Viktig for deg, viktig for meg: Den internasjonale arbeidskonferansen gjennom tidene

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) har spilt en viktig rolle i å sikre arbeidsrettigheter gjennom tidene. De har også vært aktive på viktige historiske tidspunkt – som under Den store depresjonen, avkoloniseringen, opprettelsen av Solidarność i Polen, seieren over apartheid i Sør-Afrika, bekreftelse av anstendig arbeid som et bærekraftsmål – og å sikre sosial rettferdighet for alle i dag.

Den 111. sesjonen av Den internasjonale arbeidskonferansen (International Labour Conference, eller ILC), som finner sted i Genève mellom 5. og 16. juni, er en anledning til å se tilbake på noen av dens viktigste sesjoner – og suksesser – siden 1919.

1919-1920: Arbeidstid i søkelyset

Bare mellom 1919 og 1920 ble ni konvensjoner og ti anbefalinger som har endret arbeidslivet vedtatt.

Den første ILO-konvensjonen handlet om arbeidstidsregulering, en av arbeidslovgivningens eldste bekymringer. Helsefaren til arbeidere og deres familier ved å jobbe for mange timer var allerede erkjent på 1800-tallet.

Arbeidstidskonvensjonen (industri) fra 1919 (nr. 1) etablerte den berømte åttetimersdagen og 48-timersuken. Arbeidstid forble på ILO-agendaen gjennom 1920- og 1930-årene, og organisasjonen var det viktigste forumet for internasjonal debatt og vedtakelse av internasjonale arbeidsstandarder om daglige og ukentlige hvileperioder og helligdager. Disse viktige rettighetene sikrer høy produktivitet samtidig som de ivaretar arbeidernes fysiske og mentale helse.

1926: Sikre respekt for internasjonale arbeidsstandarder

Internasjonale arbeidsstandarder støttes av et unikt overvåkingssystem. Dette bidrar til å sikre at landene iverksetter konvensjonene de ratifiserer. ILO undersøker regelmessig anvendelsen av standarder i medlemsland, og peker på områder hvor man kan gjøre det bedre. Hvis det er problemer med tolkningen av standarder, bistår ILO disse landene, gjennom sosial dialog og teknisk bistand.

Ekspertkomiteen for anvendelsen av konvensjoner og anbefalinger ble opprettet i 1926 for å se nærmere på det økende antallet regjeringsrapporter om ratifiserte konvensjoner. I dag er det sammensatt av 20 fremtredende jurister utnevnt av ILOs styrende organ for treårsperioder. Komiteens rolle er å gi en upartisk og teknisk evaluering av tilstanden for anvendelse av internasjonale arbeidsstandarder. Rapportene fra ekspertkomiteen og konferansekomiteen er offentlig tilgjengelige, og det betyr at regjeringer og partene i arbeidslivet har et enda større insentiv til å løse problemer ved iverksettelsen av standarder for å unngå kritiske kommentarer. ILO gir betydelig teknisk bistand – på anmodning fra medlemsland – for å utarbeide og revidere nasjonal lovgivning for å sikre at den er i samsvar med internasjonale arbeidsstandarder.

1930-tallet: En ny «verdensøkonomiavtale» med Den store depresjonen

På begynnelsen av 1930-tallet var ILOs arbeid direkte knyttet til å finne løsninger for datidens kanskje største problem – Den store depresjonen. Denne enorme globale økonomiske krisen begynte i 1929 og førte til massearbeidsledighet i mange land. Men den raske økningen i arbeidsledighet overveldet kapasiteten til mekanismene for å takle arbeidsledighet, det vil si arbeidsledighetsforsikringen.

Det var helt klart et stort behov for flere tiltak for å motvirke den omfattende sosiale nøden frembrakt av den økonomiske kollapsen. I 1932 vedtok Den internasjonale arbeidskonferansen en resolusjon om et omfattende program for samordnet internasjonal handling om penge-, handels- og offentligarbeiderpolitikk for å overvinne Den store depresjonen. I 1934 vedtok Konferansen konvensjonen om trygdestønad eller annen arbeidsløshetshjelp til ufrivillig arbeidsløse (nr. 44), revidert i 1988 av konvensjon nr. 168 om fremme av sysselsetting og vern mot arbeidsledighet.

1944: Arbeidsrettigheter er menneskerettigheter ifølge Philadelphia-erklæringen

ILOs arbeid ble sterkt hemmet av andre verdenskrig. Folkeforbundet, som ILO var knyttet til, ble nedlagt og ILO ble evakuert fra Europa til Montreal. Philadelphia-erklæringen fra 1944 slår fast at arbeidskraft ikke er en «vare» og fastsetter grunnleggende menneskelige og økonomiske rettigheter under prinsippet om at «fattigdom hvor som helst utgjør en fare for velstand overalt». Philadelphia-erklæringen ga grunnlaget for et bredere mandat i verden som kom ut av krigen. Med vedtakelsen og innlemmelsen i ILO-konstitusjonen i 1946, ble en ny fase med standardsettingsaktiviteter lansert.

Instrumentene som ble vedtatt i tiåret etter andre verdenskrig la grunnlaget for mye av den menneskerettighetsstandardsettingen i FN som kom senere. Disse standardene har hatt stor innflytelse på arbeidsplasspolitikk, og menneskerettigheter mer generelt, i en ny verden.

1948: Organisasjonsfrihet – ILOs viktigste særtrekk

Philadelphia-erklæringen åpnet også døren for nye ILO-standarder om organisasjonsfrihet og retten til kollektive forhandlinger. I 1948 vedtok Den internasjonale arbeidskonferansen konvensjonen om organisasjonsfrihet og beskyttelse av retten til å organisere seg (nr. 87). Retten til å organisere og danne arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner er forutsetningen for kollektive forhandlinger og sosial dialog mellom partene i arbeidslivet – beskyttet av Konvensjon nr. 98 om retten til å organisere seg til å føre kollektive forhandlinger vedtatt av konferansen ett år seinere. Retten til å organisere seg er dypt forankret i demokratiet, som ikke kan fungere med mindre organisasjonsfriheten er anerkjent. Fagforeningsledere er ofte i frontlinjen av politisk endring til fordel for demokrati, og i mange tilfeller blir de drept, fengslet eller forvist for sin tro og sine handlinger.

I de følgende tiårene var ILOs vellykkede engasjement i Polen, der en elektriker ved navn Lech Walesa ledet en streik som startet den første uavhengige selvstyrende fagforeningen i den daværende østblokken, og senere ble president i det landet, ikke unikt. Etter statskuppet i Chile i 1973 var ILO den eneste internasjonale organisasjonen som ble tillatt inn i landet for å etterforske en menneskerettighetsklage: de verste begrensningene for organisasjonsfrihet ble fjernet i 1979, selv om gjenopprettingen av demokratiet tok mye lengre. Et begrenset, men viktig antall saker for ILOs overvåkingsorganer har også forsvart arbeidsgivernes rettigheter kraftig.

1950-tallet: Likestilling og flere og bedre jobber for kvinner

Med et økende antall kvinner i arbeidsstyrken under og etter andre verdenskrig, begynte ILO å omformulere kvinners rettigheter, som en del av menneskerettigheter og kravet om likestilling mellom kjønnene. Veien lå nå åpen for likelønnskonvensjonen (nr. 100), som ble vedtatt i 1951 og gikk langt utover bestemmelsen om «lik lønn for likt arbeid» i Verdenserklæringen om menneskerettigheter som ble vedtatt tre år tidligere.

I dag er de fire sentrale ILO-likestillingskonvensjonene Likelønnskonvensjonen, 1951 (nr. 100); Diskrimineringskonvensjonen (sysselsetting og yrke), 1958 (nr. 111); Arbeidere med familieansvarskonvensjon, 1981 (nr. 156); og svangerskapsvernskonvensjonen (nr. 183). Konvensjon nr. 111 utvidet feltet ved å inkludere kjønn som et forbudt diskrimineringsgrunnlag, og ILO-konvensjonene nr. 100 og 111 var de første internasjonale instrumentene som land kunne ratifisere med det spesifikke målet å fremme likestilling og eliminere diskriminering. Konvensjon nr. 183 setter en minsteperiode for 14 ukers fødselspermisjon for kvinner som bor i land som har sluttet seg til konvensjonen.

1964: Apartheid-erklæringen vedtatt

Kampen mot apartheid i Sør-Afrika markerte den første store testen av ILOs politikk til fordel for likhet for alle. I 1964 godkjente Den internasjonale arbeidskonferansen enstemmig en erklæring om apartheid-politikken Sør-Afrika og ILO-programmet for eliminering av apartheid i arbeidslivet. Erklæringen understreket prinsippet om like muligheter, fordømte den sørafrikanske regjeringens rasepolitikk og krevde at Sør-Afrika skulle gi avkall på sin apartheidpolitikk. For å unngå å bli offisielt ekskludert, trakk Sør-Afrika seg fra ILO av egen kraft i mars 1964. I erklæringen fra 1964 ble generaldirektøren bedt om å sende en spesiell rapport hvert år til Konferansen, som ble diskutert av en spesiell komité frem til 1994. Disse rapportene viser hvordan internasjonalt press mot apartheid utviklet seg over mer enn 25 år, og endte med boikott og isolasjon av apartheid Sør-Afrika, kombinert med økt støtte til de nasjonale frigjøringsbevegelsene og fagforeningene som kjemper mot apartheid.

I 1990 deltok Nelson Mandela, daværende visepresident av African National Congress (ANC), på den 77. sesjonen av Den internasjonale arbeidskonferansen, hvor han hyllet ILO for kampen mot apartheid. Sør-Afrika meldte seg inn i organisasjonen igjen 26. mai 1994, tre år etter den offisielle opphevelsen av apartheidlovene og ti dager etter valget av Nelson Mandela som president. I juni 2007 delte ILO ut sin første årlige forskningspris for anstendig arbeid i fellesskap til Nelson Mandela og professor Carmelo Mesa-Lago, som en anerkjennelse for deres unike personlige bidrag til å forbedre livene til mennesker over hele verden.

1973: Mer handling i kampen mot barnearbeid

Barnearbeid har opptatt ILO siden organisasjonen ble opprettet. Den første sesjonen av Den internasjonale arbeidskonferansen vedtok konvensjonen om barnearbeid (industri) i 1919 (nr. 5), som fastsatte minimumsalderen for ansettelse av barn i industrien til 14 år. Ratifiseringen av de tidlige ILO-konvensjonene om barnearbeid gikk imidlertid langsomt gjennom den lange perioden frem til 1973 da en ny ILO-konvensjon som dekket hele økonomien ble vedtatt, og denne handler om minstealder for adgang til sysselsetting (nr. 138).

Det var først med vedtakelsen av konvensjon nr. 138 og opprettelsen av ILOs internasjonale program for eliminering av barnearbeid (IPEC) i 1992 at bevegelsen begynte å ta «stormskritt». På bakgrunn av den økende bekymringen for at visse former for barnearbeid er så alvorlige og umenneskelige at de ikke lenger kan tolereres, vedtok den 87. sesjon av Konferansen enstemmig et annet instrument, Konvensjonen om forbud mot og umiddelbare tiltak for å avskaffe de verste former for barnearbeid, 1999 (nr. 182). Alle ILOs medlemsland har nå ratifisert denne konvensjonen, mens rundt 94 prosent har ratifisert ILO-konvensjon nr. 138.

1979: Ansvarlig virksomhet gjennom erklæringen om flernasjonale selskaper

På 1960- og 1970-tallet utløste virksomheten til flernasjonale selskaper intense diskusjoner som resulterte i forsøk på å utarbeide internasjonale instrumenter for å regulere deres oppførsel og definerer vilkårene for deres forhold til vertsland, for det meste i land i det globale sør.

ILOs jakt på internasjonale retningslinjer resulterte i at ILOs styrende organ vedtok trepartserklæringen om flernasjonale selskaper og sosialpolitikk i 1977.

Prinsippene fastsatt i denne erklæringen gir retningslinjer til FN, myndigheter og arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner på områder som sysselsetting, opplæring, arbeids- og livsvilkår og arbeidsforhold. Dens bestemmelser er forsterket av visse internasjonale arbeidskonvensjoner og anbefalinger som arbeidslivets parter oppfordres til å respektere i størst mulig grad.

Andre internasjonale instrumenter, inkludert FNs Global Compact, ble introdusert i 1999, og andre internasjonale initiativer har blitt satt på plass etter ILO-erklæringen. I dag finnes det en mye større anerkjennelse i næringslivet av betydningen av bedrifters samfunnsansvar enn i 1977. Likevel er ILO-erklæringen fortsatt unik ved å ha blitt laget av ILOs trepartsprosess med sosial dialog – en global avtale fremforhandlet av representanter for både arbeidsgivere og arbeidstakere, med et positivt budskap i kjernen. Det er et verdifullt verktøy i den globale ferden mot sosialt ansvarlig arbeidspraksis, og erklæringen har blitt endret i 2000, 2006 og 2017.

1981: Fremme sikkerhet og helse på arbeidsplassen

Ifølge ILO kan om lag 80 prosent av dødsfall og ulykker på arbeidsplassen forhindres hvis alle ILO-medlemsland tar i bruk de beste forebyggende strategiene og praksisene som allerede er på plass og lett tilgjengelige. Nesten halvparten av de 190 konvensjonene som er vedtatt av Den internasjonale arbeidskonferansen siden 1919, har betydning for arbeidshelse- og sikkerhet.

I 1981 vedtok ILO-konferansen arbeidssikkerhets- og helsekonvensjonen (nr. 155), som fortsatt er en hjørnestein i systemet med ILO-standarder for arbeidssikkerhet og helse (HMS), og den dekker et bredt spekter av sektorer og farer. Forebygging er kjernen i disse standardene og er integrert i Rammeverket for arbeidssikkerhet og helsekonvensjonen, 2006 (nr. 187) og dens medfølgende anbefaling (nr. 197), som søker å fremme en forebyggende sikkerhets- og helsekultur, sammen med styringssystemer for sikkerhet og helse, gjennom nasjonale retningslinjer, systemer og programmer. I 2022 tok den internasjonale arbeidskonferansen beslutningen om å gjøre sikkerhet og helse på arbeidsplassen til en grunnleggende rettighet og prinsipp på arbeidsplassen – og de relevante konvensjonene blir nå sett på som «kjernekonvensjoner».

1989: Beskytte rettighetene til urbefolkninger og stammefolk

Mye av den moderne diskusjonen om rettighetene til rundt 350 millioner urbefolkninger over hele verden er basert på ILOs arbeid på dette området.

Den internasjonale arbeidskonferansen har vedtatt de eneste to internasjonale konvensjonene som omhandler urfolk og stammefolk: Urbefolknings- og stammefolkskonvensjonen, 1957 (nr. 107) og konvensjon om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater, 1989 (nr. 169).

Konvensjon nr. 169, som reviderte konvensjon nr. 107, sørger for konsultasjon og deltakelse av urbefolkninger og stammefolk i politikk og programmer som kan påvirke dem. Den sørger for at urbefolkninger også kan nyte grunnleggende rettigheter og den setter på plass retningslinjer angående skikker og tradisjoner, landrettigheter, bruk av naturressurser som finnes på tradisjonelle landområder, yrkesopplæring for sysselsetting, håndverk og landlige næringer, sosial sikkerhet og helse, utdanning og grenseoverskridende kontakter og kommunikasjon.

Gjennom årene har mange land vedtatt eller endret lovgivning som setter konvensjon nr. 169 til verks, inkludert Norge, som var det første landet som ratifiserte denne viktige konvensjonen. En rekke latinamerikanske land, inkludert Bolivia, Colombia, Mexico og Peru, for eksempel, har, i sine grunnlover, anerkjent den multietniske bakgrunnen til de som bor i disse landene.

1998: Fundamentale prinsipper og arbeidsrettigheter

Den 18. juni 1998 var ILO-konferansen klar til å vedta organisasjonens første eksplisitte og omfattende erklæring om menneskerettigheter siden Philadelphia-erklæringen i 1944. Selv om ILO-erklæringen om fundamentale prinsipper og arbeidsrettigheter nå nyter universell støtte, var erklæringen kontroversiell på den tiden, da mange land var redde for at det ville undergrave deres evne til å dra nytte av lavkostarbeid for å opprettholde sine eksportmarkeder.

Prinsippene og rettighetene erklæringen viser til inkluderer retten til organisasjonsfrihet og kollektive forhandlinger og avskaffelse av barnearbeid, tvangsarbeid og diskriminering knyttet til ansettelse. Hovedtrekket ved dette instrumentet var dets universalitet – det fastslo prinsipper og rettigheter som alle land skulle respektere i kraft av sitt medlemskap i ILO, uavhengig av om de hadde ratifisert de aktuelle standardene. Erklæringen inkluderte også en oppfølgingsprosess for å hjelpe land med å iverksette disse prinsippene, og regelmessig rapportering om fremgang. 

Selv om erklæringen ikke ble enstemmig vedtatt, i praksis har resultatet vært en økning i ratifikasjoner for kjernekonvensjonene. I juni 2022 ble hvor viktig det er å ha et trygt og sunt arbeidsmiljø bekreftet, da Den internasjonale arbeidskonferansen bestemte at de skal inkludere dette i ILOs rammeverk av fundamentale prinsipper og arbeidsrettigheter.

1999: Bedre jobber for alle – lansering av anstendig arbeidsagendaen

Satt på plass i 1999 av ILOs generaldirektør Juan Somavía fremmer anstendig arbeidsagendaen en utviklingsstrategi som anerkjenner arbeidets sentrale rolle i alles liv. ILO gir støtte i form av integrerte anstendige arbeidsprogrammer utviklet på landnivå med arbeidslivsparter.

Disse programmene setter prioriteringer og mål innen nasjonale utviklingsrammer og har som mål å takle større anstendig arbeid mangler gjennom effektive programmer som møter hver av ILOs fire strategiske mål: å fremme og iverksette standarder og grunnleggende prinsipper og rettigheter på jobben; forbedre mulighetene for menn og kvinner til å oppnå anstendighet, sysselsetting og lønn; å utvide omfanget og øke effektiviteten av sosial beskyttelse for alle; og å styrke trepartssamarbeidet og sosial dialog.

I 2015 ble anstendig arbeid og økonomisk vekst et eget bærekraftsmål.

2001: Utvidelse av trygdesystemet

I 1948 vedtok FNs generalforsamling Verdenserklæringen om menneskerettigheter, og artikkel 22 anerkjente at «Enhver person, som medlem av samfunnet, har rett til sosial trygghet». I 1952 vedtok ILO konvensjonen om minstestandard for sosial sikkerhet (nr. 102), og i 2001 lanserte organisasjonen en global kampanje for sosial sikkerhet og dekning for alle.

Den globale kampanjen omfattet utvidelsen av grunnleggende inntektssikkerhet og tilgang til helsehjelp, selv på et beskjedent nivå, for hele befolkningen. Kampanjen ville også sikre mer inntektssikkerhet og tilgang til helsetjenester av bedre kvalitet som beskytter levestandarden til alle, selv når de står overfor grunnleggende livssituasjoner som arbeidsledighet, dårlig helse, alderdom eller tap av en forsørger.

2006: Særegne sjøfolkrettigheter

Fra ILOs første dager innså medlemslandene at sjøfolk og redere trengte en annerledes tilnærming i arbeidslivet. De er ikke landbasert, men arbeider på havet, og selv for 90 år siden flyttet de ikke bare enorme mengder verdenshandel, men de representerte også den mest «flytende» og omfattende arbeidsstyrken i verden. I 1920 holdt ILO sin andre internasjonale arbeidskonferanse i Genova, Italia, viet til sjøfolk.

Men tidene endrer seg, og det gjelder også omfanget av handel som fraktes gjennom sjøveien. Etter hvert ble det klart at sjøfolkene som jobbet på «supertankere» og andre skip trengte en «super-konvensjon» som ikke bare dekket deres behov, men tok for seg behovet til rederiene og myndighetene – også for rettferdig konkurranse.

Den 94. internasjonale arbeidskonferansen vedtok Konvensjon nr. 186 om sjøfolks arbeids- og levevilkår (Maritime Labour Convention), i februar 2006, og satte på plass en omfattende arbeidsstandard som satt tonen for fremtidige konvensjoner, slik at ikke bare sektoren blir bedre styret, men også slik at globaliseringen og alt det innebærer blir bedre håndtert. Denne standarden er ikke bare et «havlandemerke», men et banebrytende bidrag til å sikre en rettferdig globalisering.

Konvensjonen fra 2006 har blitt endret flere ganger: i 2014, 2016, 2018 og i 2022.

2008: Sosial rettferdighet for en rettferdig globalisering

Sosial rettferdighet er et tema som har fått stadig mer relevans og høyere prioritet i ILO. Midt i utbredt usikkerhet i arbeidslivet, fra finansiell uro og økonomisk nedgang til økende arbeidsledighet, uformelle og utilstrekkelig sosial sikkerhet, vedtok den 97. sesjonen av ILO-konferansen en erklæring utformet for å styrke ILOs kapasitet til å fremme anstendig arbeid, og bidra med et effektivt svar på de økende utfordringene med globalisering.

I 2008-erklæringen om sosial rettferdighet for en rettferdig globalisering settes sysselsetting i sentrum av den økonomiske politikken, sammen med en aktiv sosialpolitikk og dialog mellom partene i arbeidslivet. Viktigheten av å respektere og beskytte arbeidstakernes grunnleggende rettigheter understrekes. Erklæringen ble oppdatert i 2022 for å gjenspeile inkluderingen av et trygt og sunt arbeidsmiljø i ILOs rammeverk av fundamentale prinsipper og arbeidsrettigheter.

2011: Anstendig arbeid også i private hjem

De som arbeider i andres hjem utgjør en betydelig del av den globale arbeidsstyrken, og er blant de mest sårbare arbeidstakere. De jobber for private husholdninger, ofte uten klare ansettelsesvilkår, de er ofte uregistrerte og ekskludert fra arbeidslovgivning. For tiden jobber minst 67 millioner kvinner og menn i andres private hjem og dette tallet inkluderer ikke millioner av barn som jobber i private hjem, rundt om i verden. Selv om et betydelig antall menn jobber i sektoren – ofte som gartnere, sjåfører eller butlere – er det fortsatt en svært «feminin» sektor: 80 prosent av alle de som jobber i andres hjem er kvinner. De jobber som barnepiker, kokker, og rengjøringsarbeidere, for eksempel.

16. juni 2011 kom arbeidere, arbeidsgivere og regjeringer sammen for å vedta ILO-konvensjon nr. 189 om anstendig arbeid for de som også jobber i andres hjem. Denne konvensjonen er en sterk anerkjennelse av den økonomiske og sosiale verdien av arbeid i hjemmet og en oppfordring til å sikre inkludering av disse arbeiderene i arbeids- og sosialvern. Dette var et viktig skritt for å fremme likestilling i arbeidslivet og sikre kvinners like rettigheter og beskyttelse under loven.

2019: Fremtidens arbeidsliv i fokus

Arbeidslivet går gjennom store endringer, drevet av teknologi, demografiske endringer, klimaendringer og globalisering. Som svar på disse utfordringene og for å markere 100 år siden ILOs grunnleggelse, ble en menneskesentrert hundreårserklæring for fremtidens arbeid vedtatt i 2019 under den 108. sesjonen av Den internasjonale arbeidskonferansen. Målet med erklæringen er å styrke trepartssamarbeidet og ILOs ledende rolle for sosial rettferdighet og anstendig arbeid. Sentrale temaer i erklæringen er:

• bærekraft
• organisasjonsfrihet og kollektive forhandlinger
• rettferdige omstillinger til morgendagens arbeidsliv
• offentlig sektors betydning som arbeidsgiver og tjenesteyter.

2019: Vold og trakassering på jobb ulovlig

Mange arbeidstakere utsettes for vold og trusler i forbindelse med jobben sin. Dette er ikke et individuelt problem, men et arbeidsmiljøproblem som angår hele arbeidsplassen. Derfor må arbeidsgivere både forebygge vold og trusler og ha en plan for å følge opp arbeidstakere som blir utsatt.

Verdenssamfunnet gjorde det klart og tydelig at vold og trakassering i arbeidslivet ikke longer vil bli tolerert og må avskaffes i juni 2019, under ILOs hundreårsjubileum, da ILOs medlemsland vedtok Konvensjonen om avskaffelse av vold og trakassering på arbeidsplassen. Dette er den første bindende konvensjonen som anerkjenner alles rett til et arbeidsliv fritt for vold og trakassering, inkludert kjønnsbasert vold og trakassering.

1. juni 2023 vedtok Stortinget at Norge skal ratifisere denne viktige konvensjonen.