Torturkonvensjonen

Definisjon på "tortur"

Konvensjonen definerer tortur som bevisste handlinger som gir en person alvorlig fysisk eller psykisk smerte for å få informasjon, true eller straffe personen eller en tredjeperson. For at det skal regnes som tortur må handlingen påføres av, eller med tillatelse fra, en offentlig tjenesteperson eller en annen som opptrer i embedets medfør. Smerter som stammer fra lovlige straffereaksjoner regnes ikke som tortur i torturkonvensjonen.  (Artikkel 1)

Torturforbudet gjelder for alle land

Torturkonvensjonen er en av de mest overvåkede internasjonale menneskerettighetskonvensjonene. Den forbyr enhver form for tortur, uansett omstendigheter, og gjør det forbudt å sende mennesker til land hvor risikoen for tortur er stor.

Forbudet mot tortur står så sterkt i folkeretten at det regnes som sedvanerett. Det betyr at alle land er forpliktet til å ikke utføre tortur - uansett om de har sluttet seg til torturkonvensjonen eller ikke. Dermed skiller tortur seg fra andre menneskerettighetskonvensjoner, som bare gjelder for stater som har forpliktet seg til å følge dem frivillig.

Gjennomføring

Gjennomføringen av konvensjonen overvåkes av FNs torturkomité (CAT), som evaluerer rapporter fra medlemslandene hvert fjerde år. Komiteen tar også imot innspill fra ikke-statlige organisasjoner, som Amnesty International og Human Rights Watch. Ved mistanke om tortur i et land kan torturkomiteen sette i gang egne undersøkelser.

• Her kan du lese torturkomiteens anbefalinger til Norge

I 2006 trådte en tilleggsprotokoll til torturkonvensjonen i kraft. Tilleggsprotokollen har en egen underkomité (SPT).