Syria

Bakgrunn

Syria har blitt styrt av Assad-familiens autoritære regime i over 40 år, først av Hafez al-Assad som tok makten gjennom et militærkupp i 1970, og så av Bashar al-Assad siden 2000. Syria var da en ettpartistat, og før krigen hadde ikke regimet møtt vesentlig motstand på mange tiår. Mange ventet demokratiske reformer da Bashar al-Assad overtok makten, men den økte åpenheten varte kun en kort stund. I stedet ble makten konsentrert på færre, hvorav mange var i nær familie med presidenten.

Assad-familien tilhører en av Syrias mange religiøse minoriteter som kalles alawitter. Alawittene er en undergruppe av sjiaislam. Det syriske regimet har derfor knyttet tette bånd til det sjiamuslimske landet Iran, og til den sjia-dominerte organisasjonen Hizbollah i Libanon. I tillegg til muslimske arabere, er det også mange kristne og en del kurdere i Syria. 

Majoriteten av befolkningen i Syria er sunnimuslimer. Det har lenge vært misnøye blant mange sunnimuslimer, fordi alawitter - som kun utgjør 10 prosent av den syriske befolkningen - har sittet i de sentrale posisjonene i regimet, og dermed vært bedre økonomisk stilt enn mange andre syrere. Dette, kombinert med økt fattigdom, skapte stor misnøye i befolkningen, noe som førte til omfattende protester mot Assad-regimet i 2011, under den såkalte arabiske våren. Det var den arabiske våren som var den utløsende årsaken til borgerkrigen i Syria.   

Den arabiske våren

Syria ble et mange land i Midtøsten som opplevde opprør mot regimet våren 2011. Protestene i Syria under det som ble kalt den arabiske våren ble slått hardt ned på av Assad-regimet. Det brutale svaret på de relativt fredelige demonstrasjonene fikk motstanden til å spre seg raskt til flere deler av landet. 

Assad-regimet bestemte deretter å løslate ekstremistiske jihadister fra fengslene. The Daily Telegraph har rapportert at ifølge ulike kilder, som vestlig etterretning, syriske opprørere og avhoppere fra al-Qaida, ble jihadistene løslatt for å bidra til å omforme det fredelige opprøret til et voldelig opprør - et type opprør som det er lettere å legitimere brutal maktbruk mot. Assad hadde beskyldt demonstrantene for å være sunni-islamistiske terrorister. Han hadde dermed interesse i å "bevise" at dette var tilfelle ved å bidra til å skape en slik virkelighet. Dette var hovedgrunnen til at den arabiske våren utviklet seg til en brutal borgerkrig i 2012.

• Les mer om de andre opprørene på konfliktprofilen Den arabiske våren

Borgerkrigen

I 2011 etablerte deler av opposisjonen et syrisk nasjonalråd (SNC) i Tyrkia. SNC krevde Assads avgang, og en demokratisk stat i Syria. Tilknyttet rådet ble Den frie syriske hær (FSA) stiftet for å sloss mot regimestyrkene. Både vanlige sivile folk, og folk som hadde hoppet av Assads hær, ble en del av opprørsstyrkene som kjempet mot Assad-regimet. 

Etter hvert som kampene tiltok ble situasjonen på bakken stadig mer uoversiktlig. Nye opprørsgrupper ble dannet, og det ble meldt om at internasjonale krigere tilknyttet al-Qaida-nettverket dro til landet for å kjempe mot regimet. Samtidig ble det meldt om stadig mer brutale aksjoner fra det syriske regimet.

• Les mer om al-Qaida på konfliktprofilen Al-Qaida

Krigens påvirkning på Syrias naboland

Syrias naboland Libanon, Jordan, Irak og Tyrkia har blitt sterkt preget av konflikten i Syria. Forholdet til Syria har lenge vært et viktig tema i libanesisk politikk, og mange har fryktet at krigen i Syria vil lede Libanon ut i en ny borgerkrig. Et av de store utfordringene for Libanon og de andre nabolandene er den store mengden syriske flyktninger som har søkt beskyttelse hos dem på grunn av krigen i Syria. Krigen i Syria har også bidratt til den kaotiske utviklingen i Irak og fremveksten av Den islamske stat (IS).

• Les mer om IS på konfliktprofilen Den islamske staten (IS)

Det storpolitiske spillet

Syria har en viktig strategisk betydning for mange land, både i Midtøsten og i resten av verden. Derfor blir både regimet og opposisjonen aktivt støttet av andre stater. Også religiøse motsetninger mellom land som er sunni- og shiadominerte spiller inn i konflikten. I tillegg til de nære båndene Syria har med Iran og Hizbollah i Libanon, får Assad-regimet støtte fra Russland. Syria er Russlands viktigste allierte i Midtøsten, og huser Russlands eneste militærbase i Middelhavet. Russland har i økende grad støttet Assad-regimet militært og begynte bombekampanjer i Syria i september 2015.

Anti-Assad grupper derimot ble i utgangspunktet støttet av mange land, med USA i spissen. Sunnimuslimske land, som Saudi-Arabia, Tyrkia og Qatar har støttet opprørere økonomisk og til dels med våpen. I likhet med USA, har disse landene et anspent forhold til Iran, og senere også til terrororganisasjonen Den islamske staten (IS).

Kampen mot Den islamske staten (IS)

Terrororganisasjonen Den islamske staten (IS), som hadde sitt opphav i Irak, tok kontroll over store områder i østlige deler av Syria. IS vokste frem delvis på grunn av krigen i Syria, og tjente på den støtten USA, Saudi-Arabia, Qatar og andre hadde gitt til opprørsgrupper i Syria i kampen mot Assad-regimet tidlig i borgerkrigen.

Siden Assad-regimet hadde interesse av å få motstandere til å fremstå som sunni-islamistiske terrorister, var fremveksten av IS på mange måter en fordel. Han presenterte sitt eget regime som det eneste og beste alternativet til et IS-ledet Syria fylt av kaos. 

De landene som hadde vært opptatt av å støtte de opprørsgruppene som kjempet mot Assad-regimet ble senere mer opptatt av å bekjempe IS, både i Syria og i Irak. USA etablerte en internasjonal koalisjon i kampen mot IS, og begynte bombing av IS-mål i Syria i 2014. Frankrike er blant landene i koalisjonen, og har deltatt med både fly og bakkestyrker.

Tyrkia har spilt en dobbelrolle i kampen mot IS, siden Tyrkia først og fremst har bombet kurdiske mål, samtidig som de har vært mer opptatt av å styrte Assad-regimet. Det tyrkiske regimet frykter kurdernes kamp om selvstendighet, både i Tyrkia og i nabolandene. Kurderne kontrollerer et lite område nord i Syria og nord i Irak, og har kjempet i frontlinjene mot IS. Likevel er Tyrkia offisielt med i den USA-ledede koalisjonen (som støtter kurderne) i kampen mot IS.  

• Les mer om kurdernes historie på konfliktprofilen Kurdistan  

Kampen om Idlib - opprørernes siste skanse

I 2019 står en av de viktigste kampen i Syria-krigen om provinsen Idlib nord i Syria. Idlib grenser til Tyrkia i nordvest, hvor mange opprørere og sivile fra andre deler av landet har flyktet til. Idlib er nå omringet av tyrkiske, russiske og iranske styrker, i tillegg til Assad-regimets egne styrker. Tyrkia har støttet opprørerne i området, blant annet for å motvirke kurdisk selvstyre. 

USA har advart Assad-regimet om bruk av kjemiske våpen i kampen mot opprørerne i Idlib, men har ellers akseptert at det brukes militærmakt i provinsen. FN er bekymret for sivile tap, og oppfordrer til en diplomatisk løsning. Nesten 3 millioner mennesker lever nå i Idlib, hvor én million av dem er barn. Gitt den høye andelen sivile, frykter spesialrapportører fra FN at kampen om Idlib vil kunne bli den verste humanitære krisen i Syria-krigen så langt. 

Et annet viktig spørsmål i 2019 er kurdernes fremtid i Syria. Om USA trekker sine militærstyrker ut av de kurdiske områdene, slik president Donald Trump har varslet, er kurderne i større fare for å bli angrepet av Tyrkia, eventuelt også av Assad-regimet.             

FNs rolle i konflikten

FNs sikkerhetsråd har vært nesten helt lammet i den syriske konflikten. Med Libya-intervensjonen friskt i minne har Russland og Kina argumentert mot at FN skal blande seg inn i de interne anliggende til Syria. De har lagt ned veto flere ganger i Sikkerhetsrådet i forbindelse med krigen i Syria, både i år 2011, 2012, 2014 og 2016.

• Les mer om Sikkerhetsrådet her

Russland og USAs ulike syn på Assad-regimets fremtid har vært ett av hindringene for en omfattende og kraftfull resolusjon fra Sikkerhetsrådet. USA har lenge ment at en løsning i Syria forutsetter at Assad-regimet fjernes. Likevel har USA vært mest opptatt av å bekjempe IS. Russland derimot støtter Assad-regimet, argumenterer for at regimet trengs for å bekjempe opprørsgrupper som IS, og mener at Sikkerhetsrådet ikke kan vedta regimeendring i en suveren stat.

Blant de få tingene Sikkerhetsrådet har blitt enig om er en resolusjon som pålegger partene i konflikten å slippe inn nødhjelp til sivilbefolkningen. 19. desember 2016 ble Sikkerhetsrådet også enig om å tillate FN-observatører å kontrollere trygg evakuering av sivile ut av Øst-Aleppo, i kjølvannet av Assad-regimets brutale offensiv.

Sikkerhetsrådet har også blitt enig om sanksjoner mot IS og andre lignende terrorgrupper som opererer i Syria. Men Sikkerhetsrådet har ikke blitt enig om militære aksjoner mot disse. En USA-ledet koalisjon har likevel bombet IS-mål i Syria. Siden koalisjonen ikke har fått et FN-mandat som tillater slike militæraksjoner på syrisk territorium, er slik bombing høyst problematisk sett fra et folkerettslig perspektiv. Russland har også bombet i Syria, men siden de har blitt invitert inn av Assad-regimet har Russland et bedre folkerettslig utgangspunkt for maktbruk i Syria enn de andre landene.   

En granskningskommisjon fra FN har avdekket at syriske sikkerhetsstyrker har begått forbrytelser mot menneskeheten som inkluderer massakre, kidnappinger, tortur, voldtekt og drap av sivile. Også opprørsstyrker har tatt regimesympatisører til fange, og beskyldes for sporadiske henrettelser.

I april 2012 sendte FN en observatørstyrke (UNSMIS) til Syria for å overvåke fredsplanen til Kofi Annan. Annan var utnevnt som FN og Den arabiske ligas spesialutsending, men fredsplanen hans feilet. UNSMIS bidro med å dokumentere noen av massakrene i landet, men besto kun av 300 soldater og slet derfor med å dekke hele Syria. UNSMIS ble avviklet da mandatperioden var over i august 2012, som var samtidig som Kofi Annan trakk seg som spesialutsending. Annan ble erstattet av Lakhmi Brahimi. Mens Brahimi forsøkte å etablere fredsforhandlinger i Syria, fikk FN en gruppe våpeninspektører på plass i august 2013. Mangelen på framgang i fredsforhandlingene gjorde at Brahimi trakk seg våren 2014. 

Staffan de Mistura ble FNs spesialutsending i februar 2015. Mistura har forsøkt å få partene i konflikten til å møtes i forhandlinger. Noen våpenhviler har blitt innført, men kun med midlertidig suksess. Forhandlinger har også foregått utenfor FN-regi, hvor Russland, Iran og Tyrkia har deltatt i tillegg til representanter fra de syriske myndighetene og den syriske opposisjonen.  

Norges engasjement i konflikten

I februar 2016 tok Norge initiativ til, og var medarrangør av, en giverlandskonferanse der over 60 land var representert, hvor temaet var den humanitære krisen i Syria. FN hadde uttrykt behov for 70 milliarder kroner i bistand til Syria og regionen. Landene som deltok lovte å gi rundt 60 milliarder kroner, hvor Norge gir relativt stor andel, dvs. 2,4 milliarder kroner i 2016 og rundt ti milliarder kroner til sammen over fire år.

I mai 2016 bestemte den norske regjeringen at Norge skulle trene opp syriske opprørere i kampen mot IS, som en del av den USA-ledede militære operasjonen mot IS (Operation Inherent Resolve). Treningen skjer i Jordan av norske soldater. Disse syrerne skal kjempe mot IS inne i Syria. Dette er mer folkerettslig problematisk enn Norges kamp mot IS i Irak. Forskjellen er at den irakiske regjeringen har bedt om Norges hjelp i motsetning til den syriske Assad-regjeringen som heller har fordømt Norges initiativ. Norge har heller ingen garanti for at syrerne som trenes opp ikke vil begå krigsforbrytelser eller kjempe mot Assad-regimet i stedet for IS.

Norges offisielle begrunnelse for norsk deltakelse i Syria-krigen legitimeres både med kollektiv selvforsvar og med FNs sikkerhetsråd. Kollektiv selvforsvar handler her om at Irak er under væpnet angrep fra IS og har bedt om hjelp til selvforsvar. Siden IS holder til også i deler av Syria, har Irak og allierte rett til å bryte syrisk suverenitet, hevder regjeringen. Videre viser regjeringen til FNs sikkerhetsråds resolusjon 2249 fra 2015 som fastslår at IS utgjør en "global og ekstraordinær trussel mot internasjonal fred og sikkerhet". Selv om norsk deltakelse lener seg delvis på et vedtak i FNs sikkerhetsråd, har ikke Sikkerhetsrådet gitt mandat til maktbruk innenfor syrisk territorium. Derfor anses Norges militære rolle i Syria-krigen som et brudd på folkerettens prinsipp om statssuverenitet.      

Kilder

Uppsala Conflict Database, International Crisis Group, un.org, UNHCR, NATO, WhatsinBlue.org, The Daily Telegraph, Aftenposten Innsikt, Klassekampen, Dagsavisen, Al-Jazeera, NRK.

Relaterte land og konflikter

Les våre landprofiler for landene involvert i konflikten:  

• Frankrike
• Iran
• Israel
• Russland
• Saudi-Arabia
• Storbritannia
• Syria
• Tyrkia
• USA

Les våre konfliktprofiler som er relatert til konflikten:

• Den islamske staten (IS)
• Irak-krigen
• Libanon