FNs erklæring om urfolks rettigheter

Beskrivelse

FNs erklæring for rettighetene til urfolk ble vedtatt av FNs generalforsamling 13. september 2007, etter mer en tyve års forhandlinger mellom stater og urfolks representanter. 143 land stemte for, mens fire land stemte mot (Australia, Canada, New Zealand og USA). 11 land stemte avholdende: Aserbajdsjan, Bangladesh, Bhutan, Burundi, Colombia, Georgia, Kenya, Nigeria, Russland, Samoa og Ukraina. 

FNs erklæring for urfolks rettigheter fastsetter både individuelle og kollektive rettigheter for urfolk, samt rettigheter til kultur, identitet, språk, arbeid, helse og utdanning.

Erklæringen legger vekt på at urfolk har rett til å bevare og styrke sine egne institusjoner, kulturer og tradisjoner, og at de har rett til å utvikle seg slik de selv ønsker og synes er nødvendig.

Erklæringen forbyr også diskriminering mot urfolk og framhever at urfolk må delta i alle saker som angår dem. De har rett til å være særegne, og å følge sine egne mål for å nå økonomisk og sosial utvikling.

Gjennomføring 

For urfolk er erklæringen viktig fordi det styrker deres muligheter til å bestemme over egne landområder og ressurser, selv om de ligger innenfor en stats grenser. Det gir også en økt beskyttelse av urfolks særegne kulturer, som ofte er under hardt press fra storsamfunnene urfolk som regel er omringet av.

I tillegg til urfolksdeklarasjonen er urfolks rettigheter sikret i ILO-konvensjonen om urfolk og stammefolks rettigheter (1989)

FN har også opprettet en spesialrapportør og et permanent forum for urfolk, som skal gi råd og koordinere organisasjonens arbeid med urfolks rettigheter.