[[suggestion]]
Sør-Afrika

Nøkkeltall og fakta

Hovedstad

Pretoria (administrativ), Cape Town (lovgivende), Bloemfontein (dømmende)

Etniske grupper

Svarte afrikanere 80.9%, andre mørkhudede (lokalt kalt "fargede") 8.8%, hvite 7.8%, indere/asiater 2.5% (2018)

Språk

Zulu (offisielt) 24.7%, xhosa (offisielt) 15.6%, afrikaans (offisielt) 12.1%, sepedi (offisielt) 9.8%, setswana (offisielt) 8.9%, engelsk (offisielt) 8.4%, sesoto (offisielt) 8%, xitsonga (offisielt) 4%, siswati (offisielt) 2.6%, tshivenda (offisielt) 2.5%, isindebele (offisielt) 1.6%, andre 1.9% (2017)

Religion

Kristne 86%, animist og andre tradisjonelle afrikanske religioner 5.4%, muslimer 1.9%, andre eller ingen 6.7% (2015)

Innbyggertall

55 380 210 (2018)

Styreform

Parlamentarisk republikk

Areal

1 219 090 km2

Myntenhet

Sørafrikansk rand

BNI pr innbygger

13 197 PPP$

Nasjonaldag

27. april

Andre landsider

Geografi

Sør-Afrika grenser til Det indiske hav i øst og Atlanterhavet i vest. Store deler av landet er et gigantisk innlandsplatå, høyt over havet. Fjellkjeden Drakensberg strekker seg fra nordøst til sørøst. Langs den nesten 300 mil lange kysten finnes smale striper med fruktbart land. Landet Lesotho ligger i øst og er fullstendig omsluttet av Sør-Afrika.

Sør-Afrika har et stort artsmangfold. Landet har mer enn 20 nasjonalparker og reservater. Disse beskytter det rike dyrelivet mot jegere og menneskelig påvirkning.

Landets østkyst har et subtropisk og fuktig klima, men mesteparten av landet er tørrere og temperert, uten store temperaturforskjeller. Temperaturene i landet varierer avhengig av breddegrad og høyde over havet. Det faller mest nedbør i landets sommermåneder, fra november til april. Dette gjelder ikke langs vestkysten, hvor det regner mest om vinteren. Forurensning i form av sur nedbør fører til forørkning og utarming av dyrkbar jord. Det er også vannmangel i Sør-Afrika. Problemet var svært kritisk for Cape Town i 2017 – 2018, men effektive tiltak for å spare vann og nedbør bedret situasjonen.

Earth Ecoprint

1.9 jordkloder

Hvis alle mennesker på Jorden skulle ha samme forbruk som en gjennomsnittlig innbygger i Sør-Afrika ville vi trenge 1.9 jordkloder.
Se indikatoren for økologisk fotavtrykk.

Historie

Urbefolkningene khoikhoi og san har bodd i Sør-Afrika i tusenvis av år, men i dag er det få igjen. Bantu-talende folk kom til landet for rundt 1 800 år siden og er forfedrene til rundt 75 prosent av befolkningen.

Da portugisiske skip kom til Sør-Afrika i 1488, fikk europeerne interesse for landet. I 1652 etablerte nederlenderne Kappkolonien og startet den europeiske koloniseringen. Koloniseringen førte til at nesten alle landets opprinnelige beboere ble drept eller gjort til slaver. Storbritannia okkuperte Kappkolonien i 1795. Konflikten mellom britene og boerne, nederlendernes etterkommere, utløste to kriger før britene og boerne kom i union i 1910. Grunnloven til unionen undertrykket svartes sivile og politiske rettigheter.

Nasjonalpartiet (National Party) vant valget i 1948 og innførte apartheid. Dette var lover som undertrykket og ekskluderte afrikanere og fargede fra å ha politiske, sosiale og økonomiske rettigheter. Apartheid møtte massiv kritikk internasjonalt og fra den sørafrikanske frigjøringsbevegelsen. I 1990 ble opposisjonspolitikeren Nelson Mandela løslatt, etter 27 år i fengsel. I 1994 ble raseskillesystemet formelt avskaffet. Samme år ble det første demokratiske valget avholdt. Partiet African National Congress (ANC) vant valget og Mandela ble valgt til president.

Fakta om apartheid i Sør-Afrika

  • Uttrykket «apartheid» ble først brukt i forbindelse med valget i Sør-Afrika i 1948. Da vant det sørafrikanske Nasjonalpartiet for første gang. Selv om svarte sørafrikanere ikke hadde rett til å stemme, fikk valgresultatet store konsekvenser for dem ved at apartheid ble innført. Apartheid betyr atskilt. Den nye regjeringen delte landets befolkning inn i ulike raser på bakgrunn av hvilken hudfarge de hadde. På denne måten ville regjeringen sikre at den hvite befolkningen i Sør-Afrika beholdt makten og ressursene i landet, til tross for at de var langt færre enn de svarte sørafrikanerne.

    Utbredt diskriminering av svarte sørafrikanere

    Store deler av befolkningen ble diskriminert både før og etter at Sør-Afrika ble et selvstendig land i 1910. Først ble det forbudt for svarte sørafrikanere å kjøpe eller leie tomter der de ville. Etter 1936 hadde ingen afrikanere stemmerett i Sør-Afrika. Da Nasjonalpartiet kom til makten i 1948, ble rasediskrimineringen satt i system. Dette systemet bestemte hvor og hvordan mennesker skulle gjøres forskjell på. Områder ble fordelt mellom de ulike rasene. Det ble bygget dobbelt opp med offentlige toaletter og drikkefontener slik at man skulle unngå å dele. Dette fortsatte helt til apartheid ble opphevet i 1994.

  • Det var ikke en lett oppgave å bestemme hvem som tilhørte hvilken rase. Det fantes tester som skulle skille afrikanere fra «fargede» og «fargede» fra hvite, men er det egentlig mulig å teste hvem som er hva? Ingen er like og noen er naturlig lyse i huden, mens andre har en mørkere hudfarge. Noen ganger kunne medlemmer av samme familie bli satt i hver sin rasekategori nettopp fordi alle mennesker er forskjellige.

    Vanligvis ble barn satt i samme gruppe som faren. Det eneste unntaket var om faren var hvit og moren afrikansk, for da ble også barnet kategorisert som afrikansk. For å hindre at de ulike rasene «blandet seg» ble det forbudt for hvite og ikke-hvite, det vil si afrikanere, asiater og «fargede», å gifte seg. Det var også ulovlig å være kjærester.

    Disse var hvite: 

    Personer som så hvite ut og som var født av foreldre som selv tilhørte den hvite rasen.

    Det holdt ikke at en av foreldrene var hvit. Dersom den andre forelderen tilhørte en annen rase, ville barnet bli satt i kategorien for «fargede» eller afrikanere.

    Selv om den hvite befolkningen i Sør-Afrika kom fra ulike steder og hadde ulike språk, ble de sett på som en gruppe.

    Disse var afrikanere:

    I denne rasen ble mennesker som hadde forfedre fra det afrikanske kontinentet plassert.

    Afrikanerne som ble plassert i denne kategorien ble igjen delt inn i undergrupper. Disse gruppene baserte seg blant annet på afrikanske språk. Zulu og Xhosa var to slike undergrupper.

    Disse var «fargede»:

    En «farget» person var en som verken var hvit eller afrikaner. I denne kategorien ble personer med forfedre fra Afrika så vel som Europa og Asia plassert. Denne gruppen ble også delt inn i undergrupper. Et eksempel på en slik gruppe er «Cape Malayer». De er etterkommere av personer som kom sammen med nederlenderne fra andre nederlandske kolonier i Sørøst-Asia.

    Først ble også indere og kinesere i Sør-Afrika plassert i rasen «fargede». Den gangen ville nemlig ikke myndighetene anerkjenne at de mange inderne i landet var sørafrikanere. Først i 1959 ble det opprettet en fjerde kategori for asiater.

  • Under apartheid var det bare hvite som hadde fulle politiske rettigheter i Sør-Afrika. De hadde både stemmerett ved valg og kunne bli valgt til politiske stillinger.

    Noen «fargede» hadde en stund stemmerett noen steder i landet, men etter hvert ble lovene omgjort slik at de bare kunne stemme på hvite personer som stilte til valg. Den afrikanske befolkningen i Sør-Afrika hadde ingen stemmerett.

    Den hvite apartheidregjeringen hadde en egen minister som hadde ansvaret for saker som omhandlet den afrikanske befolkningen, en minister for den indiske (asiatiske) befolkningen og en minister for den «fargede» befolkningen.

    Først i 1994 ble et demokratisk valg avholdt i Sør-Afrika. Dette valget ble vunnet av det tidligere forbudte partiet ANC og Nelson Mandela.

  • Skole var obligatorisk for alle hvite barn, og noen steder var det også obligatorisk for «fargede» barn. For afrikanske barn var skole derimot frivillig. Mange afrikanske elever måtte også slutte på skolen før tiden enten fordi de kom fra fattige familier, bodde for langt unna skolen eller fordi det var for få lærere.

    Selv om hvite familier tjente mer enn afrikanske familier, var det de hvite elevene som fikk gratis skolegang. Barneskolen var gratis for afrikanske elever, men de afrikanske elevene måtte betale selv dersom de ville gå på ungdomskolen og senere ta høyere utdanning. 

    Hvorfor var undervisningen adskilt?

    Før 1948 fantes det mange skoler som var frivillig drevet, ofte av utenlandske kirker. Til tross for dette lærte elevene på de ulike skolene nesten det samme. Pensumet var likt og de afrikanske elevene lærte engelsk. Slik ville ikke myndighetene at det skulle være. De bestemte seg derfor for å drive alle skolene selv fra nå av. På denne måten kunne de bestemme hva elevene lærte på skolen. Heretter skulle de afrikanske elevene lære om sin egen kultur. Myndighetene ville at de afrikanske elevene skulle lære at de ikke passet inn i de hvites samfunn.

    Ikke plass til afrikanere i det hvite samfunnet

    På skolen skulle de afrikanske elevene lære å bli lydige borgere og flinke arbeidere. Ifølge apartheidministeren for afrikanerne var det ikke plass til afrikanerne i det hvite samfunnet.

    Det eneste unntaket var at de kunne få visse jobber, for eksempel som tjenestefolk eller i gruver. Målet med apartheid var å skille de ulike rasene helt, slik at de levde i egne samfunn og ikke hadde noe med hverandre å gjøre. For å gjennomføre dette opprettet myndighetene helt egne «land» for afrikanerne, som ble kalt «bantustan».

  • Det var myndighetene som bestemte hvem som skulle bo hvor. Det førte til at mange ble tvangsflyttet fra områdene hvor de hadde bodd i mange år eller i generasjoner. Mellom 1960 og 1970 ble 1,6 million av landets innbyggere tvangsflyttet.

    «Bantustan» – egne «hjemland» for afrikanerne

    De afrikanske områdene bestod kun av 13,5 prosent av hele arealet til Sør-Afrika. Resten tilhørte den hvite befolkningen, selv om de var langt færre.

    På slutten av 1950-tallet ble de afrikanske områdene omgjort til egne land. Dette skulle være «hjemlandet» til afrikanerne i Sør-Afrika. Disse ble kalt «bantustan». Til sammen ble det laget ti land. Hvert land – «bantustan» – tilhørte en av de ti gruppene som afrikanerne var delt inn i.

    Når myndighetene sa at en person tilhørte rasen «afrikaner» og avgjorde hvilken undergruppe denne personen tilhørte, ble personen registrert i «hjemlandet» for denne gruppen. Det hadde ikke noe å si om personen tidligere hadde vært i dette området eller ikke.

    Bare ett av de ti landene hadde et samlet område med en hel grense. Resten av landene bestod av områder som kunne ligge langt fra hverandre. Disse områdene hadde ofte dårlig jord, og de var derfor ikke så nyttige for den hvite befolkningen.

    Fra innbygger til utlending i Sør-Afrika

    I «hjemlandene» skulle afrikanerne få lov til å bestemme litt, selv om det var de sørafrikanske myndighetene som bestemte mest. Dette gjaldt fram til myndighetene bestemte at «hjemlandene» kunne bli egne stater. Da kunne afrikanerne selv ta over styringen av sine egne samfunn. I 1976 ble det afrikanske «hjemlandet» Transkei det første av områdene som ble en egen stat.

    Dette førte til at innbyggerne i Transkei mistet de få rettighetene de hadde i Sør-Afrika.  Det samme skjedde med personer som var registrert i Transkei, men som bodde andre steder i Sør-Afrika. De ble rett og slett utlendinger i sitt eget land. Ingen andre land i verden var enige med Sør-Afrika i at de afrikanske «hjemlandene» faktisk var egne stater.

    Afrikanere i byområder

    I de mer urbane områdene i Sør-Afrika ble det satt av egne områder for indere, «fargede» og afrikanere. Et slikt område ble gjerne kalt en «township». For å kunne bo her, måtte innbyggerne bevise at de arbeidet for en hvit arbeidsgiver.

    I 1970 bodde rundt halvparten av afrikanerne i Sør-Afrika i ett av de ti «hjemlandene». Den andre halvparten bodde i urbane eller «hvite» områder. En grunn til dette var at det ikke var nok jobber i «hjemlandene», hvor økonomien også var svært dårlig. I 1983 levde nærmere 80 prosent av innbyggerne i disse områdene i fattigdom.

    Strenge regler

    Fra 1952 kunne ikke afrikanere være i et «hvitt» område mer enn 72 timer uten en spesiell tillatelse som viste at de var lovlig ansatt hos en hvit arbeidsgiver. Dette betydde at familiene til dem som arbeidet for hvite personer, ikke fikk bo på samme sted. De skulle ifølge myndighetene bo i «hjemlandet».

    Mange bodde ulovlig i slumområder

    Likevel var det mange afrikanere som flyttet til de «hvite» områdene uten tillatelse. Det var ikke nok plass til alle i de ulike «townshipene», og folk slo derfor seg ned i ulovlige leire, eller slumområder. Mange av dem som bodde her var koner og barn av menn som hadde tillatelse til å jobbe i de «hvite» områdene. De bodde ulovlig i disse områdene, og de sørafrikanske myndighetene kunne når som helst sende dem tilbake der hvor de var registrert. For å kontrollere hvem som bodde hvor, fantes det en lov som sa at alle afrikanere måtte gå med pass.

  • Selv om de sørafrikanske myndighetene forsøkte å skape et helt hvitt samfunn, var de avhengige av billig afrikansk arbeidskraft. 70 prosent av de som arbeidet i Sør-Afrika var afrikanere, men afrikanerne tjente mye dårligere enn hvite arbeidere. De fleste fikk ikke lov til å ta jobber som krevde at de hadde fått yrkesfaglig utdannelse. De fikk heller ikke lov til å organisere seg i fagforeninger.

    Egne arbeidskontor for afrikanere

    Under apartheid var det viktig for myndighetene å sørge for at hvite forretninger og bedrifter hadde nok arbeidere. Dette var årsaken til at myndighetene startet et arbeidskontor hvor alle afrikanske menn mellom 16 og 64 år måtte registrere seg. Først fantes det bare slike kontorer i de «hvite» områdene, men senere kom det også slike kontorer i «hjemlandene». Kontoret gav de som trengte en jobb beskjed om ledige jobber, og krevde at de skulle skrive under på bindende arbeidskontrakter. Dersom en arbeider mistet jobben sin, måtte han registrere seg hos kontoret. Da fikk han seks uker på seg til å finne en ny jobb. Fant han ikke en ny jobb innen tidsfristen, ble han sendt tilbake til «hjemlandet» han var registrert i. Der måtte han melde seg på nytt, og han kunne bare reise tilbake til de «hvite» områdene dersom han fikk seg en ny jobb. Det var også forbudt for hvite å ansette afrikanere som ikke hadde registrert seg hos arbeidskontoret.

Samfunn og politikk

Sør-Afrika er en parlamentarisk republikk hvor presidenten er statsoverhode og regjeringsleder. Landet har ni provinser med egne parlamenter, men sentralstaten og presidenten har stor makt. Frigjøringsbevegelsen og African National Congress (ANC) har hatt makten siden avskaffelsen av apartheid i 1994. Korrupsjon har vært et stort problem de siste årene, og i 2018 gikk daværende president Jacob Zuma av etter korrupsjonsanklager. ANC vant valget i 2019, men fikk lavere oppslutning enn tidligere.

Det er stor grad av presse- og organisasjonsfrihet i landet, og grunnloven garanterer menneskerettigheter og likhet for loven. Selv om apartheidtiden er over, er det fortsatt store sosiale og økonomiske forskjeller mellom ulike etniske grupper. Hvite har i snitt mye høyere inntekt og formue enn mørkhudete. Det er utbredt kriminalitet, særlig i fattige områder.

Sør-Afrikas voksne befolkning har verdens høyeste forekomst av HIV/AIDS, og mange mangler tilgang til medisinsk behandling. Treatment Action Campaign (TAC) er en av de viktigste aktørene i kampen mot sykdommen, og har endret landets politikk på dette området.

Økonomi og handel

Siden 1996 har ANC ført en nyliberal økonomisk politikk med mål om økonomisk vekst og økt sysselsetting. I dag er Sør-Afrika et mellominntektsland, og landet er en av Afrikas største økonomier. En økende andel av den tidligere undertrykte befolkningen har blitt en del av middelklassen, og nye grupper har fått mulighet til å ta en utdanning og få en jobb. Den økonomiske veksten har gitt økte investeringer i offentlige tjenester og infrastruktur, men veksten har avtatt de siste årene. Fremdeles er landets rikdom skjevfordelt og arbeidsledigheten høy. De aller fattigste får ofte ikke den hjelpen de trenger.

Sør Afrika har alltid vært et av Afrikas økonomiske maktsentre og børsen i landet er den viktigste i Afrika. I dag utgjør gull og edelstener halvparten av landets totale eksport, og landet er verdens største produsent av metallene mangan, platina og krom. Sør-Afrika har en frihandelsavtale med EU, som er landets viktigste handelspartner sammen med Kina og USA.

FN-rollespill

FN-sambandet tilbyr skoleåret 2019-20 et spill der elevene skal forsøke å løse en konflikt som er til behandling i Sikkerhetsrådet (Iran og atomspørsmålet). Sør-Afrika er for tiden medlem av Sikkerhetsrådet, og avsnittene som følger er informasjon og tips knyttet til dette spillet. Mer informasjon om FN-rollespillet

Utenrikspolitikk og forholdet til andre land i Sikkerhetsrådet

Etter at Sør-Afrika ble et demokrati i 1994, utviklet landet stadig tettere bånd til USA og Vesten. Men Sør-Afrika beholdt også nære bånd til land som Iran, Cuba og Libya, som alle støttet ANC i den lange kampen mot apartheid. I de senere år har Sør-Afrika bedret sitt forhold til Kina. Landet er også medlem i BRICS – den uformelle sammenslutningen av store, fremvoksende økonomier. Russland og Kina er også medlemmer her.

Fra atomvåpenstat til forkjemper for nedrustning

Så sent som i 1989 hadde Sør-Afrika seks atombomber, utviklet av det hvite mindretallet som styrte landet. Sør-Afrika viste allerede på 1940-tallet interesse for gruve- og forretningsvirksomhet tilknyttet uran og atomenergi, og landet kjøpte sin første atomreaktor fra USA i 1957. Et hemmelig atomvåpenprogram ble startet i 1973, og dette ble utviklet i delvis samarbeid med Israel. Samarbeidet var bl.a. motivert av at Sør-Afrika på denne tiden følte seg omringet av fiender på samme måte som Israel, og som følge av at Israel var villig til å utveksle kunnskap om avansert atomteknologi i bytte mot muligheten for å gjennomføre atomprøvesprengninger. Man mener Sør-Afrika bygde sin første ferdige atombombe i 1982.

Da Sør-Afrika gjennomgikk overgangen til demokrati på 1990-tallet, kvittet landet seg med både atomvåpnene, produksjonsstedene og arkivene som inneholdt kunnskapen om hvordan våpnene ble laget. Frem til i dag er Sør-Afrika den eneste staten som frivillig har gått fra å være en ordentlig atomvåpenstat til å bli en global forkjemper for atomnedrustning. Sør-Afrika sluttet seg til FNs Forbudstraktat mot atomvåpen i februar 2019, og ble med dette det 22 landet som ratifiserte avtalen.

Tips

Sør-Afrika spiller en sentral rolle i arbeidet med å få til en mer forpliktende nedrustning også blant andre atomvåpenstater. Landet er en viktig støttespiller i et nettverk som kaller seg New Agenda Coalition («Koalisjonen for en ny dagsorden»). Målet deres er at statene som er med i Ikkespredningsavtalen skal iverksette sin forpliktelse til aktiv nedrustning som er nedfelt i avtalen. Ifølge Sør-Afrika gjør de humanitære konsekvensene av atomvåpenbruk disse våpnene til både ulovlige og umoralske virkemidler i krig og avskrekking.

Når det gjelder den pågående konflikten om Irans atomprogram, støtter Sør-Afrika atomavtalen som ble inngått med landet i 2015. Sør-Afrika er bekymret for muligheten for væpnet konflikt mellom USA og Iran i Persiabukta, og mener en slik krig vil være både farlig og til stor skade for internasjonal handel og oljetransport. 

Sør-Afrika er en sterk tilhenger av at alle land – inkludert Israel – skal slutte seg til Ikkespredningsavtalen. Landet er også opptatt av at det snart må opprettes en atomvåpenfri sone i Midtøsten, noe som ble vedtatt da Ikkespredningsavtalen ble forlenget på ubestemt tid i 1995. Hvis ikke denne atomvåpenfrie sonen snart opprettes og andre atomvåpenstater bare fortsetter å overse sine forpliktelser til nedrustning i tråd med Ikkespredningsavtalen, kan det svekke tilliten til hele avtalen.

Sør-Afrika er tilhenger av at det snart avholdes en egen konferanse for å opprette den atomvåpenfrie sonen i Midtøsten, men har en viss forståelse for at Israel motsetter seg dette så lenge nabostatene ikke slutter fred med landet. For Sør-Afrika var det nettopp en større følelse av nasjonal sikkerhet i forhold til omverdenen som gjorde at det ble mulig for landet å kvitte seg med atomvåpnene på 1990-tallet. Landet sluttet seg da også til den regionale atomvåpenfrie sonen som var under opprettelse for Afrika.

I en tale i Sikkerhetsrådet i april 2019 oppfordret Sør-Afrika andre land til å slutte seg til FNs Forbudstraktat mot atomvåpen. Ifølge Sør-Afrika er Forbudstraktaten en positiv forsterkning av Ikkespredningsavtalen, og et viktig skritt på veien mot en atomvåpenfri verden. Sør-Afrika anser Forbudstraktaten som en slags massebevegelse for en atomvåpenfri verden, som ikke vil kunne stoppes hvis mange land slutter seg til.

Kart

Statistikk

Her finner du statistikk for Sør-Afrika på mange områder, inkludert FNs bærekraftsmål(sist rapporterte år). Du kan også sammenligne med et annet land. Gå til statistikken for landet