Gabon

Gabon ligger ved kysten mot Atlanterhavet  ved ekvator. Naturen kan deles inn i tre deler. I vest mot kysten er det mangroveskog, savanne, elvedeltaer og sandstrender. I øst ligger et bredt innlandsplatå dekket av regnskog og savanner. Den tredje naturtypen er dype frodige daler som skjærer gjennom innlandsplatået der landets lengste elv, Ogooué, og alle dens bielver renner.

Rundt 80 prosent av landet er dekket av regnskog. Klimaet er fuktig og varmt hele året. Det er regntid fra midten av januar til mai, og fra oktober til midten av desember.

Gabon har arbeidet aktivt for å bevare det rike naturmangfoldet i landet. I dag er rundt 11 prosent av arealet beskyttede nasjonalparker, men avskoging er likevel et problem. Særlig skogsområder rundt byer og landsbyer blir ødelagt av ulovlig hogst for å dyrke jordbruk eller for tømmeret sin del.

Landets rike dyreliv er truet av ulovlig jakt, og utslipp fra landets oljeindustri har ført til ødelagte elver, vann og kystområder.

Gabon har vært bebodd av pygmèfolk i over 7000 år. På 1500-tallet innvandret andre folkegrupper til områdene rundt munningen av Ogooué-elven og sørvest i landet. 200 år senere innvandret den største nåværende folkegruppen i Gabon, fang-folket, fra Kamerun.

Portugisiske sjøfarere har drevet handel med elfenben, slaver og tømmer fra Gabon siden 1400-tallet. Portugiserne drev sin virksomhet fra øyer utenfor kysten, og opprettet aldri noen stor koloni på fastlandet. Frem til 1900-tallet ble landets ressurser utnyttet av franske, nederlandske og britiske handelsfolk. Mange av de lokale innbyggere ble tvunget inn i slaveri.

I 1843 bygde franske misjonærer et fort på elvebredden av Ogooué-elven, og en koloni for rømte og frigitte slaver ble etablert. Byen som vokste frem rundt fortet fikk navnet Libreville (Frihetsbyen), og er i dag landets hovedstad. Utover 1800-tallet ble området sakte kolonisert av Frankrike, og i 1888 ble Gabon en del av fransk Kongo. I 1946 ble Gabon en selvstendig fransk koloni. Flere politiske partier vokste frem, og i 1958 fikk kolonien indre selvstyre før landet ble helt selvstendig i 1960.

Gabon er en republikk der presidenten er statsoverhode, regjeringssjef og militærets øverstkommanderende. Presidenten velges i allmenne valg for syv år om gangen, og kan gjenvelges et ubestemt antall ganger. Regjeringen utnevnes av, og er ansvarlig overfor presidenten. Parlamentet har to folkevalgte kamre, en nasjonalforsamling og et senat. Demokratiet blir ansett som bristeferdig, og presidentens makt er tilnærmet ubegrenset. Siden 1967 har presidentrollen blitt fylt av medlemmer fra samme slekt.

Samfunnet bærer preg av fortiden som fransk koloni. Retts- og utdanningssystemet er utformet som det franske, og de politiske båndene til Frankrike er fortsatt nære. Landet er preget av tradisjonelle normer og regler.  Å leve sammen i storfamilier er vanlig, og også store barneflokker.  

Landet sliter med utbredt korrupsjon og store ulikheter mellom fattige og rike. På grunn av en stor befolkningsvekst, spesielt blant den fattigste befolkningen, har levestandarden blant de fattige blitt verre siden 1990-tallet.

Gabons økonomi er basert på eksport av olje. De store naturressursene og et lavt folketall har gjort Gabon til et av de afrikanske landene sør for Sahara med høyest bruttonasjonalprodukt per innbygger.

Utvinning og eksport av råolje utenfor kysten er svært viktig for landets økonomi og utgjør over 80 prosent av de samlede eksportinntektene. Denne eksporten gjør landet er sårbart for svingninger i prisene på verdensmarkedet.  For eksempel var prisen på råolje lav på starten av 2000-tallet, og landet gikk inn i en dyp økonomisk krise. Siden har prisen gått opp, men landet er fremdeles sårbart. Eksport av tømmer og mineraler er de nest viktigste næringene for landets økonomi.

Til tross for naturressursene er velstanden svært skjevt fordelt, og kommer ikke innbyggerne til gode. Rundt en tredjedel lever under den nasjonale fattigdomsgrensen.

Majoriteten av befolkningen lever av jordbruk for eget forbruk. Jordbruket er lite utviklet og bidrar lite til landets bruttonasjonalprodukt, og landet må også importere mye mat og flere forbruksvarer. Til tross for importen har landet et handelsoverskudd (de eksporterer mer enn de importerer) takket være oljen.