Nå har vi slått sammen FN.no og Globalis til ett nettsted.

Fra nå av finner du det beste av innholdet fra Globalis og FN.no her

Havrettskonvensjonen

Vedtatt

10.12.1982

Trådt i kraft

16.11.1994

Ratifisert av Norge

24.06.1996

Last ned fulltekst

Havrettskonvensjonen.pdf

Les mer på engelsk

United Nations Convention on the Law of the Sea

Havrettskonvensjonen har egne bestemmelser som har med de ulike landenes kontinentalsokkel å gjøre. Kontinentalsokkelen vil si den delen av havbunnen som hører til de forskjellige kontinentene. Dersom land kan påvise at kontinentalsokkelen deres strekker seg lenger enn 200 mil fra kysten, kan de kreve å få den økonomiske sonen utvidet. 

I tillegg blir det i konvensjonen bestemt hvem som kan bruke ressursene som lever i havet og på havbunnen.

Land som vil utvide den økonomiske sonen må legge frem svært detaljert og dyr informasjon for retten. FNs miljøprogram (UNEP) har opprettet et eget kontinentalsokkel-program som skal hjelpe fattigere land med å dokumentere kravene sine.

Klimaendringene og etterspørselen etter mer olje gjør også at flere land kartlegger om de har rettigheter til å utvinne olje i Arktis, hvor isen smelter i raskt tempo. Både Danmark, Russland, Canada og USA undersøker hvilke krav de kan gjøre på den arktiske havbunnen.

Havrettskonvensjonen har definert fire soner. Disse sonene har forskjellig jurisdiksjon. Disse sonene kaller vi indre farvann, territorialfarvannet, den økonomiske sonen og åpent hav. 

Norge og havretten

Havretten er avgjørende for Norges utnytting av olje og fiskeressurser. Hvis det ikke hadde stått i havrettskonvensjonen at statene hadde rett til å bruke ressursene på sin kontinentalsokkel ville vi kanskje ikke hatt tilgang til olje. I tillegg får vi enerett på store fiskeressurser som befinner seg innenfor området vi har råderett over. I tillegg får vi enerett på store fiskeressurser som befinner seg innenfor området vi har råderett over.

Se regjeringens sider  om havrettskonvensjonens historie og innhold

Lær mer