Nå har vi slått sammen FN.no og Globalis til ett nettsted.

Fra nå av finner du det beste av innholdet fra Globalis og FN.no her

Konvensjon om sivile og politiske rettigheter

Vedtatt

16.12.1966

Trådt i kraft

23.03.1976

Ratifisert av Norge

13.09.1972

Last ned fulltekst

Konvensjon og sivile og politiske rettigheter.pdf

Les mer på engelsk

International covenant on civil and political rights

Dette er konvensjonen om sivile og politiske rettigheter

FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP-konvensjonen) ble åpnet for underskrifter 12. desember 1966. Konvensjonen trådde først i kraft 23. mars 1976, etter at 35 land hadde latt seg binde av avtalen. Medlemslandene forplikter seg til å respektere innbyggernes rett til grunnleggende rettigheter som liv, personlig frihet, rettssikkerhet, ytringsfrihet og demokratisk styresett.

Da FN vedtok Verdenserklæringen for menneskerettigheter i 1948, skulle den være et utgangspunkt for en felles internasjonal avtale om menneskerettighetene, hvor alle rettighetene skulle være like viktige. Slik ble det imidlertid ikke og man endte opp med to konvensjoner istedenfor én: SP-konvensjonen og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK).

Rettighetene i SP-konvensjonen bærer preg av det politiske skillet mellom de vestlige landene og kommunismen etter den andre verdenskrig. De vestlige landene mente at individets sivile og politiske rettigheter var de viktigste av menneskerettighetene, og ønsket derfor en egen konvensjon med vekt på disse rettighetene. De mente at SP-konvensjonen skulle veie tyngre enn konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), som inneholdt de rettighetene kommunistene mente var viktigst.

Gjennomføring 

Gjennomføringen av konvensjonen overvåkes av FNs menneskerettighetskomité (HRC). Komiteen evaluerer situasjonen i medlemslandene med jevne mellomrom.

Til tross for det internasjonale arbeidet med å få alle verdens land til å overholde de sivile og politiske rettighetene, brytes de fortsatt i stort omfang. Men selv om konvensjonene blir brutt, betyr ikke det at de ikke har en positiv effekt. Konvensjonene har en viktig indirekte effekt ved at menneskerettighetsorganisasjoner og andre aktører lokalt og internasjonalt legger press på statene til å følge sine forpliktelser.   

Ressurser