Qaida. Foto: Hamid Mir/Canada Free Press 

  • Året etter Saddam Hussein ble president i Irak gikk Irak til angrep på Iran. Rundt 30 land støttet krigføringen, ofte med støtte til begge landene samtidig. De viktigste bidragsyterne var Sovjetunionen, USA, Frankrike og Kina. Mest støtte gikk til Irak, inkludert komponenter til utvikling av masseødeleggelsesvåpen. Den amerikanske støtten til Irak under krigen forverret iranernes syn på USAs rolle i Midtøsten.

  • Under Irak-Iran-krigen angrep irakiske styrker også kurderne nord i Irak. Den militære kampanjen mot kurderne (og andre minoriteter i Irak), kalt Anfal-kampanjen, varte over flere år og toppet seg i 1988. Norge og andre har anerkjent overgrepene mot kurderne som folkemord. Mellom 50 000 og 100 000 mennesker ble drept, blant annet som følge av kjemiske våpen.

  • Saudi-Arabia følte seg truet av irakisk ekspansjon da Irak invaderte Kuwait august 1990. Osama bin Laden ville beskytte Saudi-Arabia og de hellige byene Mekka og Medina med hans "hellige krigere". Men Saudi-Arabia avslo bin Ladens tilbud og inviterte istedet amerikanske styrker inn. Dette påvirket bin Ladens politiske syn, noe som bidro til at al-Qaida rettet sine angrep mot USA. Gulfkrigen endte med at en internasjonal koalisjon med USA i spissen, og med FN-mandat, presset irakiske styrker tilbake til Bagdad i begynnelsen av 1991.

  • Etter Gulfkrigen bestemte FNs sikkerhetsråd å sanksjonere Irak ytterligere. USA og Storbritannia sørget for at FN-sanksjonene ble opprettholdt frem til 2003, og utførte også bombetokter i Irak i denne perioden. Sanksjonene rammet sivilbefolkningen hardt og ble sterkt kritisert av mange land. Unicef beregnet at flere hundretusen barn døde som følge av disse sanksjonene. Bildet viser den irakiske FN-ambassadøren som kritiserer USA og Storbritannia i Sikkerhetsrådet. Foto: UN Photo/Evan Schneider.

  • Etter at det sovjetisk-støttede regimet i Afghanistan brøt sammen i 1992, ble Afghanistan kastet ut i en borgerkrig mellom konkurrerende krigsherrer. Den islamistiske gruppen Taliban kom seirene ut av krigen og regjerte Afghanistan fra 1996 til 2001. Afghanistan var i denne perioden et tilholdssted for Osama bin Laden og al-Qaida. De etablerte egne treningsleire og betegnet seg som Talibans elitesoldater (Les mer om al-Qaida her). Bildet viser Malala Yousafzais bok, jenta som ble skutt av Taliban for å ha krevd skolegang for jenter. Hun vant Nobel fredspris i 2014. Foto: Flickr/Jabiz Raisdana.

  • Terrorangrepet mot USA 11. september 2001 ble startskuddet for en mer aggressiv amerikansk utenrikspolitikk gjennom den såkalte Krigen mot terror. Terrornettverket al-Qaida skulle nedkjempes, sammen med alle som støttet dem. Taliban-regimet i Afghanistan var de første på lista over al-Qaidas støttespillere, noe som førte til en amerikansk-britisk invasjon av landet i oktober 2001 (Les mer om Afghanistan-krigen her).

  • Irak ble neste mål i Krigen mot terror. USA, med allierte, invaderte det oljerike landet uten godkjenning fra FN. USA mente at Irak fortsatt hadde masseødeleggelsesvåpen og samarbeidet med al-Qaida, uten at dette har blitt bevist. Saddam Husseins regime falt som en konsekvens av den ulovlige invasjonen, men ordentlig fred i landet ble det aldri. (Les mer om Irak-krigen her). Bildet viser en amerikansk soldat som markerer overtakelsen av Bagdad i 2003 ved å dekke hodet på en statue av Saddam Hussein med et amerikansk flagg. Foto: Laurent Rebours/Flickr.

  • Våren 2011 brøt det ut store opprør i flere land i den arabiske verden. Protestbevegelsene tok sikte på å endre styresettet i hvert enkelt land, ofte med fokus på menneskerettigheter. Motstanden mot diktaturene inspirerte hverandre, men ga forskjellige resultater. I Syria utviklet et ikkevoldelig opprør seg til en brutal borgerkrig. Les mer om Den arabiske våren her. Bildet viser demonstranter på Tahrir-plassen i Egypt i 2011. Foto: Lilian Wagdy/ Wikimedia Commons.

  • Syria har en viktig strategisk betydning for mange land. Derfor ble både Assad-regimet og opprørerne aktivt støttet av andre stater under borgerkrigen. Assad-regimet fikk støtte fra Russland, Iran og Libanons Hizbollah. Mens opprørerne ble støttet av blant annet USA, Tyrkia, Qatar og Saudi-Arabia. (Les mer om Syria-krigen her.) Borgerkrigen i Syria bidro til fremveksten av IS.

  • Den islamske staten (IS) er en islamistisk militant terrorgruppe som kontrollerer store områder i Irak og Syria. I juni 2014 erklærte de opprettelsen av en stat i dette området. Staten blir ikke anerkjent internasjonalt, men forsøkt nedkjempet med militære midler. Fremveksten av det sunni-orienterte IS skyldes blant annet at en sjia-dominert irakisk regjering har diskriminert sunnimuslimer etter Saddam Husseins regime falt i 2003 (Les mer om IS her).