Torturkonvensjonen

Definisjonen på tortur

Konvensjonen definerer tortur som bevisste handlinger som gir en person alvorlig fysisk eller psykisk smerte for å få informasjon, true eller straffe personen eller en tredjeperson.

For at det skal regnes som tortur må handlingen påføres av, eller med tillatelse fra, en offentlig tjenesteperson eller en annen som opptrer i embetets medfør.

Smerter som stammer fra lovlige straffereaksjoner regnes ikke som tortur i torturkonvensjonen. (Artikkel 1).

Torturforbudet gjelder for alle land

Torturkonvensjonen er en av de mest overvåkede internasjonale menneskerettighetskonvensjonene. Den forbyr enhver form for tortur, uansett omstendigheter, og gjør det forbudt å sende mennesker til land hvor risikoen for tortur er stor.

Forbudet mot tortur står så sterkt i folkeretten at det regnes som sedvanerett. Det betyr at alle land er forpliktet til ikke å utføre tortur, uansett om de har sluttet seg til torturkonvensjonen eller ikke.

Torturkonvensjonen skiller seg dermed fra andre menneskerettighetskonvensjoner, siden de gjelder først og fremst for stater som aktivt har forpliktet seg til å følge dem.

Gjennomføring

Gjennomføringen av konvensjonen overvåkes av FNs torturkomité (CAT), som evaluerer rapporter fra medlemslandene hvert fjerde år. Komiteen tar også imot innspill fra ikke-statlige organisasjoner, som Amnesty International og Human Rights Watch. Ved mistanke om tortur i et land kan torturkomiteen sette i gang egne undersøkelser.

• Her kan du lese torturkomiteens anbefalinger til Norge

I 2006 trådte en tilleggsprotokoll til torturkonvensjonen i kraft. Tilleggsprotokollen har en egen underkomité (SPT).