Hva jobber FNs miljøprogram med?

UNEP logo

FNs miljøprogram (UNEP) jobber med å fremme samarbeid om miljøvern mellom FNs medlemsland, sivilsamfunn, organisasjoner, næringslivet og andre. Organisasjonen har sekretariatet for flere av de store internasjonale avtalene om miljø, blant annet FNs konvensjon om biologisk mangfold.

Arbeidet til FNs miljøprogram kan deles inn i syv temaer:

  • Klimaendringer
  • Naturkatastrofer og konflikter
  • Bevaring av økosystemer
  • Miljøstyring: lover og institusjoner som beskytter miljøet
  • Kjemikalier og avfall
  • Ressurseffektivisering
  • Miljøovervåking

FNs miljøprogram jobber blant annet med:

  • å kartlegge globale, regionale og nasjonale miljøforhold og trender
  • internasjonale miljøavtaler og konvensjoner
  • vitenskapelig grunnlag for den globale miljøpolitikken
  • oppbygging av kunnskap og ressurser innen miljøadministrasjon og bærekraftig utvikling i medlemslandene

Les mer om arbeidet til FNs miljøprogram (UNEP)

Se filmen «50 Years of UNEP» – et tilbakeblikk på historien til FNs miljøprogram:

FNs miljøprogram og bærekraftsmålene

Bærekraftig utvikling er et gjennomgangstema for alt FNs miljøprogram gjør, og organisasjonen spiller en viktig rolle i arbeidet med å nå bærekraftsmålene. For å kunne nå alle bærekraftsmålene og sikre en levelig planet for generasjonene som kommer, må vi stanse klimaendringene, sikre biologisk mangfold og ta vare på ressursene.

FNs miljøprogram har et særskilt ansvar for å følge opp indikatorer knyttet til seks av de 17 bærekraftsmålene: mål 6, 8, 12, 14, 15 og 17. Organisasjonen samarbeider med medlemslandene om å samle inn data og måle fremgangen mot målene.

Hvordan er FNs miljøprogram organisert?

FNs miljøprogram ble opprettet etter det første verdensmøtet om miljø i Stockholm i 1972. Forkortelsen UNEP kommer fra navnet United Nations Environment Program. 

Organisasjonen har også brukt navnet UN Environment, blant annet som del av en merkevarestrategi fra 2017 for å gjøre organisasjonen mer kjent og tilgjengelig for allmennheten.

FNs miljøforsamling (UNEA) er organisasjonens øverste beslutningsorgan og består av representanter for alle FNs medlemsland. Forsamlingen fastsetter globale miljøprioriteringer og vedtar resolusjoner som gir retning for det internasjonale miljøarbeidet. En komité av faste representanter følger blant annet opp gjennomføringen av beslutningene.

Organisasjonens hovedkontor ligger i Nairobi i Kenya. UNEP har seks regionale kontorer: ett for hver av regionene Afrika, Asia og Stillehavet, Europa, Latin-Amerika og Karibia, Nord-Amerika og Vest-Asia.

FNs miljøprogram finansieres hovedsakelig gjennom frivillige bidrag fra FNs medlemsland.

Les mer om finansieringen av FNs miljøprogram (UNEP)

FNs 50 år med arbeid for klima og miljø

Stockholmkonferansen var den første store internasjonale konferansen som hadde miljøproblemer som tema. Som et resultat av konferansen opprettet FN et eget miljøprogram, UNEP, samme år.

Brundtlandkommisjonens sluttrapport forandret måten vi tenkte omkring miljø- og utviklingsspørsmål. Det var i denne rapporten at begrepet bærekraftig utvikling ble brukt for første gang. Temaside om bærekraftig utvikling

FNs klimapanel (på engelsk IPCC - The Intergovernmental Panel on Climate Change) har som oppgave å samle kunnskap om klimaendringer fra forskningsmiljøer over hele verden, og gi anbefalinger til FNs medlemsland. De har gitt ut seks samlerapporter med forskning om klimaendringer og følgene av disse.

FN arrangerte en stor miljøkonferansen i Rio de Janeiro, «Earth summit». Her ble FNs klimakonvensjon (United Nations Framework Convention on Climate Change, UNFCCC) vedtatt.

I de årlige COP-møtene (som er en forkortelse for Conference of the Parties) skal partene i FNs klimakonvensjon forhandle fram mer bindene klimaavtaler. Så godt som alle land i verden deltok på dette første møtet kalt COP1.

På årets partsmøte for FNs klimakonvensjon (COP3), ble Koytoprotokollen vedtatt. I Kyotoprotokollen ble det satt bindende utslippsbegrensninger for de 37 rikeste landene i verden. USA trakk seg senere ut av avtalen.

Københavnavtalen fra partsmøte i FNs klimakonvensjon (COP15) satte som mål å begrense oppvarmingen til maks 2 grader. Avtalen klarte ikke å forplikte partene til reduksjon av utslipp, men ga løfte om grønt klimafond.

På klimakonferansen i Doha, (COP18) vedtok partene å videreføre Kyotoprotokollen fram til 2020.

FNs klimapanel sin femte klimarapporten slo fast at det er ekstremt sannsynlig at klimaendringene er menneskeskapt. Dette skapte et forsterket press på å få på plass bindende avtaler.

Parisavtalen ble vedtatt på den 21. klimakonferansen i Paris. Avtalen etablerte bindende forpliktelser for utslippskutt i alle land. Hvert land skal sette sine mål for reduksjon av klimagasser. 

Alle land skal legge fram sine nye mål for kutt av CO2-utslipp. Ifølge Parisavtalen skal landene legge fram utslippsmål hvert femte år, og disse målene skal være strengere enn de forrige.

Eget fond for tap og skade til støtte for klimautsatte land og grupper ble etablert. Fondet vil gi penger til land som er hardest rammet av klimaendringene.

Denne nye finansieringsordningen mener mange er det viktigste klimafremskrittet siden Parisavtalen.

På COP28 ble alle land i verden enige om å omstille energisystemene fra fossil til fornybar energi. 

Tiltakene skal akselereres i dette tiåret for å gjøre det mulig å nå netto nullutslipp i 2050.

Et nytt, globalt mål for finansiering av klimatiltak i lavinntektsland var hovedsaken på COP29.

Innen 2035 skal de rikere landene stille minst 300 milliarder dollar årlig til rådighet for utslippskutt og klimatilpasning i land i det globale sør.

Lær mer