[[suggestion]]
Filippinene

Bakgrunn

Filippinene består av 11 store øyer og over 7000 mindre øyer. Nesten 100 millioner mennesker bor i landet, som er sammensatt av mange etniske og religiøse grupper. Mens de sørlige øyene tidlige på 1300-tallet ble påvirket av muslimske handelsreisende, var de nordlige øyne påvirket av hindustisk og buddhistisk kulturtradisjon. Gjennom århundrer var øyene inndelt i mange forskjellige kongedømmer og muslimske sultanater, med handelskontakt med hverandre.

Da europeerne på begynnelsen av 1500-tallet oppdaget Sørøst Asia, oppsto det en rivalisering om området mellom Spania og Portugal. Portugal koloniserte dagens Indonesia.

I løpet av 1500-tallet sikret Spania seg kontroll over de to store øyene som utgjør den nordlige delen av dagens Filippinene; Luzon og Visayas. På den store øya Mindanao i sør møtte de imidlertid større motstand. Denne øya, og de små øyene sør for den, var styrt av de muslimske sultanatene Maguindanao og Sulu. Disse klarte å holde stand mot spanjolene. Slik var sultanatet med å befeste muslimsk kultur og religion i denne delen av Filippinene, mens europeisk kultur og katolisisme begynte å spre seg på de spanskkontrollere øyene. Spanjolene kalte den muslimske befolkningen i sør for Moro, en benevnelse som fortsatt er vanlig.

På slutten av 1890-tallet gjorde befolkningen på Filippinene opprør mot spanjolene. Gjennom en rekke militære slag, og med våpenstøtte fra USA, klarte de å drive spanjolene helt tilbake til hovedstaden Manila. De filippinske opprørerne erklærte sin uavhengighet i 1899, bare for å se at Spania inngikk en avtale med USA, der USA formelt overtok som kolonimakt. I løpet av tre år erobret amerikanerne de nordlige øyene, som filippinerne hadde sloss så hardt for å gjenerobre fra Spania.

USAs krig mot Moro-folket

Etter å ha nedkjempet filippinerne i nord vendte det amerikanske militæret seg mot de muslimske sultanatene i sør. Sultanatene hadde forholdt seg nøytrale i konflikten, og trodde de skulle unngå amerikansk kolonisering. Nedkjempingen av dem skulle vise seg å bli en vanskelig oppgave. De ulike sultanatene var delt inn i mange provinser, regjert av ulike prinser og stammeledere. De færreste av disse ville anerkenne det amerikanske overherredømmet. Dermed startet en langvarig krig mellom USA og Moro-folket i sør. Krigen varte i 13 år, og tok livet av mellom 10 000 og 20 000 Moro-folk. Først i 1913 hadde amerikanerne sikret seg fullstendig kontroll over området.

Muslimsk opprør på 1970-tallet

På 1960-tallet begynte Moro-folket igjen å organisere seg for å vinne uavhengighet fra regjeringen i Manila. Filippinene hadde da vært uavhengig av USA siden 1945, men ble regjert av et diktatorisk militærregime ledet av president Ferdinand Marcos fra 1965. Befolkningsveksten på Filippinene var enorm, og regjeringen hadde over tid drevet en aktiv kampanje for å få flere til å flytte sørover til Mindanao og de andre øyene i sør. Dette var også et forsøk på å svekke den sosiale uroen i nord, der en kommunistisk gerilja kjempet mot regjeringen.

Den store tilflytningen av kristne nybyggere til Mindanao, der moroene tidligere hadde vært i flertall, skapte naturlig nok konflikter. De nye innbyggerne kom i tusenvis hver uke, noe som skapte økende nasjonalisme og selvbevissthet hos den muslimske befolkningen. I 1969 ble den muslimske frigjøringsbevegelsen, Moros nasjonale frigjøringsfront (MNLF), etablert. De førte kamp mot nybyggerne, som de mente stjal jord fra den etablerte befolkningen på Mindanao. De kristne innflytterne svarte med å etablere egne militsgrupper, støttet av regjeringen, og fra 1971 ble også regjeringstropper satt inn i kampene mot MNLF.

Den første fredsavtalen ble forhandlet fram mellom MNFL og regjeringen i 1976. Den sikret et visst selvstyre for Moro-folket i et område som inkluderte 13 provinser/kommuner på Mindanao, men ble i liten grad respektert av Marcos-regimet som reverserte avtalen. Heller ikke i MNLF var alle fornøyd med at det var inngått fredssamtaler. Dermed fortsatte kampene mellom kristne militser, og muslimske utbrytere fra MNLF. I 1977 bryter en del av MNLF ut og danner en ny opprørsgruppe, som senere blir kalt Den moro islamske frigjøringsfront (MILF). Dette var en gruppe som kjempet for en selvstendig islams stat og som var mer aggressive enn MNLF. I årene som fulgte var det både konflikter mellom opprørsgruppene og konflikter mellom opprørsgrupper og regjeringstropper. 

Etter at president Marcos ble styrtet i 1986, og demokratiet ble gjeninnført på Filippinene, ble MNLF tilbudt et selvstyreområde som inkluderer tre provinser på Mindanao, samt øyene Sulu og Basilan. MNLF godtok tilbudet etter forhandlinger, og Den autonome regionen av Muslimske Mindanao fikk sin egen selvstyreregjering. MILF på sin side fortsatte den væpnede kampen for fullstendig uavhengighet.

Krig mot Den moro-islamske frigjøringsfront (MILF)

MILF førte geriljakrig fra ulike baser på Mindanao. En fredsavtale mellom regjeringen og MILF ble inngått i 1997, men denne ble forkastet av den nye president Joseph Estrada i 2000, og han erklærte full krig mot MILF. Nye opprørsgrupper har siden vokst fram, blant annet den islamistiske terrororganisasjonen Abu Sayyaf. Den amerikanske president George W. Bush erklærte opprøret på Mindanao som en del av krigen mot terror, og bisto regjeringen i Manila med rådgivere, våpen og personell etter 2001.

MNLF erklærer uavhengighet

Sommeren 2013 erklærte MNLF at Bangsamoro var en uavhengig republikk. Da MNFL-styrker i september forsøkte å heise Bangsamoros flagg på rådhuset i byen Zamboanga utløste dette en væpnet konflikt mellom filippinske regjerings- og politistyrker og MNLF. Konflikten varte i drøyt to uker før den filippinske regjeringen erklærte at MNFL var slått og drevet ut av byen. MNFL har ikke lenger kontroll over noen områder, men har ikke trukket tilbake erklæringen om Bangsamoro som uavhengig stat.

Fredsavtale

Mange trodde på fred da den nye presidenten Benigno Aquino i august 2011 gikk til det skritt å møte MILF-leder Murad Ibrahim til uformelle fredssamtaler i Japan. Ibrahim uttalte etter møtet at det hadde gitt en voldsom styrke til fredssamtalene og at MILF var villig til å fravike kravet om full uavhengighet.

I 2012 ble en foreløpig fredsavtale mellom MILF og regjeringen forhandlet frem. Avtalen skulle legge føringer for veien videre i prosessen mot endelig fred, og opprettelsen av en selvstyrt (autonom) region sør på Filippinene innen 2016.

En endelig fredsavtale var klar i januar 2014, og ble offisielt underskrevet 27. mars. Avtalen skulle bane vei for opprettelsen av et autonomt område, Bangsamoro, med muslimsk selvstyre i deler av Sør-Filippinene. Planen var å etablere en regional politistyrke i området, filippinske myndigheter skulle redusere sitt militære nærvær, og MILF skulle avvæpnes.

Da Rodrigo Duterte ble valgt som president i 2016, ble dette fredsinitiativet satt på vent.  

FNs rolle i konflikten

FN har valgt å holde seg utenfor konflikten på Filippinene.

Norges rolle i konflikten

Norge har hatt en ledende rolle i fredsprosessen mellom den muslimske opprørsbevegelsen MILF på Mindanao, etter at det ble inngått en fredsavtale mellom den filippinske regjeringen og MILF våren 2014.

Norge har også bistått som tilrettelegger for fredssamtaler i den væpnede konflikten mellom den filippinske regjeringen og den filippinske kommunistbevegelsen (NDFP). Denne konflikten har pågått i rundt 50 år, og fredssamtaler har vært av og på siden 1986.

Kilder 

Uppsala Conflict Database, Institutt for fredsforskning (PRIO), Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, BBC, regjeringen.no, ABC News, Time Magazine