Torturkonvensjonen
Konvensjonens formål er å forby enhver form for tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.
-
Vedtatt
- 10.12.1984
-
Trådt i kraft
- 26.06.1987
-
Ratifisert av Norge
- 09.07.1986
-
Last ned fulltekst
- FNs torturkonvensjon.pdf
-
Les mer på engelsk
- Torturkonvensjonen på engelsk
Definisjon på "tortur"
Konvensjonen definerer tortur som bevisste handlinger som gir en person alvorlig fysisk eller psykisk smerte for å få informasjon, true eller straffe personen eller en tredjeperson. For at det skal regnes som tortur må handlingen påføres av, eller med tillatelse fra, en offentlig tjenesteperson eller en annen som opptrer i embedets medfør. Smerter som stammer fra lovlige straffereaksjoner regnes ikke som tortur i torturkonvensjonen. (Artikkel 1)
Torturforbudet gjelder for alle land
Torturkonvensjonen er en av de mest overvåkede internasjonale menneskerettighetskonvensjonene. Den forbyr enhver form for tortur, uansett omstendigheter, og gjør det forbudt å sende mennesker til land hvor risikoen for tortur er stor.
Forbudet mot tortur står så sterkt i folkeretten at det regnes som sedvanerett. Det betyr at alle land er forpliktet til å ikke utføre tortur - uansett om de har sluttet seg til torturkonvensjonen eller ikke. Dermed skiller tortur seg fra andre menneskerettighetskonvensjoner, som bare gjelder for stater som har forpliktet seg til å følge dem frivillig.
Gjennomføring
Gjennomføringen av konvensjonen overvåkes av FNs torturkomité (CAT), som evaluerer rapporter fra medlemslandene hvert fjerde år. Komiteen tar også imot innspill fra ikke-statlige organisasjoner, som Amnesty International og Human Rights Watch. Ved mistanke om tortur i et land kan torturkomiteen sette i gang egne undersøkelser.