[[suggestion]]
Sør-Afrika

Nøkkeltall og fakta

Hovedstad

Pretoria (administrativ), Cape Town (lovgivende), Bloemfontein (dømmende)

Etniske grupper

Svarte afrikanere 80.9%, andre mørkhudede (lokalt kalt "fargede") 8.8%, hvite 7.8%, indere/asiater 2.5% (2018)

Språk

Zulu (offisielt) 24.7%, xhosa (offisielt) 15.6%, afrikaans (offisielt) 12.1%, sepedi (offisielt) 9.8%, setswana (offisielt) 8.9%, engelsk (offisielt) 8.4%, sesoto (offisielt) 8%, xitsonga (offisielt) 4%, siswati (offisielt) 2.6%, tshivenda (offisielt) 2.5%, isindebele (offisielt) 1.6%, andre 1.9% (2017)

Religion

Kristne 86%, animist og andre tradisjonelle afrikanske religioner 5.4%, muslimer 1.9%, andre eller ingen 6.7% (2015)

Innbyggertall

55 380 210 (2018)

Styreform

Parlamentarisk republikk

Areal

1 219 090 km2

Myntenhet

Sørafrikansk rand

BNI pr innbygger

13 197 PPP$

Nasjonaldag

27. april

Andre landsider

Geografi

Sør-Afrika er lengst sør i Afrika, med Det indiske hav i øst og Atlanterhavet i vest. Store deler av landet er et gigantisk innlandsplatå, høyt over havet. I øst ruver fjellkjeden Drakensberg, som strekker seg i en bue fra landegrensen i nordøst, til sørøst på Kapplandet. Langs den nesten 300 mil lange kysten finnes smale striper med fruktbart land. I øst ligger enklaven Lesotho, som er en egen stat helt omringet av Sør-Afrika.

Sør-Afrika er blant landene i verden med aller størst artsmangfold. Landet har mer enn 20 nasjonalparker og reservater for å beskytte det rike dyrelivet mot jegere og menneskelig påvirkning på dyrenes habitater.

Landets østkyst har et subtropisk og fuktig klima, men mesteparten av landet er tørrere og temperert, uten enorme temperaturforskjeller. Temperaturene i landet varierer avhengig av breddegrad og høyde over havet. Det faller mest nedbør under landets sommermåneder, fra november til april, bortsett fra kysten i vest, hvor det er mest regn om vinteren. Forurensning i form av sur nedbør fører til forørkning og utarming av dyrkbar jord. Det er også mangel på vann i Sør-Afrika, noe som utgjør et stort miljøproblem.

Earth Ecoprint

1.9 jordkloder

Hvis alle mennesker på Jorden skulle ha samme forbruk som en gjennomsnittlig innbygger i Sør-Afrika ville vi trenge 1.9 jordkloder.
Se indikatoren for økologisk fotavtrykk.

Historie

Noen av verdens eldste arkeologiske funn er fra Sør-Afrika, med hulemalerier fra 20 000 år fvt. Urbefolkningene khoikhoi og san har bodd i landet i tusenvis av år, men i dag er få igjen. Bantu-talende folk kom for 1 800 år siden, og er forfedrene til 75 prosent av dagens befolkning. 

Lange kriger, diskriminering og rasisme har preget Sør-Afrikas brutale historie. I 1488 kom portugiserne til landet, og etablerte handel med lokalbefolkningen. Dette ble starten på koloniseringen. I 1652 grunnla nederlendere en skipsforsyningsstasjon, Kappkolonien, i dagens Cape Town. Koloniseringen førte til at nesten alle opprinnelige beboere ble drept eller gjort til slaver. Storbritannia okkuperte Kappkolonien i 1795, og det ble kamp mellom Storbritannia og Nederland om innflytelse over landet. Da Storbritannia forbød slaveriet, emigrerte nederlendere til Sør-Afrika og dannet egne republikker. Kolonimaktene møtte hard motstand fra lokalbefolkningen som led under de europeiske kolonimaktenes styre. I 1910 ble Unionen Sør-Afrika dannet etter to kriger mellom de opprinnelige beboerne og engelskmennene. Dette var forgjengeren til Republikken Sør-Afrika, som ble navnet på landet i 1961. 

National Party (NP) som vant valget i 1948 innførte apartheid, lover som kategorisk undertrykket og ekskluderte afrikanere og fargede fra å ha politiske, sosiale og økonomiske rettigheter. Etter massivt internasjonalt press og innføring av allmenn stemmerett ble apartheid formelt avskaffet i 1991. Samme år ble opposisjonspolitikeren Nelson Mandela satt fri etter 28 års fengsling. I 1994 ble det første demokratiske valget holdt, Mandela ble president og apartheid opphørte.

Fakta om apartheid i Sør-Afrika

  • Uttrykket «apartheid» ble første gang brukt i forbindelse med valget i Sør-Afrika i 1948. Da vant det sørafrikanske Nasjonalpartiet for første gang. Selv om svarte sørafrikanere ikke hadde rett til å stemme i valget, fikk valgresultatet store konsekvenser for dem.

    Apartheid betyr atskilt. Den nye regjeringen delte landets befolkning inn i ulike raser på bakgrunn av hvilken hudfarge de hadde. På denne måten ville regjeringen sikre at den hvite befolkningen i Sør-Afrika fikk beholde makten og ressursene i landet selv om de var langt færre enn de svarte sørafrikanerne.

    Utbredt diskriminering av svarte sørafrikanere

    Både før og etter Sør-Afrika ble et selvstendig land i 1910, ble store deler av befolkningen diskriminert. Først ble det forbudt for svarte sørafrikanere å kjøpe eller leie tomter hvor de ville. Etter 1936 hadde ingen afrikanere stemmerett i Sør-Afrika.

    Da Nasjonalpartiet kom til makten i 1948, ble rasediskrimineringen satt i system. Med det mener vi at det var et system for hvor og hvordan folk skulle gjøres forskjell på.

    Områder ble fordelt mellom de ulike rasene. Det ble bygget dobbelt opp med offentlige toaletter og drikkefontener slik at man skulle unngå å dele. Og slik fortsatte det helt til apartheid ble opphevet i 1994.  

  • Å bestemme hvem som tilhørte hvilken rase var ingen lett oppgave. Det fantes tester som skulle skille afrikanere fra «fargede», og «fargede» fra hvite. Men finnes det egentlig tester som kan vise hvem som er hva? Ingen er like, og der noen er naturlig lyse i huden, er det andre som har mørkere hudfarge. Noen ganger kunne medlemmer av samme familie bli satt i hver sin rasekategori nettopp fordi alle mennesker er forskjellige.

    Vanligvis ble barn satt i samme gruppe som faren. Eneste unntaket var dersom faren var hvit og moren afrikansk, for i så fall ble også barnet satt i kategorien afrikansk. For å hindre at de ulike rasene blandet seg, ble det forbudt for hvite og ikke-hvite, det vil si afrikanere, asiater og «fargede» å gifte seg. Det var også ulovlig å være kjærester.

    Disse var hvite: 

    Personer som så hvite ut, og som var født av foreldre som selv tilhørte den hvite rasen.

    Det holdt ikke at en av foreldrene var hvit. Dersom den andre forelderen tilhørte en annen rase, ville barnet bli satt i kategorien for «fargede» eller afrikanere.

    Selv om den hvite befolkningen i Sør-Afrika kom fra ulike steder, og hadde ulikt språk, ble de sett på som en gruppe.

    Disse var afrikanere:

    I denne rasen ble mennesker som hadde forfedre fra det afrikanske kontinentet plassert.

    Afrikanerne som ble plassert i denne kategorien ble igjen delt inn i undergrupper. Disse gruppene baserte seg blant annet på afrikanske språk. Zulu og Xhosa var to slike undergrupper.

    Disse var«fargede»:

    En «farget» person var en som verken var hvit eller afrikaner. I denne kategorien ble personer med forfedre fra Afrika så vel som Europa og Asia plassert. 

    Også denne gruppen ble delt inn i undergrupper. Et eksempel på en slik gruppe er «Cape Malayer». De er etterkommere av personer som kom sammen med nederlenderne fra andre nederlandske kolonier i Sørøst-Asia.

    Først ble også indere og kinesere i Sør-Afrika plassert inn i rasen «fargede». Den gangen ville nemlig ikke myndighetene anerkjenne at de mange inderne i landet var sørafrikanere. Først i 1959 ble det opprettet en fjerde kategori for asiater.

  • Under apartheid var det bare hvite som hadde fulle politiske  rettigheter i Sør-Afrika. Det vil si at de både kunne stemme i valg, og  at de kunne bli valgt når det var valg til ulike politiske stillinger.

    Noen «fargede» hadde en stund stemmerett noen steder i landet, men etter hvert ble lovene omgjort slik at de bare kunne stemme på hvite personer som stilte til valg. Den afrikanske befolkningen i Sør-Afrika hadde ingen stemmerett.

    Den hvite apartheidregjeringen hadde en minister som hadde ansvar for den afrikanske befolkningen, en egen minister for indiske (asiatiske) og en minister for «fargede» saker.

    Først i 1994 ble et fritt og demonkratisk valg avholdt i Sør-Afrika. Det valget vant det tidligere forbudte partiet ANC og Nelson Mandela.

  • Skole var obligatorisk for alle hvite elever, og noen steder var det også obligatorisk for «fargede» elever. For afrikanske elever var skole derimot frivillig. Mange afrikanske elever måtte også slutte på skolen før tiden fordi de kom fra fattige familier, fordi det var for få lærere eller fordi de bodde veldig langt unna skolen.

    Selv om hvite familier i Sør-Afrika tjente mer enn afrikanske familier, var skolegang gratis for hvite elever. Barneskolen var gratis for afrikanske elever, men hvis de afrikanske elevene ville gå på ungdomskolen og senere ta høyere utdannelse måtte de selv betale for utdannelsen sin.

    Hvorfor var adskilt undervisning viktig?

    Også før apartheidregjeringen kom til makten i 1948 gikk flesteparten av elevene i Sør-Afrika på egne skoler. Disse ble drevet av frivillige, ofte utenlandske kirker. Men under apartheid bestemte myndighetene seg for at de skulle styre alle skolene, for da kunne de også bestemme hva elevene skulle lære på skolen. 

    Før 1948 lærte elevene på de ulike skolene nesten det samme. Pensumet var likt, og de afrikanske elevene lærte engelsk. Slik ville ikke myndighetene at det skulle være. Heretter skulle de afrikanske elevene lære om sin egen kultur. Myndighetene ville at de afrikanske elevene skulle lære at de ikke passet inn i de hvites samfunn.

    Ikke plass til afrikanere i det hvite samfunnet

    På skolen skulle de afrikanske elevene lære å bli lydige borgere og flinke arbeidere. Ifølge apartheidministeren for afrikanerne var det ikke plass til afrikanerne i det hvite samfunnet.

    Eneste unntaket var at de kunne få visse jobber (for eksempel som tjenestefolk eller i gruver). Målet til apartheid var å skille de ulike rasene helt, slik at de levde i helt egne samfunn og ikke hadde noe med hverandre å gjøre. For å få til dette opprettet myndighetene helt egne «land» for afrikanerne, som ble kalt «bantustan».

     

  • Det var myndighetene som bestemte hvem som skulle bo hvor. Det førte til at mange ble tvangsflyttet fra områder de hadde bodd i mange år eller i generasjoner. Mellom 1960 og 1970 ble 1,6 millioner mennesker i landet tvangsflyttet.

    «Bantustan» – egne «hjemland» for afrikanerne

    De afrikanske områdene bestod kun av 13,5 prosent av hele arealet til Sør-Afrika. Resten tilhørte den hvite befolkningen, selv om de var langt færre.

    På slutten av 1950-tallet ble de afrikanske områdene gjort om til egne land. Dette skulle være «hjemlandet» til afrikanerne i Sør-Afrika. Disse ble kalt «bantustan». Til sammen ble det laget ti land. Hvert land – «bantustan» – tilhørte en av de ti gruppene som afrikanerne ble delt inn i.

    Når myndighetene sa at en person tilhørte rasen «afrikaner», og avgjorde hvilken undergruppe denne personen tilhørte, ble personen registrert i «hjemlandet» for denne gruppen. Det hadde ikke noe å si om personen noen gang hadde vært i dette området.

    Bare et av de ti landene bestod av et område som hadde en hel grense. Resten av landene bestod av områder som kunne ligge langt fra hverandre. Disse områdene bestod ikke av den beste jorden, og var derfor ikke så interessant for den hvite befolkningen i landet.

    Fra innbygger til utlending i Sør-Afrika

    I «hjemlandene» skulle afrikanerne få lov til å bestemme litt, selv om det var de sørafrikanske myndighetene som bestemte mest. Men så bestemte myndighetene at «hjemlandene» kunne bli egne stater. Da kunne afrikanerne selv ta over styringen av sine egne samfunn. I 1976 ble det afrikanske «hjemlandet» Transkei det første av områdene som ble en egen stat.

    Dette førte til at alle innbyggerne i Transkei mistet de få rettighetene de hadde i Sør-Afrika.  Det samme skjedde med personer som var registrert i Transkei, men som bodde andre steder i Sør-Afrika. De ble rett og slett utlendinger i sitt eget land. Ingen andre land i verden var enige med Sør-Afrika i at de afrikanske «hjemlandene» faktisk var egne stater.

    Afrikanere i byområder

    I de mer urbane områdene i Sør-Afrika ble det satt av egne områder for indere, «fargede» og afrikanere. Disse områdene ble kalt for «township». For å kunne bo her, måtte innbyggerne bevise at de arbeidet for en hvit arbeidsgiver.

    I 1970 bodde rundt halvparten av afrikanerne i Sør-Afrika i et av de ti «hjemlandene». Den andre halvparten bodde i urbane eller «hvite» områder.

    En grunn til dette var at det ikke var nok jobber i «hjemlandene». «Hjemlandene» hadde en elendig økonomi. I 1983 bodde nærmere 80 prosent av innbyggerne i disse områdene i fattigdom.

    Strenge regler

    Fra 1952 kunne ikke afrikanere være i et «hvitt» område mer enn 72 timer uten en spesiell tillatelse som viste at de var lovlig ansatt hos en hvit arbeidsgiver. Dette betydde at familiene til dem som arbeidet for hvite personer, ikke fikk bo samme sted. De skulle ifølge myndighetene bo i «hjemlandet».

    Mange bodde ulovlig i slumområder

    Likevel var det mange afrikanere som flyttet til de «hvite» områdene uten tillatelse. Men det var ikke nok plass til alle i de ulike «townshipene». Derfor slo folk seg ned i ulovlige leire, eller slumområder. Mange av de som bodde her var koner og barn av menn som hadde tillatelse til å jobbe i de «hvite» områdene.De bodde ulovlig i disse områdene, og kunne når som helst bli sendt tilbake der de var registrert av sørafrikanske myndigheter.

    For å kontrollere hvem som bodde hvor, fantes det en lov som sa at alle afrikanere måtte gå med pass.

     

  • Selv om de sørafrikanske myndighetene forsøkte å skape et helt hvitt samfunn, var de helt avhengige av afrikanerne på ett område. De trengte billig afrikansk arbeidskraft.

    70 prosent av de som arbeidet i Sør-Afrika var afrikanere. Men afrikanerne tjente mye dårligere enn hvite arbeidere. De fleste fikk ikke lov til å ta jobber som krevde at de hadde fått yrkesfaglig utdannelse. Og de fikk ikke lov til å organisere seg i fagforeninger. 

    Egne arbeidskontor for afrikanere

    Under apartheid var det viktig for myndighetene å sørge for at hvite forretninger og bedrifter hadde nok arbeidere. Derfor startet myndighetene et arbeidskontor hvor alle afrikanske menn mellom 16 og 64 år måtte registrere seg. Først fantes det bare slike kontor i de «hvite» områdene, men senere kom det også slike kontorer i de ulike «hjemlandene», kalt «bantustan». Kontoret gav de som trengte en jobb beskjed om ledige jobber, og krevde at de skulle skrive under bindende arbeidskontrakter. Om en arbeider mistet jobben sin, måtte han registrere seg hos kontoret, og fikk seks uker på seg til å finne en ny jobb. Fant han seg ikke en ny jobb innen tidsfristen, ble han sendt tilbake til «hjemlandet» han var registrert i. Der måtte han melde seg på nytt, og han kunne bare reise tilbake til de «hvite» områdene om han fikk seg en ny jobb. Det var også forbudt for hvite å ansette afrikanere som ikke hadde registrert seg hos arbeidskontoret. 

Samfunn og politikk

Sør-Afrika er en parlamentarisk republikk hvor presidenten er stats- og regjeringssjef. Landet har ni provinser med egne parlamenter, men sentralstaten og presidenten har stor makt. Frigjøringsbevegelsen og Mandelas parti African National Congress (ANC) har ledet landet siden apartheid sluttet. De siste årene har partiet blitt stadig mer korrupt – tidligere president Jacob Zuma måtte gå av i 2018, og etterforskes for korrupsjon. Det største opposisjonspartiet Democratic Alliance har vokst, og styrer noen av byene lokalt.

Det er stor grad av presse- og organisasjonsfrihet i landet, og grunnloven garanterer menneskerettigheter og likhet for loven. Selv om apartheid er over, gir ringvirkninger etter apartheidtiden store sosiale og økonomiske forskjeller mellom mørkhudede og hvite, i tillegg til mye kriminalitet og fattigdom. Arbeidsledigheten er veldig høy. Sør-Afrikas voksne befolkning har verdens høyeste forekomst av HIV/AIDS, og mange mangler tilgang til medisinsk behandling. Treatment Action Campaign er en av de viktigste aktørene i kampen mot sykdommen, og har endret landets politikk på dette området.

Økonomi og handel

Siden 1996 har ANC ført en nyliberal økonomisk politikk med mål om økonomisk vekst og sysselsetting. I dag er Sør-Afrika et mellominntektsland og en av Afrikas største økonomier. Landet har en økende middelklasse blant den tidligere undertrykkede befolkningen, og flere av disse har mulighet til utdanning og jobb. Den økonomiske veksten har gitt økte investeringer i offentlige tjenester og infrastruktur, men veksten har avtatt de siste årene. Tross Sør-Afrikas voksende økonomi har ikke veksten vært sterk nok til å hjelpe de aller fattigste. Skjevfordeling av landets rikdom og høy arbeidsledighet utgjør fortsatt et stort problem i landet.

Sør Afrika har alltid vært et av Afrikas økonomiske maktsentre og børsen i landet er den viktigste i Afrika. I dag utgjør gull og edelstener halvparten av landets totale eksport, og landet er verdens største produsent av metallene mangan, platina og krom. Sør-Afrika har en frihandelsavtale med EU, som er landets viktigste handelspartner sammen med Kina og USA.

FN-rollespill

FN-sambandet tilbyr i skoleåret 2018/2019 et spill der eleven skal løse en konflikt i Sikkerhetsrådet. Sør-Afrika er medlem i Sikkerhetsrådet og avsnittene som følger er informasjon knyttet til dette spillet. Mer informasjon om FN-rollespillet

Utenrikspolitikk og forholdet til andre land i Sikkerhetsrådet

Etter at Sør-Afrika ble et demokrati i 1994, utviklet landet stadig tettere bånd til USA og Vesten. Men Sør-Afrika beholdt også nære forbindelser til land som Iran, Cuba og Libya, som alle støttet frigjøringsbevegelsen ANC i den lange kampen mot apartheid. I de senere år har Sør-Afrika bedret sitt forhold til Kina. Landet er også medlem i BRICS, den uformelle sammenslutningen av store fremvoksende økonomier. Også Russland er med her.

Etter 2010 har Sør-Afrikas hær deltatt i ulike fredsoperasjoner i FN-regi, som f.eks. i DR Kongo, Sudan og Den sentralafrikanske republikk. 

Tips

I løpet av krigen i Jemen har Sør-Afrika uttrykt stor bekymring for den humanitære situasjonen og problemene med å få inn nødhjelp i landet. Talspersoner for regjeringen har også sagt at det ikke finnes en militær løsning på konflikten, og at det må forhandles for å få til en mest mulig bred og rettferdig fredsavtale mellom partene. Sør-Afrika vil i Sikkerhetsrådet fortsette å signalisere sterk støtte til en fredsavtale i Jemen, og der FN har en sentral rolle.

Når Sør-Afrika inntar sin plass i FNs Sikkerhetsråd, kan landet bli møtt med kritikk for sin stadig økende eksport av våpen og annet militært utstyr til Saudi Arabia og De forente arabiske emirater. På et besøk i 2018 ble Sør-Afrikas president lovet investeringer verdt $ 20 milliarder fra disse to landene, noe som kan gjøre det vanskelig å bryte forventningene om også fremtidig samarbeid om våpensalg og utveksling av militærteknologi. Der USA tidligere har avslått å selge avanserte droner til Saudi-Arabia og Emiratene, har Sør-Afrika overført teknologi som har muliggjort produksjon av slike våpen i Saudi-Arabia. Så tidlig som i 2015 ble også en overvåkningsdrone produsert i Sør-Afrika, skutt ned i et houti-kontrollert område i Jemen.

Da FNs menneskerettighetsråd i Genève stemte over en resolusjon i september 2018 om å fortsette etterforskning av mulige menneskerettighetsbrudd i krigen i Jemen begått av Koalisjonen og houtiene, valgte Sør-Afrika å avstå. For noen observatører er dette en indikasjon på at landet sannsynligvis ikke vil stå fremst i Sikkerhetsrådet heller når det gjelder bestrebelsene på å holde noen ansvarlige for krigsforbrytelser i konflikten.  

Kart

Statistikk

Her finner du statistikk for Sør-Afrika på mange områder, inkludert FNs bærekraftsmål(sist rapporterte år). Du kan også sammenligne med et annet land. Gå til statistikken for landet