[[suggestion]]
Ukraina

Bakgrunn

Fra 1922 til 1991 var Russland og Ukraina deler av Sovjetunionen. Fram til 1957 tilhørte Krim-halvøya den russiske delen av det enorme Sovjetunionen. Ledelsen i Sovjetunionen bestemte da å legge Krim til den ukrainske delen. Krim var fortsatt en del av Sovjetunionen, men var administrert av Den ukrainske sovjetrepublikk. Makten over både Krim og Ukraina lå likevel i Moskva, hovedstaden i dagens Russland.

Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991 erklærte Ukraina seg som en selvstendig stat, etter at 90 prosent av befolkningen stemte for uavhengighet. Ledelsen i Moskva godtok at Krim ble en del av det nye Ukraina, til tross for at flertallet av innbyggerne på Krim var såkalte etniske russere. Krim ble dermed folkerettslig en del av den suverene staten Ukraina etter den kalde krigens slutt.

Den kalde krigen var en konflikt mellom øst og vest fra 1945 til 1991. Perioden var preget av våpenkappløp, trussel om atomkrig, og maktkamp med fokus på ideologi. Østens ideologi var kommunisme, mens Vestens ideologi var kapitalisme og demokrati gjennom politiske valg. Den fremste makten i øst var Sovjetunionen, som var styrt fra Moskva. Den fremste makten i vest var USA, med vesteuropeiske land som de viktigste allierte. Alliansen i Vesten ble organisert gjennom NATO; en militærorganisasjon og forsvarsallianse som ble dannet i kampen mot Sovjetunionen.

Forholdet mellom Moskva og Vesten har ikke siden den kalde krigens dager være så spent som nå. Hovedtrusselen den gang var muligheten for atomkrig. Den trusselen er fortsatt til stede.

Utløsende årsaker til konflikten

Ukraina grenser til både Russland og EU. Ukraina har dermed i utgangspunktet interesse av et godt forhold til begge parter. Likevel favoriserer ulike grupper innad i Ukraina et tettere samarbeid med kun én av partene. Identitet spiller en viktig rolle for hvilken side man favoriserer. De fleste EU-tilhengerne bor i vest, og de fleste Russland-tilhengerne bor i øst. Det var valget mellom en tilknytning til EU/Vesten eller Russland som skapte krisen i Ukraina.

Viktor Janukovitsj var president i Ukraina frem til februar 2014, da parlamentet fjernet han fra makten. Foranledningen var at EU hadde tilbudt Ukraina en såkalt assosieringsavtale. Denne avtalen ville ført Ukraina nærmere EU. EU insisterte samtidig på at en slik avtale utelukket et fremtidig medlemskap i en russiskledet økonomisk union. Russland har nemlig etablert en økonomisk union med blant annet Hviterussland og Kasakhstan, og hadde planer om å inkludere Ukraina i denne.

EUs forslag presset Janukovitsj til å måtte velge side. Janukovitsj var i utgangspunktet positiv til et tettere samarbeid med EU, men ønsket ikke å skape større avstand til Russland. Derfor avstod han fra å undertegne assosieringsavtalen med EU, og gjorde en avtale med Russland i stedet. Dette likte EU-tilhengerne i Ukraina dårlig og begynte med store demonstrasjoner på Maidan-plassen i hovedstaden Kiev, hvor flere hundretusen deltok, fra november 2013. Protestene var også motivert gjennom misnøye rundt regjeringens manglene styring, blant annet på grunn av korrupsjon.   

Janukovitsj avsettes som president i Ukraina

Den ukrainske regjeringens harde reaksjon på demonstrasjonene førte til en eskalering av voldelige sammenstøt i Kiev. Det endte med at parlamentet avsatte president Janukovitsj i februar 2014. Handlingen kan defineres som et statskupp siden de folkevalgte ikke fulgte de prosedyrer og ikke hadde det 3/4 flertall som grunnloven krever for en slik avgjørelse. Mange omtaler det likevel ikke som et statskupp, muligens fordi flertallet i parlamentet tross alt stemte for avsettelsen av Janukovitsj.

Til tross for at avsettelsen av Janukovitsj kan sies å ha foregått på ulovlig vis, ble det likevel vurdert, av kommentatorer og politikere i Vesten, som noe positivt for demokratiet i Ukraina. En slik tolkning vektla at det avsatte ukrainske styret var korrupt og autoritært, blant annet på grunn av den voldelige behandlingen av ukrainske demonstranter og innføringen av antiprotest lover. Russland hadde et annet syn på det som hadde skjedd: Vesten hadde hjulpet demonstranter – flere av dem nynazister – å avsette den demokratisk valgte presidenten, for deretter senere å få en illegitim, pro-vestlig ledelse i Ukraina som skrev under på assosieringsavtalen med EU.

Russland overtar Krimhalvøya

Russland reagerte på avsettelsen av Janukovitsj med å ta kontrollen over Krimhalvøya med bruk av militærstyrker. Russland hadde allerede en lovlig militærbase på Krim som gjorde operasjonen rask og enkel, uten kamper. Deretter ble det avholdt valg på Krim om å slutte seg til Russland. Nesten alle som deltok, stemte ja. Valget ble ikke anerkjent internasjonalt. 13 av de 15 medlemmene i FNs sikkerhetsråd stemte for å anse valget på Krim som ugyldig. Et problem med valget var at befolkningen på Krim ikke hadde lov til å ta en slik type avgjørelse på egenhånd. Valgalternativene var også problematiske, siden det i praksis stod mellom to former for løsrivelse fra Ukraina.   

I mars 2014 vedtok Russland å annektere Krim, som betyr at Krim ble ansett for å være en del av Russland. De fleste andre land i verden anerkjenner ikke at Krim er en del av Russland. Russlands handlinger på Krim var delvis motivert av bekymringer for at Krim kunne bli brukt som NATO-base under det nye ukrainske regimet.   

Russland ga også støtte til prorussiske opprørere øst i Ukraina. Disse var imot myndighetene i Kiev og var inspirert av Russlands annektering av Krim. Dette førte til kamper mellom de prorussiske opprørerne på den ene siden, og den ukrainske hæren og paramilitære nasjonalister på den andre, fra april 2014. Kampene foregikk hovedsakelig i provinsene Donetsk og Luhansk øst i Ukraina. Militærpersonell fra Russland var også involvert. Det innrømmet Putin for første gang 17. desember 2015, selv om han samtidig presiserte at det ikke var snakk om regulære styrker fra det nasjonale russiske militærvesenet.

Russlands handlinger på Krim og i Øst-Ukraina ble ansett som klare brudd på folkeretten. Dette la grunnlaget for at Vesten innførte sanksjoner (altså straffetiltak) mot Russland, først og fremst økonomiske. Russland reagerte med tilsvarende sanksjoner, blant annet full stopp i matimport fra Vesten. I tillegg til å være en reaksjon på statskuppet og avtalen med EU, ble Russlands handlinger på Krim og i Øst-Ukraina knyttet til ukrainsk innenrikspolitikk, blant annet rettighetene til etniske russere i Ukraina.              

Underliggende årsaker og drivkrefter i konflikten

Den lokale konflikten: Pro-russisk og anti-russisk

Det bor rundt 17 prosent etniske russere i Ukraina, og enda flere snakker russisk som førstespråk. Myndighetene i Russland, med president Vladimir Putin i spissen, argumenterer for at Russland har et ansvar overfor etniske russere i Ukraina, hvor de fleste bor i øst. Dette til tross for at de er ukrainske statsborgere.

Noe av det som har skapt uro i Ukraina har vært spørsmålet om hvilken status det russiske språket skulle ha i Ukraina. Denne delen av konflikten økte da det ukrainske parlamentet vedtok, etter avsettelsen av Janukovitsj, å frata regionene i Ukraina retten til å gi russisk (og andre minoritetsspråk) status som offisielt språk. Mange russisktalende ukrainere følte at Ukraina var i ferd med å bli mer fiendtlig overfor russisk identitet og fryktet økt ukrainsk nasjonalisme. Mange ønsket dermed å knytte tettere bånd til Russland. Ukrainsk nasjonalisme blir også sett på med uro av andre etniske minoriteter i Ukraina, ikke bare av de med tilknytning til Russland.

25. mai 2014 var det et nytt presidentvalg i Ukraina. Forretningsmannen Petro Porosjenko vant. Kort tid etter valget satte den nye ukrainske regjeringen inn hæren i en storoffensiv mot de opprørskontrollerte områdene i øst, Donetsk og Luhansk. Ukrainas regjering og NATO beskyldte Russland for å ha sendt soldater og militært utstyr til støtte for opprørerne i Øst-Ukraina. Russland avviste kritikken, men innrømmet senere at personer fra Russland var involvert.

Russlands handlinger i Ukraina er ikke bare knyttet til avsettelsen av Janukovitsj, spørsmålet om EU og behandlingen av ukrainske russere. Det er også en reaksjon på NATOs utvidelse østover siden Sovjetunionens fall. Russlands handlinger signaliserer at Ukraina er en del av Russlands sikkerhetsområde. Ukraina fungerer som en slags grense for hvor langt Russland tillater NATO å utvide seg østover.

Den internasjonale konflikten: NATO og Russland

Det var den kalde krigen som var årsaken til NATOs opprettelse i 1949. Likevel fortsatte NATO å eksistere etter at den den kalde krigen var slutt. Organisasjonen fikk til og med mange nye medlemmer, noe som gjorde at NATO utvidet seg østover. 12 land ble medlemmer av NATO etter 1991: Tsjekkia, Ungarn, Polen, Bulgaria, Romania, Estland, Latvia, Litauen, Slovakia, Slovenia, Albania og Kroatia. I tillegg ble tidligere Øst-Tyskland (DDR) en del av NATO gjennom tysk sammenslåing i 1990. De fleste av disse nyere NATO-landene hadde vært i militærallianse med Sovjetunionen under den kalde krigen, i den såkalte Warszawapakten. Russland mislikte spesielt at de baltiske landene (Estland, Latvia og Litauen) ble NATO-medlemmer, siden disse i tillegg hadde vært en del av selve Sovjetunionen. Det samme gjelder Ukraina.  

De som kritiserer NATOs utvidelse østover peker på at en slik utvidelse provoserer Russland, at russerne føler seg innsirklet av amerikanske militærbaser, og at dette skaper en usikkerhet som fører til konflikt. Forsøk på å innlemme Ukraina (og Georgia) i NATO er derfor å gå for langt. NATO-utvidelse østover kan også oppleves av russerne som et svik fordi det bryter med et løfte amerikanske myndigheter ga Sovjetunionen under avviklingen av den kalde krigen.

Tilhengere av NATOs utvidelse ser heller for seg at øst-vest-konflikten er latent eller uunngåelig, og at utvidelse handler om å være føre-var. Et annet perspektiv er å argumentere ut ifra et demokratisk prinsipp; at stater skal få lov til å velge selv hvilke organisasjoner de skal være med i. Russland skal ikke få bestemme dette.

Allianser i øst og vest

I 2008 vedtok NATO at Ukraina og Georgia vil bli medlemmer av NATO på sikt. Den planen ble fryst idet Janukovitsj ble president i 2010, men gjenopptatt etter han ble avsatt. I desember 2014 vedtok parlamentet at Ukraina skal gå bort fra sin status som alliansefritt, og jobbe for et NATO-medlemskap. 

Uansett om det er positivt eller negativt, så er det mye som tyder på at NATO-utvidelse og EU-ekspansjon gjør at Russland føler seg presset opp i et hjørne. Den tidligere amerikanske forsvarsministeren, Robert Gates, mener at planene om å inkludere Ukraina og Georgia i NATO «undergraver formålet med alliansen og ignorerer hensynsløst det russerne vurderer som deres vitale nasjonale interesser». 

I 2015 ble det bestemt å utvide NATOs kommandostruktur østover ved å opprette nye kommandosentra i Polen, Litauen, Latvia, Estland, Romania og Bulgaria. Det er diskusjon blant NATOs medlemsland om hvilke felles tiltak som er best egnet i Ukraina-konflikten, både når det gjelder å støtte Ukraina med våpen, og når det gjelder sanksjoner mot Russland.  

Russland har så langt reagert på sanksjonene ved å ta til orde for et tettere samarbeid med Kina og tidligere sovjetrepublikker i Sentral-Asia. Russland har også støttet de ukrainske, prorussiske separatistene med avansert elektronisk krigføringutstyr.

Fredsavtale og mer krig

Det ble signert en fredsavtale mellom Ukraina, Russland og de prorussiske separatistene i Øst-Ukraina 20. september 2014, i regi av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Fredsavtalen ble brutt flere ganger slik at en ny fredsavtale ble inngått i februar 2015, men også den har blitt brutt gjentatte ganger av begge partene i konflikten. 

2015 så en alvorlig opptrapping av konflikten, og volden har fortsatt i årene etter. Det har ført til at over 10 000 mennesker er drept siden krigen begynte i 2014. Krigen har også ført til rundt 1,5 millioner internt fordrevne, og ca. 600 000 ukrainere har flyktet til nabolandene, hvor to av tre har flyktet til Russland.

FNs rolle i konflikten

FNs tidligere generalsekretær, Ban Ki-moon, advarte vestlige makter om at det ikke finnes en militær løsning på Ukraina-konflikten. 24. september 2014 organiserte FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) forsyninger av nytt og moderne bygningsmateriell til Øst-Ukraina. Det var ment som en nødløsning for å reparere ødelagte hus. FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) meldte i desember 2017 at over 3 millioner mennesker hadde behov for hjelp i Ukraina. 

Ukraina-konflikten har være blitt diskutert i FNs sikkerhetsråd. Siden Russland er både en part i konflikten og har vetorett i Sikkerhetsrådet, vil ikke Sikkerhetsrådet kunne fungere som et effektivt politisk organ som vedtar sanksjoner. Det vil først og fremst kunne være et forum for samtaler mellom partene, samt utføre symbolske avstemninger.

Norges engasjement i konflikten

Den norske regjeringen meldte i september 2014 at: «I kjølvannet av Russlands illegale annektering av Krim og destabiliserende rolle i Øst-Ukraina har Forsvarsdepartementet besluttet å styrke forsvarssamarbeidet med Ukraina». I følge Forsvarsdepartementet har Norge bidratt med staboffiserer (militærpersonell) til Ukraina. Forsvarssamarbeidet mellom Norge og Ukraina ble inngått i 1999.

Norge har fulgt EUs sanksjoner mot Russland, til tross for at det har rammet norske økonomiske interesser.

Dette NRK-filmklippet gir en kortfattet innføring i hvordan Ukraina-konflikten ser ut fra Russlands synspunkt:

Kilder 

NRK, NTB, BBC, The Guardian, The Economist, regjeringen.no, Express, Aftenposten, Morgenbladet, Dagbladet, Dagsavisen, OCHA.

Tidslinje over den internasjonale konflikten om Ukraina

Ukraina-konflikten er ikke bare en konflikt mellom ukrainere. Det er også en internasjonal konflikt mellom Russland og Vesten. Denne tidslinjen viser den maktpolitiske historien mellom disse, blant annet ved å illustrere NATO og EUs ekspansjon østover siden Sovjetunionens fall. Historien om den kalde krigen, og utviklingen i Europa etter 1990, er viktig for å forstå Russlands folkerettsstridige maktbruk i Ukraina i 2014.

  • Under den kalde krigen dannet Vesten militæralliansen NATO i 1949 og Sovjetunionen dannet militæralliansen Warszawapakten i 1955. Kartet viser hvor store disse alliansene ble i løpet av den kalde krigen. 

  • EUs opprinnelse er fra 1950 da 6 land dannet Kull- og stålunionen. Kartet viser hvor stort EU ble før den kalde krigen var over.

  • Siden slutten av den kalde krigen har EU utvidet seg østover. EU har fått 16 nye medlemsland siden 1990. De fleste av dem er tidligere Warszawapakt-land.  

  • Sovjetunionen ble oppløst i 1991 og den kalde krigen var slutt. Moskvas makt i Europa hadde på kort tid blitt langt mindre. Samtidig utvidet NATO seg østover. Siden slutten av den kalde krigen har NATO fått 12 nye medlemsland. De fleste av dem var tidligere medlemmer av Warszawapakten.

  • Russlands president Vladimir Putin (t.v.) har hatt stor makt i Russland siden år 2000, da han ble president for første gang. Her står han sammen med tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan. Foto: UN Photo/Eskinder Debebe  

  • Viktor Janukovitsj ble valgt til president i Ukraina i 2010. Han var prorussisk, men ønsket samtidig et godt forhold til EU. Da EU foreslo en frihandelsavtale med Ukraina førte det til at Janukovitsj måtte velge side mellom EU og Russland. Et slikt ultimatum la grunnlaget for splittelser innad i Ukraina.    

  • Janukovitsj avviste EUs forslag og skrev under på en avtale med Russland i stedet. Det førte til store demonstrasjoner fra EU-tilhengere i Ukraina november 2013. Bildet viser en slik demonstrasjon på Maidan-plassen i hovedstaden Kiev 26. februar 2014. Foto: Sasha Maksymenko/Flickr.

  • Anti-Janukovitsj demonstrasjoner førte til dødsfall i sammenstøt med politiet. Bildet viser en begravelseseremoni 22. februar 2014, samme dag som det ukrainske parlamentet stemte for å avsette den demokratisk valgte presidenten, Viktor Janukovitsj. Janukovitsj hevdet at parlamentets avgjørelse var et statskupp, og forlot landet. Foto: NTB Scanpix/Reuters/Baz Ratner.

  • Det ukrainske parlamentet vedtok at landet skal gå bort fra sin status som alliansefritt og skal heller jobbe for et NATO-medlemskap. Det kan likevel ta flere år før Ukraina blir NATO-medlem blant annet på grunn av en rekke opptakskrav. Foto: Statsministerens kontor/Flickr  

  • Avsettelsen av Janukovitsj førte til prorussiske reaksjoner øst i Ukraina og på Krim-halvøya. Prorussiske separatister tok kontrollen over Krim i februar 2014, og Russland annekterte den like etter. Russlands handlinger var i strid med folkeretten og utløste den internasjonale konflikten mellom Russland og Vesten.    

  • Russlands annektering av Krim inspirerte prorussiske grupperinger i Øst-Ukraina til å protestere mot ledelsen i Kiev. Dette utløste borgerkrigen i Ukraina, hvor Russland ga sin støtte. FN meldte i november 2014 at over 4300 var drept som et resultat av krigen. Bildet viser frivillige paramilitære styrker for det ukrainske nasjonalistiske partiet, Høyre sektor, som kjemper mot prorussiske grupper i Donetsk øst i Ukraina. Foto: NTB Scanpix/AFP photo/Vasily Maximov