Urfolkskvinner spiller en viktig rolle i bevaringen og overføringen av kulturarv og tradisjonell kunnskap. Flere har også en ledende rolle i forsvaret av urfolkets land og territorier.
— De er forkjempere for urbefolkningens språk og kulturer, og forsvarer miljøet og urfolkets menneskerettigheter, sier FNs generalsekretær António Guterres.
Ofte diskriminert
Den viktige rollen til tross – som forsørgere, ledere, kunnskapsforvaltere og rettighetsforkjempere – blir de ofte diskriminert på grunnlag av kjønn, klasse, etnisitet og sosioøkonomisk status.
De er også preget av fattigdom, lavt utdanningsnivå, begrenset deltakelse i det politiske liv, vold og seksuelle overgrep samt begrenset tilgang til helsehjelp, grunnleggende sanitærforhold og sysselsetting. I tillegg har retten deres rett til selvbestemmelse, selvstyre og kontroll over forfedrenes land, blitt krenket gjennom århundrer.
— Rettighetene må styrkes
I forbindelse med den internasjonale dagen for urfolk, kommer Guterres med en appell:
— For å bygge en rettferdig og bærekraftig verden, som ikke utelater noen, må vi gi urfolkskvinner bedre rettigheter.
Han minner samtidig om at urfolkets kunnskap kan bidra til løsninger på flere globale utfordringer, og viser til arbeidet deres med å beskytte regnskoger og det biologiske mangfoldet.
Fortsatt sterkt underrepresentert
Urfolkskvinner har gjort små, men betydelige fremskritt innen beslutningsprosesser i enkelte samfunn. De har oppnådd lederskap i kommunale og nasjonale roller, og stått i protestfronten for å forsvare landet deres og jordens synkende biologiske mangfold.
Realiteten er imidlertid at de fortsatt er sterkt underrepresentert, uforholdsmessig negativt påvirket av beslutninger tatt på deres vegner, og altfor ofte ofre for vold og diskriminering.