[[suggestion]]
Urfolkskonvensjonen 30 år

Norge ratifiserte ILO-konvensjon 169 om «Urfolk og stammefolk i selvstendige stater» allerede i 1990. Det er det eneste landet med samisk befolkning som har ratifisert konvensjonen. Russland, Sverige og Finland har avstått. I dagligtale brukes betegnelsen «urfolkskonvensjonen» om denne konvensjonen.

Grunnen til at konvensjonen ble lagt til FNs internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO) som regulerer rettigheter og plikter i arbeidslivet, er at ILOs kjernekonvensjoner også er menneskerettigheter som gis en bestemt gruppe, ikke bare enkeltindivider. Urfolksrettigheter og arbeidstakerrettigheter er kollektive rettigheter.

Bare 23 land har skrevet under konvensjonen.

ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter

Konvensjonen er en omfattende folkerettslig bindende konvensjon, som omfatter urfolks og stammefolks rettigheter

Hvem er urfolk?

Det finnes ingen offisiell, internasjonal definisjon av «urfolk». Typiske kjennetegn er at de er marginaliserte i storsamfunnet de er en del av, de har hatt tilknytning til et bestemt geografisk område lenge før nåværende statsgrenser ble etablert, de har en egenartet kultur nært knyttet til naturressurser, og de skiller seg sosialt, kulturelt og/eller språklig fra den dominerende befolkningen. Urfolk utgjør dessuten ofte en minoritet i landet, men dette gjelder ikke alltid. I flere stater i Latin-Amerika, utgjør urfolk flertallet av befolkningen.

Et fellestrekk for mange urfolk er at deres kultur er blitt forsøkt undertrykt fra myndighetenes side, og at de har vært utsatt for langvarig assimilasjonspolitikk. (kilde: Norges internasjonale innsats for urfolks rettigheter -Veileder for Utenriksdepartementet og utenriksstasjonene).

Urfolks særrettigheter

Urfolks samfunn og livsform påvirkes ofte negativt av store utviklingsprosjekter og næringslivsinvesteringer. Skogbruk, infrastruktur, vannkrafts- og utvinningsindustrien er sektorer som har ødelagt livsgrunnlaget til urfolk mange steder i verden. Urfolkskonvensjonen ble til for å bøte på den uretten som myndighetene og andre tradisjonelt har begått mot urfolk.

Konvensjonen fastslår en rekke særrettigheter til grupper av mennesker fordi de er urfolk, og den forplikter stater til å konsultere med urfolk i alle saker som berører deres kulturelle arv og livsform. Av rettigheter som behandles er retten til undervisning på eget språk, rettigheter til å utnytte naturressurser knyttet til gitte landområder, retten til å delta i beslutningsprosesser og retten til selv å identifisere seg som tilhørende en bestemt gruppe. Helt sentralt i konvensjonen er artikkel 19 som pålegger konsultasjoner med urfolk for å oppnå «informert forhåndssamtykke gitt på fritt grunnlag» i saker som angår dem. (Denne rettigheten omtales ofte som «FPIC, en forkortelse for «free, prior and informed consent»).

Stadige overgrep og drap på urfolk i Latin-Amerika

Blant statene som har ratifisert urfolkskonvensjonen er Guatemala og Brasil. Begge land har en stor andel urfolk og en stygg historie med systematiske overgrep mot egen urbefolkning. Guatemala ble i 2014 dømt i høyesterett til å respektere FPIC i forbindelse med lisenser til gruveselskap. Jair Bolsonaro, presidenten i Brasil, uttalte i fjor at urfolket skal integreres i det brasilianske samfunnet og at «ikke en centimeter av landet skal avgis til urfolk».

Forrige uke la organisasjonen Cultural Survival ut minnesider om 28 urfolksaktivister som ble drept i Latin-Amerika i 2019. Mange ble drept fordi de forsvarte sine kollektive menneskerettigheter mot plyndring av naturressursene.

Status 30 år etter urfolkskonvensjonen

ILO legger i kveld ut rapporten om status for verdens urfolk 30 år etter ILO-konvensjon 169 ble vedtatt. Den vil se på situasjonen for urfolk og stammefolk i regioner og land, og gi aggregerte data for arbeid, lønn, utdanning, kjønn osv. FN-sambandet kommer tilbake til rapporten neste uke.

Stikkord

  • menneskerettigheter
  • samer
  • urfolk
  • urfolks rettigheter