[[suggestion]]
Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO)

Anstendig arbeid for alle er ILOs hovedmålsetning. Med anstendig arbeid menes produktivt arbeid der sosial beskyttelse, dialog mellom partene i arbeidslivet og rettigheter på arbeidsplassen er ivaretatt.

«ILOs hovedmål i dag er å skape muligheter for at menn og kvinner kan skaffe seg et anstendig og produktivt arbeid, under vilkår av frihet, rettferdighet, trygghet og menneskelig verdighet» - Guy Ryder, generaldirektør i ILO

ILO jobber for å nå målet om anstendig arbeid for alle gjennom fire hovedområder:

  1. Arbeidstakerrettigheter - Fremme og iverksette internasjonale arbeidsstandarder og grunnleggende arbeidstakerrettigheter gjennom ILOs kjernekonvensjoner.
  2. Sysselsetting - Skape muligheter for full sysselsetting slik at alle kvinner og menn kan få anstendig arbeid, som kan gi levebrød, kompetanse og mulighet for investeringer og entreprenørskap.
  3. Sosial beskyttelse - Utvide adgangen til, og effekten av, sosial beskyttelse.
  4. Sosial dialog - Fremme sosial dialog og samarbeid mellom uavhengig fagbevegelse, arbeidsgiverorganisasjoner og myndigheter.

ILOs struktur og arbeid

ILO er unikt i FN-systemet med sin trepartsstruktur, bestående av fagforeninger, arbeidsgiverorganisasjoner og medlemslandenes myndigheter. Alle de tre partene har beslutningsmyndighet.

Representanter fra arbeidstakere og arbeidsgivere står på lik linje med myndighetene i utformingen av konvensjoner og programmer i ILO. Denne trepartssammensetningen er ILOs styrke og preger styrearbeidet og hele organisasjonens arbeid.

Gjennom sosial dialog inkluderes representanter for arbeidstakere og arbeidsgivere i nasjonal politikk på sosiale og økonomiske områder. Sosial dialog innebærer alle former for forhandling og meningsutveksling mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter.

ILO oppfordrer til trepartssamarbeid også innen hvert medlemsland. Norge mottar en del oppmerksomhet i ILO for måten det norske arbeidslivet er organisert, blant annet med sosial dialog og nasjonalt trepartssamarbeid.  

ILO er på den ene siden en arena der de 187 medlemslandene kan vedta konvensjoner og anbefalinger, og på den andre siden en vaktbikkje som passer på at medlemslandene følger reglene de har blitt enige om. 

ILO organisasjonsstruktur

Sammensetning av ILO kan deles i tre. Den internasjonale arbeidskonferansen, ILOs styre og Det internasjonale arbeidsbyrået.

1. Den internasjonale arbeidskonferansen

Den internasjonale arbeidskonferansen (The International Labour Conference) er ILO generalforsamling og holdes hvert år tre uker i juni i Genève. Arbeidskonferansen velger styre, vedtar ILOs budsjett som er finansiert av ILOs medlemsland (hvert 2. år), vedtar internasjonale arbeidsstandarder (konvensjoner og anbefalinger) og fungerer som et internasjonalt forum for arbeids- og sosiale spørsmål.

Hvert medlemsland sender fire delegater til konferansen, to representanter fra myndighetssiden, en fra arbeidstakersiden og en fra arbeidsgiversiden. Alle i følge med flere rådgivere. De tre partene uttaler seg og stemmer uavhengig av hverandre. I tillegg pleier ministrene for arbeidsdepartementene, og enkelte ganger statsledere å stille opp.

2. ILOs styre

Mellom arbeidskonferansene er det ILOs styre (The Governing Body) i Genève som holder ILO på rett kjøl. Styret møtes tre ganger i året, mars, juni og november. Et av styrets hovedoppgaver er å trekke retningslinjer for virksomheten i Sekretariatet eller Det internasjonale arbeidsbyrået. Styret utarbeider ILOs årlige budsjett og legger dette frem for arbeidskonferansen for endelig godkjenning. Styret velger og utformer instrukser for generaldirektøren, fastsetter møtedatoer, dagsorden og sammensettingen av disse møtene, samt oppnevner komiteer som bestemmer hvilke medlemsland som skal delta i ulike utvalg.

Styret har en trepartsstruktur med totalt 56 medlemmer, 28 representanter fra myndighetene, 14 fra arbeidsgiverne og 14 fra arbeidstakerne. Ti av styreplassene for myndighetene er faste, og innehas av Brasil, Frankrike, Kina, India, USA, Storbritannia, Tyskland, Russland, Italia og Japan. De øvrige representantene velges for tre år av gangen av arbeidskonferansen.

3. Det internasjonale arbeidsbyrået

Det internasjonale arbeidsbyrået (The International Labour Office) ligger i Genève, og er ILOs sekretariat og operasjonelle hovedkvarter. Arbeidsbyrået tar seg av den daglige driften av hovedkvarteret i Genève.

ILOs sekretariat sysselsetter om lag 2700 fra over 150 nasjoner ved hovedkvarteret, samt ved 40 kontorer rundt om i verden. Av disse jobber 900 eksperter med utviklingsprogrammer i ulike land. I tillegg til daglige operativ virksomhet, så driver Arbeidsbyrået med forskning, kontrolloppgaver og utarbeidelse av rapporter om arbeids- og sosiale spørsmål. Det internasjonale arbeidsbyrået ledes av generaldirektøren.



Konvensjoner og anbefalinger

ILO utvikler, overvåker og håndhever internasjonale arbeidsstandarder gjennom konvensjoner og anbefalinger.

Konvensjonene er bindende, og disse skal inn i lovverket i det enkelte medlemsland. Anbefalingene er ikke bindene, de er bare veiledende. Anbefalingene følger ofte konvensjonene, og de gir medlemslandene politiske retningslinjer. Det finnes flere anbefalinger enn konvensjoner fordi ILO ikke alltid ønsker bindende dokumenter.

ILO driver også et utstrakt globalt utviklingssamarbeid for å sørge for at medlemslandene ratifiserer og håndhever konvensjonene, og at anbefalingene følges. Dette bidrar til styrking av arbeidstakeres rettigheter, sosial rettferdighet, demokratisering, sysselsetting og bekjempelse av fattigdom.

ILO overvåker hvordan sine 187 medlemsland følger ILOs konvensjoner og anbefalinger. Overvåkningssystemet har imidlertid begrensede sanksjonsmuligheter. ILO har altså liten mulighet til å straffe de landene som bryter reglene. Medlemsland må rapportere jevnlig til ILO om hvordan de følger opp konvensjoner de har forpliktet seg til (ratifisert). I tillegg må alle medlemsland rapportere årlig om ILOs åtte kjernekonvensjoner, enten de har ratifisert dem eller ikke.

ILOs styre eller medlemsland kan klage på medlemmer som ikke etterlever de konvensjonene de har ratifisert. Det kan da bli opprettet en egen undersøkelsekomité som skriver en rapport om saken, som deretter overleveres til ILO hvor søkelyset på regelbruddene for ytterligere oppmerksomhet. Dette er flaut for landene det gjelder og kan bidra til en bedring av arbeidsforholdene.  

ILOs rolle for fred og rettferdighet

ILO fyller 100 år i 2019. ILOs motto da organisasjonen ble grunnlagt i 1919 var: «Hvis du ønsker fred, dyrk rettferdighet». Det var tydelig for ILOs grunnleggere etter første verdenskrig at sosial rettferdighet gjennom et anstendig arbeidsliv var en forutsetning for en fredelig og stabil verdensorden.

I 1969, 50 år etter ILO ble opprettet, mottok organisasjonen Nobels fredspris. Det ble tydeliggjort at sosial rettferdighet er viktig for å sikre en fredelig verden. Andre Nobels fredsprisvinnere, slik som Lech Walesa (1983), Nelson Mandela (1993), Kailash Satyharti (2014) og Tunisia-kvartetten (2015), har alle trukket frem viktigheten av ILOs arbeid og konvensjoner, enten det handler om organisasjonsfrihet, sosial dialog eller kampen mot barnearbeid.

ILO har bidratt til å sette arbeidsliv og sosial rettferdighet i sammenheng med andre store saker FN jobber med, slik som fred og stabilitet, frigjøring og avkolonialisering, menneskerettigheter og bærekraftig utvikling.

Menneskerettighetsforkjemperen Nelson Mandela snakker her om hvor viktig ILO er for å gjøre anstendig arbeid en global virkelighet.

ILO gir opplæring til fabrikker

I 2001 startet ILO et program for å bedre arbeidsforholdene i tekstilindustrien i Kambodsja. Programmet kalles «Bedre fabrikker» og går ut på å lære opp og gi råd til de ulike partene i arbeidslivet - myndighetene, arbeidsgiverne og arbeidstakerne.

På grunn av de gode resultatene i Kambodsja har ILO startet lignende programmer i Bangladesh, Egypt, Haiti, Indonesia, Jordan, Nicaragua og Vietnam.

Kilde: BetterFactories, BetterWork



ILOs historie

ILO ble etablert i 1919 som en del av fredsslutningen etter første verdenskrig. Etablering var basert på forståelsen om at varig fred bare kunne sikres gjennom sosial rettferdighet.

ILO er idag en verdensomspennende organisasjon, men har sine røtter i 1800-tallet i Europa og USA. Det var her den industrielle revolusjonen først fant sted. Industrialiseringen skapte en enorm økonomisk utvikling, ofte med store menneskelige lidelser for arbeiderne og sosial uro.

Mot slutten av århundret vokste fagforeninger frem i de industrialiserte landene. Disse krevde demokratiske rettigheter og anstendige arbeids- og levevilkår for arbeidere.

På bakgrunn av disse forholdene vokste ideen om internasjonale lover og regler for arbeidslivet frem. Argumentene var sosiale, politiske og økonomiske: Det var nødvendig å forbedre de sosiale forholdene for arbeiderklassen; det var viktig å unngå opprør og mulige revolusjoner; og det var viktig å regulere den internasjonale økonomiske konkurransen. Disse tankene ble nedfelt i ILOs konstitusjon da organisasjonen ble stiftet i 1919.

ILO blir en FN-organisasjon

I forbindelse med andre verdenskrig redefinerte medlemslandene målene for organisasjonen. Disse ble uttrykt i Philadelphia-erklæringen fra ILO-konferansen i 1944. De forente nasjoner (FN) ble opprettet i 1945, og ILO ble FNs første særorganisasjon (underorganisasjon) i 1946, med ansvar for arbeidslivsspørsmål.

Selv om ILO ble unnfanget av og for de industrialiserte landene, innlemmet ILO et stort antall nye medlemsland i de to tiårene som fulgte andre verdenskrig. ILO har i dag 187 medlemsland.  

Siden 1919 har ILO blitt ledet av:

  • Albert Thomas, Frankrike (1919-1932)
  • Harold Butler, Storbritannia (1932-1938)
  • John Winant, USA (1939-1941)
  • Edward Phelan, Ireland (1941-1948)
  • David Morse, USA (1948-1970)
  • Wilfred Jenks, Storbritannia (1970-1973)
  • Francis Blanchard, Frankrike (1973-1989)
  • Michel Hansenne, Belgia (1989-1999)
  • Juan Somavia, Chile (1999-2012)
  • Guy Ryder, Storbritannia (2012 -til dags dato)

Les mer om ILOs historie på ILOs hjemmeside.

Den norske ILO-komiteen

Norge har deltatt i ILO siden organisasjonen ble grunnlagt i 1919. Norge har deltatt aktivt både i Den internasjonale arbeidskonferansen i Genève og i styrearbeidet i ILO.

I Norge ble det i 1947 opprettet en egen trepartssammensatt norsk ILO-komité. Den norske ILO-komiteen består av representanter fra de tre partene: myndighetene, arbeidstakerne og arbeidsgiverne.

Komiteen er et rådgivende og konsultativt organ for regjeringen, og skal høres og tas med på drøfting av alle forhold som følger av vårt medlemskap i ILO, slik det fremgår av ILOs konstitusjon og konvensjon nr. 144 om trepartssamarbeid.

Komiteen ledes av Arbeids- og sosialdepartementet (ASD) som samtidig er sekretariat. Dette innebærer at alle ILO-dokumenter blir sendt ASD, som så har en rolle i å koordinere fagsaker mot øvrige departementer, og å gi svar tilbake til ILO. Det er også ASD som har ansvaret for å rapportere til ILO på de ulike ILO-konvensjonene som er ratifisert av Norge. Utenriksdepartementet deltar også på regjeringssiden.

Fra partene i arbeidslivet er følgende fagorganisasjoner representert i Den norske ILO-komiteen: Landsorganisasjonen i Norge (LO), Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Virke, Spekter, Kommunenes Sentralforbund (KS), Unio, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS), Akademikerne. I saker som omhandler skipsfart deltar Norges Rederiforbund og Norsk Sjømannsforbund.

FN-sambandet har status som observatør på møtene i ILO-komiteen og ved Den internasjonale arbeidskonferansen i Genève.

Ett nordisk land er representert i ILO-styret hver periode. Det er en uformell rotasjonsordning mellom de nordiske landene. I perioden 2014-2017 var det Norge som hadde denne plassen på regjeringssiden.

Til den årlige arbeidskonferansen sender Norge en trepartsdelegasjon, bestående av representanter fra myndighetene, og arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene.

Her finner du en oversikt over representantene i Den norske ILO-komiteen.

Ressurser

Spørsmål? Kontakt vår kommunikasjonsrådgiver på internasjonalt arbeidsliv, Jonas Iversen, e-post: jonas.iversen@fn.no