[[suggestion]]
Mali

Bakgrunn

Mali ble selvstendig i 1960, etter å ha vært en fransk koloni siden slutten av 1800-tallet. Utover 1990-tallet var det flere konflikter mellom regjeringen og en stor del av befolkningen i nord kalt tuareger. Tuaregene mente de ble nedprioritert av regjeringen og ønsket derfor løsrivelse. De var altså separatister, og ønsket å gjøre den nord-østlige halvdelen av Mali - et område de kaller «Azawad» på tuaregspråket - om til en selvstendig stat.

Det ble inngått fredsavtaler mellom myndighetene og tuaregene flere ganger på 1990-tallet, men misnøyen vokste i fraværet av reelle endringer. Misnøyen mot myndighetene førte til at separatistene - tuareger og andre grupper i nord - dannet Den nasjonale frigjøringsbevegelsen av Azawad (MNLA) i 2011. MNLA allierte seg deretter med islamistgrupper som også ønsket politiske endringer i Mali.

Mange tuareger som hadde levd i Libya i flere år returnerte til sine hjemland etter Gaddafi-regimets fall i 2011. Mange av tuaregene som reiste til Mali hadde militær erfaring og hadde med seg våpen og kjøretøy fra krigen i Libya. Dette ble et viktig tilskudd til opprørsgruppene i Mali, som bidro til at konflikten eskalerte. 

Utløsende årsaker til konflikten

Etableringen av alliansen mellom MNLA og islamistene utløste et opprør i januar 2012. Opprøret gjorde at myndighetene mistet kontrollen, og førte også til at president Amadou Toumani Touré ble styrtet. MNLA erklærte den nordlige halvdelen av Mali som en ny og selvstendig stat ved navn Azawad.

MNLA og islamistene hadde myndighetene som felles fiende, men var uenig om hvordan den nye staten i nord skulle være. Islamistgruppene, med gruppen Ansar Dine i spissen, hadde som mål å innføre islamistiske lover (sharia) i hele Mali, og var i utgangspunktet ikke separatister. Idet regjeringsstyrkene hadde blitt drevet ut av nord, brøt det ut konflikt mellom MNLA og islamistene, der islamistene kom seirende ut.

I løpet av sommeren 2012 hadde forskjellige islamistgrupper tatt kontrollen over de største byene i nord, slik som Kidal, Gao og Timbuktu. De innførte deretter sine islamistiske lover i områdene de kontrollerte.

Frankrike griper inn i konflikten

I januar 2013 angrep islamistene hovedstaden Bamako, som ligger midt i den sørlige delen av Mali. Dette var en direkte trussel mot myndighetene i Mali, som da ba om internasjonal hjelp for å stoppe islamistenes angrep. Frankrike kom myndighetene til unnsetning, og grep inn i Mali med militære styrker for å slå tilbake angrepet. Dette har gjort at konflikten i Mali også har blitt en internasjonal konflikt.

Partene i konflikten

Separatister - Den største opprørsgruppen er Den nasjonale frigjøringsbevegelsen av Azawad (MNLA). Den består av tuareger og andre sahariske stammefolk i området. Målet deres er etableringen av en selvstendig stat i den nord-østlige halvdelen av Mali, et område de kaller «Azawad» på tuaregspråket.

Islamister – Ansar Dine er den største islamistgruppen i Mali, og har som mål å innføre islamistiske lover. Al-Qaida-inspirerte islamistgrupper kriger også i Mali. Disse består i større grad av fremmedkrigere, altså ikke-maliere.

Myndighetene - har siden 2013 blitt styrt av president Ibrahim Boubacar Keïta. Myndighetene har liten makt og legitimitet nord i Mali, men anerkjennes i FN som landets representanter.  

Lokale eliter - I mangel på beskyttelse fra staten, har lokale eliter finansiert ulike militærgrupper for selvforsvar og egen maktpolitikk.

Frankrike - Etter invitasjon fra myndighetene, grep franske styrker inn militært i Mali i 2013 for å nedkjempe islamistgruppene.  

MINUSMA - er FNs fredsbevarende styrker i Mali, med mandat til å håndheve fredsavtalen fra 2013, og å bistå myndighetene i å beskytte sivile. 

Forsøk på fred: våpenhvile og FN-styrke

Etter at den maliske hæren, med hjelp fra Frankrike og andre, hadde tatt tilbake kontrollen i nord og drevet opprørerne ut av byene, bedret sikkerhetssituasjonen i landet seg. I april 2013 ble en fredsbevarende FN-styrke (MINUSMA) satt inn i Mali. (Les mer om FNs engasjement lenger ned på siden).

I juni 2013 ble det forhandlet frem en avtale om våpenhvile mellom MNLA og myndighetene. Deretter ble det valgt ny president i landet, Ibrahim Boubacar Keita, som ga nytt håp om en fredeligere fremtid. I mai 2014 brøt den skjøre våpenhvilen allikevel sammen, og det brøt ut nye kamper mellom myndighetene og opprørsgrupper.

I en fredsavtale fra mai 2015 ble myndighetene, MNLA og en koalisjon av selvforsvarsgrupper enige om å samkjøre kampen mot de islamistiske opprørsgruppene. Selv om felles operasjoner skulle iverksettes bare 60 dager etter signering, kom de ikke i gang før 18 måneder etterpå. Partene ble deretter rammet av et stort terrorangrep 18. januar 2017, som gjorde samarbeid på tvers vanskelig.

Underliggende årsaker og drivkrefter i konflikten

De underliggende årsakene til konflikten handler i stor grad om at statsmakten i Mali er svak og mangler legitimitet, spesielt blant befolkningen i de nordøstlige delene av landet. Misnøye og maktvakuum har muliggjort opprør, noe som har skapt ytterligere problemer. Mye av volden handler om lokale kamper om ressurser i områder der myndighetene ikke har kontroll. Volden er i seg selv med på å drive konflikten videre. Den involverer stadig nye områder og grupper i samfunnet, og har ført til terrorisme og etableringen av nye væpnede grupper.

En viktig drivkraft i konflikten er interessene knyttet til kontroll over handelsruter i nord. Store mengder narkotika som smugles til Europa fra Latin-Amerika går gjennom disse områdene. Våpen- og menneskehandel har også blitt en stor inntektskilde for noen. De som tjener penger på dette har både vilje og makt til å motarbeide fredsinitiativ som truer deres makt og inntekt. De støtter flere rivaliserende væpnede grupper, som igjen blir avhengig av den ulovlige handelen. Ulike deler av statsmakten er også involvert i den ulovlige handelen. Alt dette skaper korrupsjon og økt mistillit i samfunnet.

Konflikten blandes med den globale kampen mot terror

Etter at andre stater har blitt involvert i krigen i Mali, har deres nasjonale interesser vært med å forme konflikten. Siden islamistene som kriger i Mali har tilknytning til al-Qaida kan Frankrike og andre vestlige land som deltar i krigen knytte konfliktbildet i Mali til deres globale kamp mot terrorisme.

Å plassere Mali-konflikten inn i den globale kampen mot al-Qaida, er med å dreie den fredsbevarende operasjonen over til å bli en anti-terror operasjon, hvor strategien og tiltakene er annerledes. Dette kan samtidig bli oppfattet som anti-islamsk imperialisme i Mali og gi økt støtte til opprørsgruppene som kjemper mot dem.

FNs rolle i konflikten

FNs sikkerhetsråd støttet opprettelsen av den afrikanske fredsbevarende styrken i Mali og Frankrikes intervensjon, etter at myndighetene i Mali ba om hjelp med å bekjempe opprørerne i 2013.

25. april samme år vedtok FNs sikkerhetsråd å sende en fredsbevarende styrke til Mali. Den kalles MINUSMA, som står for «the United Nations Multidimensional Integrated Stabilization Mission in Mali». Den består av over 10 000 soldater. 

1. juli 2013 overtok MINUSMA ansvaret for sikkerheten i landet fra den afrikanske, regionale styrken. Over 130 MINUSMA-soldater har blitt drept, først og fremst på grunn av landminer nord i Mali. 

MINUSMAs mandat er å støtte den politiske prosessen rundt fredsavtalen fra 2013. MINUSMA skal bidra til stabilitet og sikkerhet, beskytte sivile, støtte humanitær bistand, og organisere retur av internt fordrevne og maliske flyktninger i nabolandene. 

Norsk engasjement i konflikten

Norge har bidratt med flere stabsoffiserer og analytikere til FN-operasjonen MINUSMA. De første norske soldatene var på plass i Mali i september 2013.

I 2016 tok Norge initiativ til en samarbeidsordning med Sverige, Danmark, Portugal og Belgia. Samarbeidet gjør at de fem landene bytter på å stille opp med et Hercules transportfly til MINUSMA. Norges lederrolle i denne ordningen har gjort at Norge har bygget Camp Bifrost, en militærleir i Bamako der transportflyene har base og personellet holder til. Norge har ansvar for driften av leiren, og den styres av ni nordmenn. Norge hadde et Hercules fly på oppdrag i Mali i 2016.

Norge har også bidratt med offiserer til MINUSMAs militære hovedkvarter i Bamako, og til den multinasjonale analyseenheten ASIFU (All Sources Information Fusion Unit).    

I 2018 åpnet Norge en ambassade i Bamako. Denne fungerer som den norske ambassaden i Mali, men også som Norges ambassade overfor nabolandene Mauritania, Burkina Faso, Tsjad og Niger.

Kilder

International Crisis Group, Third World Quarterly, un.org, regjeringen.no, TRANSCEND Media Service, International Security Studies, forsvaret.no. 

Relaterte land og konflikter

Les våre landprofiler for landene involvert i konflikten:

Les våre konfliktprofiler som er relatert til konflikten: