Sudan – Darfur

Introduksjon

Flere hundre tusen mennesker har mistet livet, og millioner er på flukt, siden volden brøt ut i Darfur i 2003. Konflikten står hovedsakelig mellom den sudanske regjeringen og lokale opprørsgrupper. Bakgrunnen er at folkegrupper i Darfur opplever at de ikke blir respektert av de sentrale myndighetene i Sudan.  

Bakgrunn

Darfur er en region vest i Sudan på størrelse med Spania. Regionen består av fjell og slettelandskap, og var på slutten av 1800-tallet et selvstendig rike. I 1916 ble regionen okkupert av britiske og egyptiske styrker, og ble en del av Sudan. Da Sudan ble selvstendig i 1956, forble Darfur en del av den sudanske staten.

Konflikten i Darfur begynte så smått å ta til på begynnelsen av 2000-tallet. Enkelte grupper, blant annet zaghawa-folket, mente de ble urettferdig behandlet av de arabisk-dominerte myndighetene i hovedstaden Khartoum. Mange mente regimet i Khartoum forskjellsbehandlet ikke-arabiske folkegrupper til fordel for den arabiske befolkningen. 

Zaghawa-folket, som i all hovedsak er svarte, ikke-arabiske afrikanere, mente både regionen de bodde i, og folkegruppen deres som helhet, ble skjøvet ut fra alle beslutningsprosesser i landet. Andre ikke-arabiske folkegrupper i Darfur, som fur-folket og masalitene, opplevde det samme.  

Den utløsende årsaken til krigen

I 2002 dannet en gruppe opprørere, med bakgrunn i de tre nevnte ikke-arabiske folkegruppene, en væpnet motstandsgruppe. Målet deres var å slå tilbake det de kalte militære overfall på landsbyene deres. Motstandsgruppen ble kalt Den sudanske frigjøringsbevegelsen (SLM). 

I 2003 satte SLM i gang flere væpnede angrep på militære utposter i Darfur. Myndighetene i Khartoum forsto ganske tidlig hva som var på gang. Problemet deres var at de allerede var involvert i to andre militære konflikter, blant annet en langvarig krig mot en opprørsbevegelse sør i Sudan – en kamp som førte til opprettelsen av staten Sør-Sudan i 2011. 

Regjeringen, ledet av daværende president Omar al-Bashir, hadde få militære styrker til overs. Opprørerne i Darfur gjorde derfor stor framgang i den første fasen av det som ble en borgerkrig i Darfur.

Borgerkrigen

I april 2003 klarte Den sudanske frigjøringsbevegelsen (SLM) å innta hovedstaden nord i Darfur, Al Fashir, der de drepte og arresterte et hundretalls regjeringssoldater. De ødela også mange store fly og helikoptre. Angrepet var en stor ydmykelse for den sudanske hæren, som aldri hadde opplevd noe liknende. 

Angrepet på Al Fashir ble et vendepunkt i krigen. Regjeringen i Khartoum bestemte seg nå for å innta en ny militærstrategi for å nedkjempe SLM. I stedet for kun å sende inn egne militærstyrker, bestemte regjeringen seg for å støtte opp om og alliere seg med militsgruppen Janjaweed. Janjaweed hadde kjempet mot masalitene i Darfur på 1990-tallet, og soldatene var rekruttert fra arabisktalende gjete- og nomadestammer.

Den sudansk-arabiske militsgruppen Janjaweed var kjent for en hard og rasistisk framferd på slagmarken. De hadde mange våpen, som de fikk fra den sudanske regjeringen, og rykket raskt fram mot opprørerne. De utførte massakrer mot sivilbefolkningen. De angrep alle landsbyer og tettsteder der det bodde mennesker fra de tre befolkningsgruppene som var representert blant opprørerne, dvs. zaghawa-, fur- og masalit-folkene. Målet var blant annet å splitte opprørsbevegelsen. 

Folkemord i Darfur? 

I løpet av våren 2004 hadde tusenvis av den ikke-arabiske befolkningen blitt drept, kvinner ble voldtatt, og over én million mennesker var drevet på flukt fra Darfur. De flyktende menneskene manglet mat og vann, og mange døde i forsøk på å nå flyktningleire i nabolandet Tsjad.

Janjaweed sin framferd hadde klar karakter av etnisk rensing, dvs. drap og fordrivelse basert på etnisk tilhørighet. Krigføringen kan sannsynligvis også defineres som et folkemord, dvs. at angrepene hadde som intensjon å delvis utslette folkegruppene de var rettet mot. Landsbyer med arabisktalende befolkning fikk stort sett være i fred, mens landsbyene til andre folkeslag ble brent til grunnen.

Tsjad blander seg inn i krigen  

I løpet av 2004 ble Tsjad involvert i konflikten i Darfur. Regjeringen i Tsjad ga militær og diplomatisk støtte til Den sudanske frigjøringsbevegelsen (SLM), og til en opprørsgruppe som kalte seg Rettferdighets- og likhetsbevegelsen (JEM). JEM er en zaghawa-dominert opprørsgruppe som allierte seg med SLM i kampen mot regjeringsstyrkene og Janjaweed. 

I tillegg til å være bosatt i Darfur er zaghawa-folket en del av befolkningen i Tsjad. Også presidenten i Tsjad, Idriss Déby, er zaghawa. Denne koblingen kan ha bidratt til at Tsjad blandet seg så tydelig inn i konflikten i Darfur.

Intern konflikt og nye allianser mellom opprørerne

Forholdet mellom de ulike opprørsgruppene har med tiden blitt mer kompleks. Uenighet om fredsavtaler bidro til at Den sudanske frigjøringsbevegelsen (SLM) delte seg i to, til dels langs etniske skillelinjer. I tillegg er det flere mindre grupper som har brutt med SLM. Opprørere har også glidd over til å fungere som kriminelle gjenger. 

Noen opprørsgrupper har også slått seg sammen. De to største delene av SLM slo seg sammen med Rettferdighets- og likhetsbevegelsen (JEM) og den sørsudanske opprørsbevegelsen i Sudan, SPLM-Nord, i slutten av 2011. Denne alliansen tok navnet Sudans revolusjonære front.

Partene i konflikten

• Den sudanske regjeringen – ledet av Omar al-Bashir i perioden 1993-2019. Landets militære avsatte Bashir i april 2019 som følge av store folkelige protester mot regimet.  
• Janjaweed – en sudansk-arabisk militsgruppe som støttes av regjeringen. Består spesielt av folk med bakgrunn i gjetning av kameler og kuer.
• Den sudanske frigjøringsbevegelsen (SLM) – en sudansk, ikke-arabisk opprørsgruppe bestående primært av svarte afrikanere, spesielt fra zaghawa-, fur- og masalit-folkene.
• Rettferdighets- og likhetsbevegelsen (JEM) – opprørsgruppe som har rekruttert hovedsakelig fra zaghawa-folket.
• Sudans revolusjonære front – er en allianse av deler av flere opprørsgrupper som slo seg sammen i 2011.
• Tsjad – er naboland til Sudan og grenser til Darfur-regionen. Har lenge støttet opprørsgruppene i Darfur.
• UNAMID – en fredsbevarende styrke bestående av både FN-styrker og styrker fra Den afrikanske union (AU).

Underliggende årsaker til konflikten

Noen fremstillinger av Darfur-konflikten har vektlagt den som en religiøs konflikt mellom kristne bønder og muslimske nomader. Det er ikke en god forenkling, blant annet fordi befolkningen i all hovedsak er muslimer, så det er muslimer representert på begge sider. 

En annen og bedre forenkling er å fremstille konflikten som en etnisk konflikt mellom den arabiske delen av befolkningen på den ene siden, representert ved regjeringen og Janjaweed-militsen, og den svarte afrikanske delen av befolkningen på den andre, representert av opprørerne. Denne forenklingen er langt på vei riktig, men ikke tilstrekkelig. Etnisitet spiller en rolle, men er knyttet til sikkerhet, maktkamp, og kontroll over land og ressurser som olje og vann.

De underliggende årsakene til konflikten handler om ubalanse i maktforholdet mellom sentralmakten i Sudan og de lokale folkegruppene som bor i Darfur. Dette har likhetstrekk med andre regioner i Sudan der opprørsgrupper er i konflikt med regjeringen. Det handler om at de lokale folkegruppene føler på ulikhet, at de ikke får tilstrekkelig del av landets verdier, og at de ikke er godt nok representert i landets sentralstyre.

Den humanitære situasjonen

Siden 2003 har det vært humanitær krise i Darfur. Befolkningen har blitt rammet av to overlappende humanitære utfordringer. Den ene er skapt av krig og konflikt, som har ført til drap, overgrep og flukt. Ved inngangen til 2020 var det over 2 millioner mennesker internt fordrevne i Sudan. 

Den andre humanitære utfordringen skyldes klimaendringer og fattigdom, som har ført til tørke og usikker matproduksjon. Til sammen har det ført til økt fattigdom, sykdom, sult og underernæring, med dødelige konsekvenser for tusenvis av mennesker. Siden 2020 har også den internasjonale koronapandemien preget det humanitære arbeidet i Sudan. 

Darfur er den regionen i Sudan med størst humanitær krise, men er ikke den eneste. Det er også store utfordringer i de konfliktfylte regionene Sør-Kordofan og Blå-Nilen. Landet har også vært i en politisk krise etter at al-Bashir ble styrtet.

Den politiske situasjonen

Hærsjefen Abdel Fattah al-Burhan grep makten i et kupp i oktober 2021. Det utløste over ett år med protester i gatene, der over hundre mennesker mistet livet.

I desember 2022 ble militærledelsen enige med sivile ledere om at det skal dannes en sivil overgangsregjering. Likevel er det mange sivile ledere som ikke vil forhandle med generalene, motsetter seg avtalen som er inngått, og oppfordrer heller til nye folkelige demonstrasjoner. 

FNs rolle i konflikten

Med godkjennelse fra FNs sikkerhetsråd hadde Den afrikanske union (AU) først rundt 150 styrker inne i Darfur i 2004. Den økende humanitære krisen i Darfur førte til at konflikten fikk økt internasjonal oppmerksomhet. I 2005 rykket derfor AU inn med en fredsbevarende styrke på 7000 mann. Styrken viste seg fortsatt å være for liten til å få kontroll på situasjonen. Flere forsøk på fredssamtaler ble også iverksatt, men førte ikke frem.

Da FNs sikkerhetsråd i 2006 besluttet å gradvis erstatte AU-styrkene, protesterte Sudans regjering. Resultatet ble et kompromiss; en styrke ledet av FN, men som også inkluderte soldater fra AU.

I oktober 2007 ble de første FN-soldatene i en total styrke på 26 000 mann fløyet inn for å samarbeide med den eksisterende AU-styrken i Darfur. I løpet av 2009 ebbet de verste kamphandlingene ut og den nye FN-AU-styrken, UNAMID, fikk bedre kontroll på situasjonen. UNAMID ble avviklet i desember 2020. 

FN-organisasjoner i Darfur

Ulike FN-organisasjoner har vært engasjert i konflikten i Darfur nærmest fra begynnelsen. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) driver i dag flyktningleire både i Tsjad og i Darfur. I tillegg er FNs matvareprogram (WFP) til stede i Darfur. 

Under de verste kamphandlingene i 2003-2005 var det vanskelig for hjelpeorganisasjonene å få tilgang siden hjelpearbeidere ble truet både av Janjaweed og av opprørerne.

Bashir blir tiltalt for krigsforbrytelser

Sommeren 2008 startet Den internasjonale straffedomstolen (ICC) en etterforskning av den da sittende presidenten i Sudan, Omar al-Bashir. ICC utstedte arrestordre på han både i 2009 og 2010, men fikk ikke pågrepet han. Bashir svarte med å kaste ut 13 internasjonale humanitære organisasjoner fra Darfur.

Bashir er tiltalt for å styre en kampanje der massedrap, voldtekt og plyndring blir begått mot sivilbefolkningen i Darfur. Noen av opprørerne har også blitt beordret arrestert av ICC.

I februar 2020, etter at Bashir hadde mistet makten i et statskupp mot seg i 2019, erklærte den nye regjeringen at Bashir skulle overleveres til ICC og rettsforfølges der. Regjeringen ble senere enige med ICC om å opprette en egen krigsforbryterdomstol i Sudan, der al-Bashir og andre skal rettsforfølges. 

Norsk engasjement i konflikten

Norge var lenge engasjert i fredssamtalene mellom regjeringen i Sudan og opprørsbevegelsen som dannet Sør-Sudan i 2011, men har ikke vært direkte involvert i fredssamtalene rundt konflikten i Darfur. 

Norge skulle opprinnelig sende et hundretalls ingeniørsoldater til FN-AU-styrken i Darfur, UNAMID, men dette ble forhindret av Sudans daværende president Omar al-Bashir, som nektet å ta imot norske og svenske soldater. Senere har Norge likevel fått bidra med en gruppe stabsoffiserer, men disse er nå trukket ut. 

Kilder 

International Crisis Group, Flyktninghjelpen, UNAMID, BBC, PRIO, UNHCR, Norad, regjeringen.no

Relaterte land og konflikter

Les våre landprofiler for landene involvert i konflikten:  

• Sudan
• Sør-Sudan
• Tsjad

Les våre konfliktprofiler som er relatert til konflikten:

• Sør-Sudan
• Libya
• Den sentralafrikanske republikk