Barnekonvensjonen

Hva er FNs barnekonvensjon?

Barnekonvensjonen er den første internasjonale menneskerettighetskonvensjonen som gir barn en spesiell juridisk status. Den slår fast at barn har de samme grunnleggende menneskerettighetene som voksne, og at barn i tillegg har behov for og rett til særlig beskyttelse.

Alle stater som har sluttet seg til barnekonvensjonen må følge det som står i den.

• Konvensjonen slår fast at alle mennesker under 18 år er barn, og omfattes av barnekonvensjonen.
• FNs barnekomité (CRC) overvåker hvordan land gjennomfører og oppfyller sine forpliktelser etter konvensjonen, og kommer med anbefalinger om hvordan landene kan bedre barns rettigheter.
• Barnekonvensjonen er basert på FNs erklæring om barnets rettigheter, som ble vedtatt 30 år tidligere.

Eksempler på rettigheter som står i FNs barnekonvensjon

• Alle barn er født frie og er like mye verdt.
• Alle barn har rett til et navn og en nasjonalitet.
• Alle barn har rett til beskyttelse.
• Alle barn har rett til best mulig helsehjelp og nok mat og drikke.
• Alle barn har rett til å bli hørt og bli tatt hensyn til.
• Alle barn har rett til å gå på skole.
• Alle barn har rett til lek, fritid og hvile.
• Alle barn har de samme rettighetene.

Stater kan reservere seg mot deler av innholdet i barnekonvensjonen

Barnekonvensjonen er en av de mest omfattende menneskerettighetskonvensjonene FN har forhandlet fram. Dette er både avtalens styrke og dens svakhet. Det at konvensjonen er omfattende gjør at landene som har sluttet seg til avtalen har forpliktet seg til mye. Det er en styrke at så mange land har sagt at de vil følge så mange regler som har med barns rettigheter å gjøre.

Samtidig kan barnekonvensjonen bli svekket av at flere land har reservert seg mot deler av innholdet. Om man reserverer seg mot noe betyr det at det ikke skal gjelde for dem, i hvert fall ikke vanlig måte. Hvis et land ikke ønsker å være bundet av en bestemt bestemmelse i konvensjonen, kan landet i visse tilfeller reservere seg mot bestemmelsen – selv om landet har sluttet seg til barnekonvensjonen generelt. Men en gyldig reservasjon må være forenlig med konvensjonens formål og hensikt.

Reservasjonene viser likevel hvor vanskelig det kan være å lovfeste hva som skal være den beste formen for barndom i alle verdens land.

Nederst på denne siden kan du lese reservasjonene til alle landene som har sluttet seg til barnekonvensjonen.

Tilleggsprotokoller

FN har vedtatt tre tilleggsprotokoller til barnekonvensjonen. Medlemslandene kan selv bestemme om de vil slutte seg til disse.

• Tilleggsprotokollen om barns deltakelse i væpnet konflikt (2000)
• Tilleggsprotokollen om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi (2000)
• Tilleggsprotokollen om en individuell klageordning (2011)

Barns rettigheter i Norge

I 1981 fikk Norge verdens første barneombud. Barneombudets oppgave er å spre kunnskap om barn og unge, og ivareta deres interesser og rettigheter. Ti år senere fikk Norge verdens første barneminister. En barneminister er den personen i regjeringen som jobber med saker som har med barn å gjøre.

Den 8. januar 1991 ratifiserte Norge barnekonvensjonen. Det betyr at regjeringen og Stortinget forpliktet seg til å følge den opp. Myndighetene skal hvert femte år sende inn en rapport om barns situasjon i landet til FNs barnekomité. Der sitter eksperter på barn og menneskerettigheter. De gjennomgår rapporten, har møter med norske myndigheter, og påpeker hva som må bli bedre.

I 2003 ble barnekonvensjonen en del av norsk lov. Norske myndigheter har siden da blant annet fått kritikk for ikke å sette hensynet til barnets beste først i behandlingen av asylsøknader. Norge har fortsatt ikke ratifisert den tredje tilleggsprotokollen, som gir barn rett til å klage til FNs barnekomité over brudd på sine rettigheter.

• Du kan lese mer om menneskerettigheter i Norge i denne artikkelen

Lær mer

• FN-organisasjoner: UNICEF
• Temaside om menneskerettigheter
• Norge og menneskerettighetene
• Statistikk