[[suggestion]]
Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA)
Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA)
Cornel Feruta holder en tale under IAEAs generalkonferanse i Wien. AP/Ronald Zak

Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) ble opprettet i 1957, og ble knyttet til FN samme år. Det meste av internasjonalt samarbeide om atomenergi foregår gjennom IAEA.

IAEAs arbeidsoppgaver

Det internasjonale atomenergibyrået ble grunnlagt i 1957, og er organet for samarbeid på det atomtekniske området. IAEA bistår land i å anvende atomteknologi til sivile formål, og kontrollerer at ikke kjernefysisk materiale anvendes til å lage atomvåpen.

På 1960-tallet utviklet flere og flere land teknologien som er nødvendig for å lage våpen av kjernefysisk materiale, og IAEAs mandat som kontrollorgan var ikke lenger nok for å hindre spredning av kjernevåpen. Ikke-spredningsavtalen ble undertegnet i 1968, og IAEA fikk mandat under avtalen til å påse at statene holder avtalen. Siden Ikkespredningsavtalen (Non-Proliferation Treaty, NPT) trådte i kraft i 1970, har IAEA vært den viktigste internasjonale mekanismen for å kontrollere at atomvåpen ikke spres til nye stater.

IAEA og Ikkespredningsavtalen

IAEA iverksetter sitt kontrollmandat under Ikkespredningsavtalen ved å inngå såkalte sikkerhetsavtaler (Safeguards). Avtalene gjør det mulig for IAEA å inspisere de atomanleggene som landene tillater at IAEA besøker, og det forventes at all bruk av atomteknologi til sivile formål blir innrapportert. Det finnes i dag sikkerhetsavtaler med i alt 182 land.

På 1990-tallet innså man at IAEAs kontrollsystem måtte styrkes ytterligere, og vedtok derfor en Tilleggsprotokoll (Additional Protocol) som gir IAEA utvidet rett til å undersøke brenselssykluser og besøke atomanlegg på kort varsel. 134 land har ratifisert denne protokollen.

IAEA mottok Nobels fredspris i 2005. Prisen ble delt mellom IAEA og daværende generaldirektør Mohamed El-Baradei.

IAEAs arbeid dekker tre hovedfelt

1. Sikkerhetstiltak og undersøkelser

IAEA er verdens kjernefysiske inspektør, og organisasjonens inspektører foretar inspeksjoner i mer enn 140 stater og kontrollerer at kjernefysisk materiale og aktiviteter ikke brukes til militære formål. Inspektørene påser at medlemsstatene følger Ikke-spredningsavtalen de signerte i 1968. IAEA er avtalens kontrollorgan, og dette hovedfeltet

2. Forvaring og trygghet

IAEA hjelper land å forbedre sikkerheten rundt kjernefysisk materiale og reagere på krisesituasjoner. Målet er å beskytte mennesker og miljø fra skadelig stråling ved å sikre kjernefysiske installasjoner, kilder, materiale og avfall. I tillegg skal driften sikres mot sabotasje og angrep.

3. Vitenskap og teknologi

IAEA arbeider for at samarbeid og utveksling av kunnskap om kjernefysisk teknologi skal brukes for å bekjempe fattigdom, sykdom og forurensning. Forskning og utvikling foregår i regi av, og støttes av, IAEA. Organisasjonen har blant annet programmer innen mat, jordbruk og helse. Pengene fra Nobels Fredspris skal brukes til et fond for å fremme kreftbehandling og barns ernæring i utviklingsland.



Tekst knyttet til FN-rollespill

FN-sambandet tilbyr skoleåret 2020/21 et rollespill der elevene skal forsøke å løse en konflikt i Sikkerhetsrådet (Iran og atomkonflikten). Atomenergibyrået IAEA er invitert til debatten fordi de er den viktigste instansen som skal kontrollere at Iran anvender atomteknologi kun til sivile formål. Avsnittene som følger er informasjon knyttet til dette spillet. Les mer om FN-rollespill her.

Tips

Iran er medlem av Ikkespredningsavtalen og har også inngått en sikkerhetsavtale med IAEA. Iran har også i prinsippet godkjent Tilleggsprotokollen, og har som mål å ratifisere denne på sikt.   

IAEA har hatt et særlig tett søkelys på Irans atomaktiviteter siden 2002. I 2015 ga IAEA en sluttvurdering av landets atomprogram som fastslo at Iran inntil 2003 hadde gjennomført en rekke aktiviteter som faktisk kunne tyde på at landet hadde som mål å lage en atombombe. Disse aktivitetene var i stor grad tekniske og forberedende, og det ble ikke funnet bevis for at Iran på noe tidspunkt etter 2009 hadde fortsatt arbeidet med å lage en slik bombe.  

IAEAs sluttrapport fra 2015 ble en vesentlig del av grunnlaget for atomavtalen som da ble inngått med Iran.  

IAEAs kontroller

Fra 2016 har IAEA rapportert hver tredje måned om Irans oppfølging av atomavtalen, og landet har vært gjenstand for noen av de mest omfattende kontrollene i Atomenergibyråets historie. 

Konklusjonen i IAEAs rapporter om Iran er at landet har oppfylt sine forpliktelser under atomavtalen frem til sommeren 2019. Siden har Iran økt sin anrikning av uran noe utover de grensene som atomavtalen setter. De har også økt sine lagre av tungtvann og lavanriket uran, samt fjernet begrensninger på forskning- og utviklingsaktivitet. Iran har selv kunngjort at den økte aktiviteten startet fra juli måned 2019, påstander som har blitt bekreftet av IAEAs inspektører i landet.  

Rapport fra Israel

I april 2018 gikk Israel til verdenspressen med det de mente var konkrete bevis for at Iran har fortsatt deler av sitt hemmelige militære atomprogram på nye steder i landet. Bevisene stammet angivelig fra over 100 000 dokumenter Israels etterretning hadde stjålet fra et lager i Teheran. Funnet ble kjent som det såkalte «Amad-arkivet». IAEAs reaksjon på den israelske anklagen var at spørsmålet og bevisene allerede var oppklart i organisasjonens egen vurdering fra 2015.  

Det finnes imidlertid en formulering i IAEAs senere rapporter om Iran som sier at «Evalueringer av den mulige eksistensen av uerklærte atom-aktiviteter i Iran fortsetter», og som kanskje åpner for at noe av informasjonen i Amad-arkivet kan bli gjenstand for nærmere undersøkelser.  

Foreløpig er det Israel og USA som besitter mest informasjon om innholdet i det såkalte Amad-arkivet. De har særlig fremhevet eksistensen av det så langt ukjente «Shahid Boroujerdi-prosjektet» i Iran. Angivelig var dette prosjektet en plan for å bygge et nytt og hemmelig underjordisk industrianlegg for å tilpasse anrikede urankjerner til atomstridshoder.  

Adgang eller ikke adgang

I atomavtalen fra 2015 finnes det paragrafer som sier at IAEA kan kreve adgang til uerklærte atomanlegg og steder der det foregår aktiviteter som kan være i strid med avtalen. Hvis ikke Iran og IAEA blir enige om slik adgang for IAEA i løpet av to uker etter at forespørselen fra IAEA er mottatt, skal saken kunne henvises til en felles kommisjon bestående av Iran, IAEA, EU og de fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet. Hvis ikke denne kommisjonen heller blir enig om en løsning, kan saken avgjøres ved en avstemning. Her kan det i praksis være mulig for Iran, Russland og Kina å blokkere IAEAs forespørsel om adgang til nye steder i landet, hvis de står sammen. Mekanismen gir også Iran inntil en ekstra uke på å etterkomme IAEAs krav om adgang. Dette betyr at Iran til sammen vil få tre ukers reaksjonstid fra det tidspunktet kravet om besøk blir kjent. I henhold til USA og andre kritikere av atomavtalen, kan dette være nok til at Iran rekker å flytte aktiviteter som de ønsker å holde hemmelig før inspektørene fra IAEA ankommer. De mener følgelig at ingen land skal kunne blokkere adgang for IAEAs inspektører i slike saker. 

IAEA har siden januar 2020 bedt Iran om tilgang til å inspisere to anlegg hvor det er mistanke om spor av kjernefysisk materiale, uten å lykkes. Anleggene det er snakk om er ikke del av 2015-avtalen, men mistenkes for å være del av Irans kjernefysiske aktivitet før 2003. Iran mener at de har etterfulgt alle krav fra IAEA og at resolusjonen er basert på rykter og falsk etterretningsinformasjon. De mener videre at undersøkelser relatert til aktivitet før 2015 faller utenfor atomavtalens rammer. I juni 2020 gikk IAEAs styre til det uvanlige grep å vedta en resolusjon med krav om å gi IAEA tilgang til anleggene. Det var Frankrike, Tyskland og Storbritannia fremmet resolusjonen. Kina og Russland stemte imot under avstemningen. Kina har uttalt at de er bekymret for at resolusjonen kan sette hele atomavtalen med Iran på spill. Iran ga i august 2020 IAEA adgang til de to anleggene for å vise samarbeidsvilje med organisasjonen.

Atomvåpenfri sone

IAEA deltok høsten 2019 i en første konferanse om en atomvåpenfri sone i Midtøsten. Konferansen var et resultat av en resolusjon i FNs generalforsamling i 2018. Involverte land og organisasjoner var invitert, herunder IAEA, og Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW) og Biologivåpenkonvensjonens stab (BWC ISU). USA og Israel var også blant de inviterte, men møtte ikke opp. Konferansen vedtok en politisk erklæring og besluttet å møtes hvert år.   

Kostbare undersøkelser

Atomavtalen med Iran har vært en stor utgiftspost for IAEA i årene etter 2015. Flere har stilt spørsmål ved hvorvidt Atomenergibyrået har nok penger og inspektører til å gjøre jobben i landet skikkelig. Mens antallet IAEA-inspektører i Iran var mellom 20 og 24 i tiden før atomavtalen ble inngått, har behovet for inspektører senere vært oppe i 130 til 150 personer. Selv om ledelsen i IAEA mener å ha klart å håndtere dette, kan det komme en diskusjon om finansiering og bemanning av inspeksjonene på møtet i Sikkerhetsrådet. Dette gjelder spesielt dersom det forventes at IAEA skal foreta enda mer omfattende inspeksjoner enn i dag.      

Abonner på nyhetsbrev: