Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
Formålet med konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er at medlemslandene skal sørge for at innbyggerne har tilgang til mat, vann, bolig, utdannelse og grunnleggende helsetjenester. Per 4. juli 2023 er 171 land fullverdige medlemmer.
-
Vedtatt
- 16.12.1966
-
Trådt i kraft
- 03.01.1976
-
Ratifisert av Norge
- 13.09.1972
-
Last ned fulltekst
- Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.pdf
-
Les mer på engelsk
- International covenant on economic, social and cultural rights
Dette er konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) ble åpnet for underskrifter 16. desember 1966. Konvensjonen trådde først i kraft 3. januar 1976, etter at 35 land hadde latt seg binde av vilkårene i avtalen.
Medlemslandene er forpliktet til å gi alle innbyggerne et minimum av utdannelse, tilgang på grunnleggende helsetjenester, anstendige boforhold og rent vann.
Da FN vedtok Verdenserklæringen om menneskerettigheter i 1948, skulle denne være et utgangspunkt for en felles internasjonal avtale om menneskerettighetene, hvor alle rettighetene skulle være like viktige. Slik ble det imidlertid ikke og man endte opp med to konvensjoner istedenfor én: ØSK-konvensjonen og konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP).
Gjennomføring
Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK-konvensjonen) ble lenge overskygget av konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP-konvensjonen). For eksempel var det ikke før i 1985 at det ble oppnevnt en permanent komité for å overvåke gjennomføringen av konvensjonen, mens SP-konvensjonen har hatt en egen komité helt siden konvensjonen ble vedtatt.
Gjennomføringen av konvensjonen overvåkes av FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (CESCR). Komiteen går igjennom og vurderer rapporter fra medlemslandene hvert femte år.
Den kalde krigens påvirkning på utformingen av konvensjonene
De to sentrale menneskerettighetskonvensjonene bærer preg av det politiske skillet mellom de såkalte vestlige og kommunistiske landene under den kalde krigen.
De kommunistiske landene ville ha en egen konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Kommunistene mente at SP-konvensjonen ga alt for mange rettigheter til individet, og ønsket heller å fokusere på kollektivets rettigheter.
Hovedpoenget i ØSK er derfor landenes plikter overfor sine innbyggere, og ikke enkeltindividets rettigheter. Dette gjør at rettighetene i konvensjonen er vanskeligere å gjennomføre i praksis, fordi de er mindre konkrete. Det er for eksempel lettere å lage lover og regler som sikrer pressefrihet, enn å sørge for at alle har en tilfredsstillende levestandard.