[[suggestion]]
Folkerett

Hva er folkerett?

Mens Norges lover bestemmer hva norske innbyggere kan og ikke kan gjøre, bestemmer reglene i folkeretten hva stater kan og ikke kan gjøre. Hovedmålet med folkeretten er altså å regulere forholdet mellom stater.

Hvis Norges regjering hadde sendt soltater til Sverige for å okkupere Stockholm, hadde det vært et brudd på folkeretten.

Det hadde det ikke vært hvis en gruppe rogalendere hadde beleiret Bergen. Da ville norsk lov ha bestemt utfallet av saken.

Reglene i folkeretten kan deles inn i to kategorier

1)      Internasjonale avtaler som statene inngår seg imellom og forplikter seg til å følge. Disse kalles også traktater eller konvensjoner.

2)      Sedvanerett, de "uskrevne reglene" som det er bred enighet om, og praksis for. (For eksempel forbudet mot tortur)

1) Internasjonale avtaler

Det fins tusenvis av internasjonale avtaler. De kalles ulike ting avhengig av hva slags typer avtaler det er, for eksempel traktat, konvensjon, eller pakt Felles for dem alle er at stater blir enige om avtaleteksten. Deretter kan de forplikte seg til å følge det som står skrevet i den. Dette kalles ratifisering.

Barnekonvensjonen og FN-pakten er eksempler på internasjonale avtaler

Hvis et land ratifiserer en internasjonal avtale, blir avtalen bindende og landet har forpliktet seg til å følge det som står i den. Land som ikke har ratifisert en avtale er i utgangspunktet ikke forpliktet til å følge de samme reglene. Unntaket er hvis disse reglene også er sedvanerett - da gjelder de for alle land.

2) Sedvanerett

Det fins noen regler som er så allmenngyldige at de brukes som rettsregler i folkeretten, selv om de ikke står nedskrevet i noen avtale. Disse kalles sedvaneregler. Sedvane betyr at en regel blir praktisert av så mange stater at de aller fleste er enige om at det er sånn det skal være.

Sedvanerett gjelder for alle land - også for land som ikke har skrevet under på noen avtale. Hvis et land for eksempel ikke har skrevet under på Torturkonvensjonen begår de likevel brudd på folkeretten hvis de torturerer fanger, fordi forbudet mot tortur er en sedvaneregel.

Eksempler på sedvaneregler

  • Det er forbudt å angripe et annet land.
  • Ingen av partene i en væpnet konflikt har lov til å angripe sivile.
  • Fanger som blir tatt under en væpnet konflikt skal behandles humant.

Fordi sedvaneregler ikke nødvendigvis er skrevet noe sted, blir land ofte uenige om noe er sedvane eller ikke. Da er det de internasjonale domstolene som må avgjøre spørsmålet. De stiller hovedsakelig to spørsmål når de skal bestemme seg:

1. Er denne regelen praksis i de fleste statene i verden?

2. Praktiserer statene denne reglen fordi de mener det er i tråd med gjeldende rett?

En må kunne svare ja på begge spørsmålene for at noe skal regnes som sedvanerett.

Suverenitetsprinsippet i folkeretten

Svakheten med det folkerettslige systemet er at det på mange måter er frivillig for statene om de vil følge reglene i folkeretten eller ikke. Hvis en stat ikke har forpliktet seg til å følge en internasjonal avtale, er den i utgangspunktet ikke bundet til å følge reglene i avtalen. På samme måte som at det ikke fins noen overnasjonal lovgivende forsamling, fins det heller ikke noe overnasjonal verdenspoliti som passer på at reglene i folkeretten blir fulgt. Dette er opp til statene selv.

Grunnen til at systemet fungerer slik skyldes suverenitetsprinsippet. Det handler om at alle stater er suverene, skal bestemme fritt over seg selv, og ikke bli styrt av andre mot sin vilje. Suverenitetsprinsippet er det grunnleggende utgangspunktet for folkeretten. Det forklarer hvorfor folkeretten blir skapt og håndhevet av stater, og hvorfor statene står fritt til å slutte seg til folkerettslige avtaler og frivillig innskrenke sin suverenitet. Det eneste organet i verden som kan gjøre unntak fra suverenitetsprinsippet er FNs sikkerhetsråd.

FNs rolle i folkeretten

Statene har opprettet internasjonale organisasjoner i forsøk på å videreutvikle og håndheve folkeretten. FN er den viktigste av disse organisasjonene. Det er tre hovedgrunner til at FN er viktig for folkeretten:

1) Folkerett lages i FN

FN er en arena der nye internasjonale avtaler blir forhandlet frem. Mange av de mest sentrale konvensjonene i folkeretten er FN-konvensjoner.

FNs generalforsamling er en arena der alle medlemsstatene kan bidra til å utvikle folkeretten. I Generalforsamlingen har statene én stemme hver. Forsamlingen kan ikke vedta bindende resolusjoner, bare anbefalinger. Likevel kan disse resolusjonene få stor folkerettslig betydning, for eksempel ved at de legger grunnlag for nye konvensjoner, eller at Den internasjonale domstolen bruker dem som argumenter for sine avgjørelser.

FNs sikkerhetsråd bidrar til å lage folkerett. I motsetning til Generalforsamlingen kan Sikkerhetsrådet fatte bindende vedtak. Det betyr at FNs medlemsland må gjøre som Sikkerhetsrådet sier. Sikkerhetsrådet behandler bare saker som gjelder internasjonal fred og sikkerhet.

2) FN passer på at folkeretten følges

FNs hovedansvar er å bevare internasjonal fred og sikkerhet. FN-pakten gir derfor FN myndighet til å sørge for at statene følger folkeretten.

  • Sikkerhetsrådet er det mektigste organet i FN, og det eneste i verden som kan bestemme at det skal brukes militærmakt for å stanse en konflikt.
  • Den internasjonale domstolen er FNs hovedorgan for folkerettslige løsninger på konflikter mellom stater.

FN har også egne overvåknings- eller tvisteløsningsorganer som skal passe på at reglene i bestemte konvensjoner blir fulgt. Blant disse er FNs menneskerettighetskomité som passer på at statene ikke bryter Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

3) FN-pakten er den viktigste avtalen i folkeretten

FN-pakten er FNs grunnlov. Den står over alle andre konvensjoner i folkeretten og alle medlemslandene i FN har forpliktet seg til å følge den. Den kan dermed sies å være den viktigste avtalen i folkeretten.

FN-pakten beskriver de grunnleggende reglene i folkeretten:

  • Alle konflikter skal løses på fredelig vis.
  • Ingen stater har lov til å bruke makt mot andre stater.
  • Ingen har lov til å blande seg inn i andre lands interne anliggender (suverenitetsprinsippet).
  • FNs sikkerhetsråd kan tillate maktbruk hvis de mener at internasjonal fred og sikkerhet er truet.
  • Alle stater må oppfylle menneskerettighetene.

Krigens folkerett

Reglene for krigføring (krigens folkerett) er blant de viktige temaene innen folkeretten. Målet med krigens folkerett er ikke å forby krig, men å lage regler for å hindre at krigen fører til unødvendige lidelser. Denne delen av folkeretten kalles «humanitærrett». En svært viktig del av humanitærretten er å beskytte dem som ikke deltar aktivt i krigen, nemlig de sivile.

Reglene for krigføring er i hovedsak delt inn i to grupper:

1. Haag-konvensjonene lager regler for de stridende. Disse reglene er først og fremst militære.

2. Genéve-konvensjonene lager regler for å beskytte ofrene for krigen. Disse reglene er først og fremst humanitære.

Les mer om folkerett i krig og konflikt på Røde Kors' hjemmeside

 

Hvem kan dømmes i folkeretten?

Det er hovedsakelig stater som kan dømmes i folkeretten, men det fins muligheter for at også enkeltindivider kan bli stilt for en folkerettslig domstol.

Stater

De folkerettslige reglene har blitt til for å bestemme hvordan stater kan oppføre seg mot hverandre. Derfor gjelder folkeretten først og fremst for stater. I tillegg er det statene – og bare de – som lager reglene i folkeretten. Det gjør de ved å inngå avtaler med hverandre.

I folkeretten er alle stater i verden likestilte, uansett om de er små eller store, rike eller fattige. Under en rettssak fungerer statene på samme måten som enkeltpersoner i nasjonal rett. I norsk rett kan for eksempel Tore beskylde Petter for å ha kuttet ned epletreet hans. I folkeretten kan Island beskylde Norge for å ha fisket i deres farvann.

Internasjonale organisasjoner som er opprettet av stater kan også dømmes i folkeretten. Eksempler på slike mellomstatlige organisasjoner er FN, EU eller NATO.  

Individer

Det er først de senere årene at individer har fått en plass i folkeretten. Fordi folkeretten skal regulere forhold mellom stater har ikke individer hatt noen plass i rettssystemet. Rettssakene har pågått mellom stater, eller mellom internasjonale organisasjoner.

Etter hvert som menneskerettighetene har blitt en viktigere og viktigere del av folkeretten har dette endret seg. Alle mennesker har menneskerettigheter. Inntil nylig har imidlertid ikke enkeltpersoner hatt mulighet til å hevde disse rettighetene i folkeretten. Enkeltpersoner har vært avhengig av at staten han/hun er statsborger i er villig til å melde inn saken for en domstol på deres vegne. I menneskerettighetssaker er det imidlertid ofte staten selv som begår menneskerettighetsbruddene. Derfor har individers rettssikkerhet i menneskerettighetssaker vært begrenset.

I de senere årene er de folkerettslige reglene blitt tolket slik at enkeltindivider kan kreve sine rettigheter gjennom folkeretten og opprette en sak mot en stat som bryter disse rettighetene. Dette gjelder først og fremst menneskerettighetsbrudd.

Kan enkeltindivider straffes?

Etter at Den internasjonale straffedomstolen (ICC) ble opprettet i 2002 har det blitt mulig å straffeforfølge enkeltpersoner. Det var det ikke før. For at enkeltpersoner skal kunne straffeforfølges må de ha begått alvorlige forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser eller folkemord. Sudans president Omar al-Bashir er for eksempel etterlyst av ICC for folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i Darfur i 2002.

Hva er en stat?

Det er fire kriterier som må være på plass for at noe skal være en stat.

1.Territorium

Stater må ha et landterritorium. Norges landterritorium innebærer alt landet som ligger innenfor våre grenser. For noen stater vil disse grensene være omstridt. Det betyr ikke at området ikke regnes som en stat i folkeretten.

2.Befolkning

Det hjelper imidlertid ikke å ha et territorium, så lenge det ikke bor folk der. Antarktis er et eksempel på et landterritorium uten befolkning. Derfor er ikke Antarktis en stat. Det stilles ikke noen krav til hvor stor befolkningen i en stat skal være. Noen øystater i Stillehavet har for eksempel kun 9500 innbyggere. Likevel må befolkningen være stor nok til at det går an å holde en økonomi og et samfunn i gang, og staten må kunne overholde internasjonale forpliktelser.

3.Styre/regjering

En stat må ha et indre selvstyre. Dette kan enten være en regjering eller et statsstyre. Det er få strenge krav knyttet til indre selvstyre. Men regjeringen eller statsstyret må være øverste myndighet på territoriet, både administrativt og lovgivningsmessig. Det kan med andre ord ikke være noen andre som lager lovene i staten.

4.Uavhengighet fra andre stater

En stat må være formelt uavhengig fra andre stater. Dagestan i Kaukasus har for eksempel territorium, befolkning og internt selvstyre, men området ligger formelt under Russland. Dermed er ikke Dagestan en egen stat. I tillegg må stater kunne klare seg selv, uten veldig mye hjelp fra andre land.

 

 

Flere ressurser

Spørsmål om denne siden? Ta kontakt:

Ida Jørgensen Thinn

Ida Jørgensen Thinn

Kommunikasjonsrådgiver 22 86 84 12