Konvensjon mot rasediskriminering
Land som skriver under på rasediskrimineringskonvensjonen må avskaffe all forskjellsbehandling på bakgrunn av rase, hudfarge, avstamning eller etnisk opprinnelse. Konvensjonen var den første menneskerettighetskonvensjonen som ble vedtatt av FN.
-
Vedtatt
- 21.12.1965
-
Trådt i kraft
- 4.01.1969
-
Ratifisert av Norge
- 06.08.1970
-
Last ned fulltekst
- Rasediskrimineringskonvensjonen.pdf
-
Les mer på engelsk
- International Convention on the Elimination of All Forms of Racial Discrimination
Målet med rasediskrimineringskonvensjonen er å sørge for at grupper som forskjellsbehandles på grunn av rase, hudfarge og/eller etnisk opprinnelse har de samme rettighetene som alle andre.
Konvensjonen ble vedtatt i 1965, på et tidspunkt da mange land fortsatt diskriminerte store deler av befolkningen på bakgrunn av hudfarge eller etnisk tilhørighet. Flere land nektet å skrive under, og land som Sør-Afrika og USA sluttet seg ikke til avtalen før på 1990-tallet. Til tross for dette var avtalen et viktig første skritt mot å realisere løftene i Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948.
Gruppen av 77 (G77), som i dag består av 130 utviklingsland, var svært aktive i utformingen av rasediskrimineringskonvensjonen.
I dag er organisert rasediskriminering slik den var under tidligere europeisk kolonialisme nærmest utryddet, og begrepet "rase" regnes som utdatert når det kommer til å skille mellom menneskegrupper. Likevel forskjellsbehandles mennesker over hele verden på grunn av hudfarge eller etnisk tilhørighet. Kurdere i Midtøsten og rohingyaer i Myanmar er eksempler på folkegrupper som blir diskriminert på grunn av etnisk tilhørighet i dag.
Gjennomføring
Annethvert år sender landene som har undertegnet avtalen rapporter til FNs rasediskrimineringskomité (CERD). Kommisjonen kommer så med anbefalinger og kommentarer til hvordan avtalen skal forstås for de enkelte medlemslandene.