[[suggestion]]
Djibouti
Flagg

Nøkkeltall og fakta

Hovedstad

Djibouti

Etniske grupper

Somaliere (issaene) 60 %, afarene 35 %, andre 5 % (inkludert franskmenn, arabere, etiopiere og italienere)

Språk

Fransk (offisielt), arabisk (offisielt), somali, afar

Religion

Muslimer 94 %, kristne 6 %

Innbyggertall

957 000

Styreform

Republikk

Areal

23 200 km²

Myntenhet

Franc

Nasjonaldag

27. juni

Andre landsider

Geografi

Djibouti er et av Afrikas minste land. Nesten 90 prosent av landet består av ørken, med vulkaner og saltsjøer. Her lever nomadiske gjetere. Den salte Assalsjøen, som ligger 150 meter under havnivå, er det laveste punktet på det afrikanske kontinentet, og det nest laveste i verden.

Klimaet er tørt. Området rundt sjøen er blant jordens varmeste steder, med temperaturer på over 50 °C. Bare fjellene i nord har noen betydelig vegetasjon. To tredeler av befolkningen bor i hovedstaden, resten bor på den relativt fruktbare kyststripen langs Tadjourabukten.

Djibouti sliter med tørke og er lite fruktbart. Hvis det regner, skjer det i november og varer gjerne ikke mer enn 20 dager. Saltinnholdet i vannet er økende, og djiboutierne lider derfor av vannmangel. I tillegg er forurensing av vannkilder et stort problem. Skogene trues av at jordbruksområdene utvides. Dette utrydningstruer flere dyrearter. Myndighetene har innført forbud mot jakt, men forbudet overholdes ikke.

Earth Ecoprint

1.6 jordkloder

Hvis alle mennesker på Jorden skulle ha samme forbruk som en gjennomsnittlig innbygger i Djibouti ville vi trenge 1.6 jordkloder.
Se indikatoren for økologisk fotavtrykk.

Historie

I oldtiden var området som i dag er Djibouti nesten ikke befolket fordi det er så få fruktbare områder. Folkegruppene som dominerer landet i dag, afarene fra den Arabiske halvøya, og issaene fra Somalia, innvandret fra 200-tallet f.Kr og utover. Begge folkegruppene var nomader. På 800-tallet brakte muslimske misjonærer islam til området, og i 700 år kontrollerte arabere handelen i regionen. I siste halvdel av 1800-tallet fikk Frankrike stadig større kontroll over dagens Djibouti, og i 1897 ble området fransk koloni.

Etter andre verdenskrig endret Djibouti status fra koloni til fransk oversjøisk territorium, og de fikk stadig større selvstyre. Samtidig ble motsetningene mellom folkegruppene stadig tydeligere, da særlig issaene ønsket å løsrive seg helt. I 1977 fikk Djibouti selvstendighet etter en folkeavstemning. Det issa-dominerte partiet, RPP, vant landets første valg, og Hassan Gouled Aptidon ble president. I 1981 ble alle andre partier enn RPP forbudt, og spenningene mellom folkegruppene økte. I 1991 startet FRUD, en opposisjonell afar-gruppe, et opprør som utviklet seg til borgerkrig. Gjennom flere fredsavtaler, og under press fra borgerkrigen og Frankrike, startet Aptidon en demokratiseringsprosess. Først i 2001 la alle opprørsgrupper ned våpnene.

Samfunn og politikk

Djibouti er en republikk etter fransk modell. Presidenten velges direkte for perioder på fem år. Han/henne har den utøvende makten, og utnevner en statsminister til å lede regjeringens arbeid. Presidenten og statsministeren utnevner sammen resten av regjeringen, som står ansvarlige overfor presidenten. Nasjonalforsamlingen har den lovgivende makten.

Under og etter borgerkrigen ble det gjennomført flere demokratiske reformer. Det ble innført flerpartisystem i 1992, i 1997 kom Frud inn i nasjonalforsamlingen og fikk plass i regjeringen. I 2003 fikk alle partier som ønsket, stille til valg, og i 2013 ble valgordningen lagt om slik at det ble enklere for mindre partier å komme inn i nasjonalforsamlingen.

I dag har Djibouti formelt et flerpartisystem, men politikken domineres helt av regjeringspartiet RPP. Opposisjonen har alltid hatt vanskeligheter med å få innflytelse. Dette skyldes delvis valgsystemet med flertallsvalg i enmannskretser, som gir en fordel til det største partiet. Dels skyldes det at staten forfølger opposisjonen og at regjeringen kontrollerer de statseide mediene. Regjeringen anklages stadig for brudd på menneskerettighetene og for valgfusk.

Økonomi og handel

Havnen i hovedstaden er svært viktig for godstransport til og fra Rødehavet. Fra 1981 har den vært frihavn, som innebærer at området ligger utenfor landets tollgrense. For Etiopia er dette den viktigste havnen i utenrikshandelen. Tilsvarende er Djibouti helt avhengig av at Etiopia bruker havnen – over 90 prosent av varene som passerer havnen er på vei til eller fra Etiopia. Også andre afrikanske land benytter havnen som mellomstasjon ved utenrikshandel.

 Selv om Djiboutis økonomi har vokst, er landet fattig og avhengig av bistand. Frankrike er den største giveren, men USA gir stadig mer. Store deler av landets inntekter kommer fra land som betaler for å ha militærbaser i landet. Fra 2017 inkluderer dette Frankrike, USA og Kina.

Fordi Djibouti stort sett består av ørken, er jordbruksmulighetene begrenset. Landet importerer derfor 80 prosent av alle matvarer, mest fra Etiopia. Fordi området er vulkansk, forsøker man å utvinne jordvarme. Det er håp om at landet skal bli selvforsørgende på energi og eksportere videre, men arbeidet går tregt. I dag eksporterer Djibouti buskap og skinn.

Kart

Statistikk

Her finner du verdier for Djibouti på alle indikatorer (siste rapporterte år). Du kan enkelt sammenligne disse verdiene med et annet land. Gå til all statistikken for landet.