Havrettskonvensjonen

Havrettskonvensjonen sørger for at det fins felles regler for bruk av havet

Etter hvert som stater begynte å gjøre krav på ressursene i og under havet, ble det nødvendig å etablere noen skriftlige regler for hvem som kunne gjøre hva. Havrettskonvensjonen inneholder de viktigste av disse reglene. I konvensjonen står det hvem som har krav på ressursene, hvem som har lov til å bestemme (jurisdiksjon) over hvilke deler av havet, og hvilke regler som gjelder på det åpne havet. (Den delen av havet som ikke er tilknyttet noe land)

Fiskeri og oljenæringen har vært avgjørende for at Norge har blitt et rikt land. Det er på grunn av reglene i havrettskonvensjonen at det er internasjonal enighet om at fisken i havet utenfor Norge, og olja på kontinentalsokkelen, tilhører Norge. Det samme gjelder for mange andre små land, og havrettskonvensjonen er derfor en svært viktig internasjonal avtale.

Havet deles inn i soner

Havrettskonvensjonen har definert fem ulike soner, som har ulik jurisdiksjon. Her bruker vi Norge som eksempel for å forklare:

Indre farvann: Norge har suverenitet, og norsk lov gjelder.

Territorialfarvannet: Norge har suverenitet, norsk lov gjelder, men andre lands skip har lov til å kjøre gjennom. De har imidlertid ikke lov til å fiske, true Norge eller drive militærøvelser.

Den tilstøtende sonen: Norge har ikke suverenitet, men har lov til å kontrollere skip for å hindre at de begår lovbrudd på norsk territorium. (For eksempel at de bryter regler om toll, skatt, immigrasjon eller helse). 

Den økonomiske sonen: Norge har suverene rettigheter til å utforske og bruke ressursene i sonen. (For eksempel fisk eller olje). Andre stater kan imidlertid bruke sonen, de har bare ikke lov til å utnytte ressursene. Norsk lov gjelder ikke.

Åpent hav: Ingen land har jurisdiksjon, alle land kan ferdes fritt. (Men alle må være ansvarlige – det er ikke lov med forurensning, overfiske, eller å hindre andre land å ferdes fritt.)

Den internasjonale havrettsdomstolen

Verdens land er ofte uenige om saker som har med havet og havressursene å gjøre. Hvis to land ikke blir enige, er det Den internasjonale havrettsdomstolen som behandler saken. Domstolen ble etablert i 1996, og har hovedsete i Hamburg.

• Les mer på hjemmesiden til Den internasjonale havrettsdomstolen